Odd Hansen

USA har hatt en blokade av Cuba i 57 år. Den har omfatta all handel, kulturelt og intellektuelt arbeid. Og ettersom USA er så økonomisk sterk og dominerende har de kunnet presse og bøtelegge samarbeidende nasjoner til å gjøre likeså. Vi vet jo at fra starten på sekstitallet og til Sovjetunionens oppløsning levde Cuba godt med økonomisk samarbeid med Sovjet, sjøl om de måtte akseptere å innrette seg mye etter Sovjets ønsker i økonomisk  modell. Og sjøl om de egentlig ikke ønska det blei de stort sett avhengig av sukkereksporten til Sovjet, det var den økonomiske hjørnesteinen.

Og da Sovjetsamfunnet blei oppløst raste den økonomiske verden  sammen for cubanerne. Ingen sukkereksport til Sovjet, og boykotta av USA. Over natta stupte nasjonalproduktet med en tredel.

Cuba måtte innføre den berømmelige Spesialperiden for i det heile tatt å overleve. Matrasjonene som  folk blei tildelt var så knappe at folk akkurat så vidt fikk det næringsinnholdet de måtte ha. Og de kunne aldri spise seg mette.

Etter at jordbruket etter Sovjetmodell, avhengig av kunstgjødsel og olje og landbruksmaskiner, knakk sammen, måtte cubanerne skaffe seg mat på andre måter, – og sakte men sikkert måtte et annet – og mer økologisk –  landbruk etableres. Det gikk seint, men resultatene begynner nå å komme, men  fremdeles importerer Cuba bortimot 70 prosent av matvarene sine.

EI NY, LITT LYSERE  TID.

Turismen blei den nye redningen. Og inntektene derfra blei cubas viktigste inntektskilde, viktigere enn sukker. Og samtidig åpna alle de nye besøkende samfunnet mot verden.

Og etter hvert  fikk Cuba nye samarbeidspartnere i Latin-Amerika. Spesielt samarbeidsavtalen med Venezuela betydde mye. Cuba sendte tusenvis av leger, først 15.000, for så i 2013 å nå en topp på heile 30.000, som bygde opp et helsesystem i utkant-Venezuela. Som betaling fikk Cuba olje. De fikk så mye at de kunne eksportere olje videre slik at Cuba fikk verdifulle valutainntekter.  Fidel Castro kunne nesten ikke styre si begeistring og fikk satt opp meterhøye plakater i Havanna med teksten «VAMOS BIEN «( nå går det bra!). Endelig kunne de puste letta ut, og begynne på nytt å bygge sin sosialisme. 

SÅ STO KATASTROFENE I KØ.

Cuba blei ramma av 2 – 3 store, ødeleggende  orkaner og en dramatisk tørke. Det tok år å reparere skadene på hus, veier og tobakksmarker og jordbruk.. 

Og Fidel Castro blei alvorlig sjuk og måtte trekke seg som president.

Så kom Finanskrisa som ramma alle.

Oljeprisen stupte.

Hugo Chavez i Venezuela døde.

Opposisjonen i Venezuela vant parlamentsvalget,  samarbeidsavtalen mellom Cuba og Venezuela forvitra og de viktige oljeforsyningene svant hen.  Og nok ei gang måtte cubanerne innføre bensinrasjonering og strømutkoplinger.

Som om ikke det var nok vant Trump valget i USA og gikk straks i gang med å fjerne alle rester av tøvær mellom USA og Cuba som Barack Obama hadde starte på. Den ødeleggende økonomiske blokaden skulle sjølsagt fortsette, en blokade som har kosta Cuba 130 milliarder dollar. ( the United Nations Economic Commission for Latin America and the Caribbean)

Og Trump tetta igjen alle glipene han kunne finne. Den amerikanske turismen (unntatt amerikansk-cubanere) var ei slik lita glipe. Etter de nye reglene får vanlige amerikanere bare reise til Cuba etter spesielle gruppeturopplegg. Trump har i tillegg ramsa opp ei mengde hoteller, restauranter og næringer som du blir bøtelagt om du besøker eller handler med. De 3 første måneden igikk derfor denne turisme tilbake med 300.000 besøkende.

Raul Castro  kjempa for å redde redde den skadeskutte cubanske  økonomien. Og de store plakatene i Havanna hadde nå et annet budskap: «SKAL VI FÅ MER MÅ VI SKAPE MER !».

Cuba var i knestående, og økonomien fungerte bare sånn noenlunde..

NYE PARTNERE KOMMER.

Verden endrer seg, og de reddende englene kom fra uventa hold: Russland og Kina var åpne for en ny handelspartner. Cuba hadde verdifull og ettertrakta nikkel og kobolt, og de hadde sukker, kvalitetscigarer, rom, og de hadde avansert medisinsk forskning.

(Under den verste krisa under Spesialperioden på nittitallet hadde Kina kommet med en – nærmest livreddende hjelp – 500.000 sykler og etterhvert en sykkelfabrikk og support.). Her handles det i stort!

