ISRAEL SEIRER

juli 28, 2025


Ja, Israel har nok vunnet denne krigen, og alle andre kriger i rimelig nærhet. Og jeg skal så visst ikke være den som putter malurt i seiersbegeret, – vel ….. kanskje det er det jeg burde gjøre, for er det ikke det vi kaller en Pyrrhosseier vi ser komme ? En seier som koster så mye at alt likevel kan være tapt.

Jeg snakker ikke om kroner og øre eller militæmaterill , for USA fyller stadig på, men jeg snakker om å ta skade på sin sjel, eller for å si det sånn, at det israelske folket kan ha vansker med å reise seg igjen, børste av seg skammen, ikke bare krigerne men også de som jubla for seirene og oppildna sine krigere.

Og jeg for min del slutter nå, etter å ha sett reportasjer fra dødsmarkene i Gaza hvor barn dør av sult hver dag,- stadig fler. Og Israels politikere bedyrer at sulten vi ser ikke er deres skyld.
Har hevnernes blindhet ingen grenser ?

Odd Hansen Kristiansand (også sv-er)

Våpenhvile og fred i Gaza

september 21, 2024

Hvorfor er det så vanskelig å få en fredsavtale i Gaza? 

Her forhandles og forhandles,- Antony Blinken reiser og reiser, fra Egypt til Jordan og til Doha og tilbake igjen. Så vidt jeg har registrert har han tatt runda 10 ganger, og på hver runde så nærmer de seg en avtale- Og Joe Biden støtter Blinken, de har snart en avtale, snart en avtale, snart, snart… 

Samtidig som Biden vil ha en avtale som får slutt på krigen så forsyner han Israel med våpen og penger så de kan holde krigen i gang, men samtidig truer han også med å stanse våpenstrømmen, og han truer og truer……men det oppfattes vel kanskje etterhvert mer «som en trussel blant venner»! 

Samtidig som Israel ser på de forslagene som er utarbeidd av Egypt og Qatar og Jordan, og vel også USA, så er Israel likevel uenige i noe, de må i alle fall bruke noe tid på å se 

Og dagene går, krigen og angrepene mot Gaza fortsetter 

Når det ser som verst ut, sulten brer om seg og minimale forsyninger kommer inn til Gaza av mat, vann og medisiner, så griper Biden inn og holder en tale; Nå skal forsyninger komme inn; USA sender et skip med nødhjelp, og i tillegg skal de bygge ei havn. Folk øyner et håp. Men tida går også denne gang. Ei uke, to uker, tre uker…..og så var det for dårlig vær, og så var det ikke så enkelt å begge ei nødhavn som Biden trodde. hva er dette slags spill.

Vi har jo hørt at Israels standpunkt,- egentlig –  er ar de skal utrydde Hamas, og at de ikke stanser før de har nådd sitt mål, og det har de vel ikke ennå. Dessuten truer et par av regjeringsmedlemmene med å trekke seg om Netanyahu går med på våpenhvile,  og da faller den skjøre regjeringa,- vel, da har han enda en grunn til ikke å forhaste seg med noen våpenhvile eller fredsavtale.

Så da så!

 ETTERORD: Jeg hadde dette lille hjertesukket i Fædrelandsvennen 30.august. Og siden da har Antony Blinken reist rundt til de samme statene i Midt-Østen for å få en våpenhvile, og president Biden har vært på banen og bekrefta at en våpenhvile er nær, – nok ei gang!

Det er nå tydelig for alle at Biden og Blinken gjør det de kan for å hale ut tida, slik at   Israel får den tida de mener de trenger for å utrydde Hamas. Men USA vil ikke ha noe ansvar for det som skjer, så da gjelder det å virvle opp så mye støv at de 40.000 drepte Palestinerne blir ingens ansvar. I alle fall ikke USAs. 

Dyktig gjort!

Israel og Gaza

desember 13, 2023

Drømmen om Palestina døde sakte men sikkert frem mot 7. oktober. Så angrep Hamas Israel i et angrep ingen trodde var mulig. Over 1200 Israelere blei drept, og det blei tatt over 240 gisler. Det var et angrep alle var enige om at var fryktelig brutalt, og det blei fordømt internasjonalt.
Ikke bare Hamas, men også Palestinerne visste sjølsagt at Israels hevn ville bli fryktelig.

Hvorfor i all verden gjorde Hamas dette da ?

Generalsekretæren i FN tok for ei gange skyld av seg silkehanskene etter at Israel hadde starta sin hevnaksjon. Det gikk et støkk gjennom den vanligvis så formelle FN-forsamlinga. Gutierrez er smertelig klar over at han må balansere sine uttalelser, og med verdens øyne på seg er det ingen plass for dårlig underbygde påstander. Men jeg gjengir begynnelsen av det han sa:

«Det er også viktig å erkjenne at angrepene fra Hamas ikke skjedde i et
vakum.
Det palestinske folket har vært utsatt for 56 år med kvelende okkupasjon. 
De har sett landet sitt stadig fortært av bosetninger og plaget av vold; deres
økonomi kvalt; deres folk fordrevet og hjemmene deres revet. Deres håp om
en politisk løsning på sin situasjon har forsvunnet.»

Israels FN-ambassadør skjønte åpenbart at sprengstoffet i dette innlegget kunne ramme Israel hardt , så han tok frem det største skytset sitt og krevde Generalsekretærens avgang. Intet mindre! På neste møte stilte han opp med den gule Davidstierna på jakka, stjerna de tyske Nazistene brukte i sin utryddelsesprosess mot Jødene før og