Men likevel, – da kineserne  og russerne var klar til å handle dempa de store vyene seg for både kineserne og russerne da de registrerte  at cubanere ikke hadde noe særlig penger å betale økt varehandel med, – tvert i mot hadde de kjempestor gjeld.

Men Putin strakte seg langt og satte en strek over 9/10 av gammel gjeld. Og så kunne de begynne å handle.

Russerne inngikk avtale om å modernisere 1000 km nedslitt jernbane. I tillegg ville de begyne å planlegge en hurtigtogs-jernbane mellom Havanna og turistområdet Varadero.

Og som en vennlig gest sendte de et kjærkomment tankskip med olje.

Det kom som en forløper for russernes økte energisamarbeid, oppgradering av oljeraffineriet i Cienfuegos og samarbeid om å utvikle cubanernes off-shore oljefelt.

Handelen starta: 300 nye Ladaer er sjølsagt lite, men en begynnelse på det nye handelssamkvemmet, – så følger lastebiler og de legendariske Ural motorsyklene. Og reservedeler til traktorer og landbruksmaskiner fra sovjettida kommer godt med. Russernes største kjøretøyfabrikk Avtovaz øker eksporten takket være finansiering fra den Russiske stats Utviklingsbank VEB. Og nylig leverte russerne de første av 75 lokomotiver.

Den positive holdninga fra russernes side er blitt registrert med uro i USA, – ikke bare i handelsnæringa, men også i forsvarsdepartementet. Skal USA nok ei gang få ei fiendtlig makt tett opp i USAs fjæresteiner? Bare tanken skremmer. Den såkalte LOURDES  basen på Cuba, som blei brukt til elektronisk overvåking, den blei stengt i 2001, men den spøker nå i bakhodet til amerikanske militæranalytikere.

EN STERKT STYRT «KINESISK» MODELL.

Med hensyn til økonomisk samarbeid er det likevel kineserne som er Storebror både som handelspartner og  – delvis – som økonomisk forbilde.  Kineserne har gjennom flere år levert lavenergi lysarmatur, riskokere, vifter,  diverse forbruksvarer og 1000  energi-effektive busser,. Noe  av dette er levert som en slags halvfabrikata som ferdigmonteres på Cuba. Kineserne følger opp og har en opplæringsrolle, i tillegg til at de samarbeider om å etablere og utvikle et mer variert næringsliv som  fiskeoppdrett, saueavl, anlegg for produksjon av plantevernmiddel, og biogass kraftverk m.m. Kineserne skal også i gang med å rehabilitere sjukehus og havner.

I tillegg kommer ei kjempesatsing med ei storstilt utbygging av dypvannshavna  og industrisona «med spesielle skatteordninger», ei såkalt Maquila,  i Mariell litt utenfor Havanna. I samarbeid med Brasil er det anlagt kai med 18 meters dybde,- og ferdig utbygd vil heile anlegget ha plass til 1 million containere, i tillegg til diverse industrianlegg.  Dette har vært det mest omstridde av reformene i den cubanske debatten. Denne typen anlegg har tidligere vært mye kritisert fra cubansk hold, i alle fall slik de er blitt drevet i endel andre land, bl.a Mexico.

Og på den andre sida er frykten stor for at USA vil legge kjelker i veien.

Men det viktige er sjølsagt heile den prosessen Cuba er inne i med omstilling og utvikling av økonomien. Store deler av det cubanske folket har deltatt i debatten om endringene. Raul Castro har vært en pådriver, – men Fidel var kritisk heilt til han døde, og sørga for å sinke det han kunne.

Prosessen med å øke andelen sjølsysselsatte som starter sin egen virksomhet har nå passert 500.000. Rauls målsetting er at 30 prosent av næringslivet skal være privat.

Sakte men sikkert har reformer pressa seg fram.  De som forventer at Cuba står på nippet til å innføre markedsøkonomi eller forlate sosialismen, de tar sannsynligvis feil.  De reformene som har vært satt ut i livet sikrer regjeringa full kontroll. I det ligger at styringa av økonomien ikke er grunnleggende endra. «Sosialisme for vår tid» sier cubanerne.

Veien fram for Cuba har stadig mange hindringer, og vanskene tærer på folkets tålmodighet. Men et lite lysglimt tross alt, etter nedgang i brutto nasjonalprodukt på 0,9 prosent i 2016, som først og fremst skyldtes oljemangel, –  er ei framgang på 1,6 prosent i 2017.

Kanskje den nye presidenten Miguel Diaz-canel kan håpe på snart å ta fram plakatene igjen, de med det optimistiske budskapet: VAMOS BIEN ! NÅ GÅR DET BRA !

This entry was posted on september 5, 2018 at 14:30 and is filed under Castro, cuba. You can follow any responses to this entry through the RSS 2.0 feed. You can leave a response, or trackback from your own site.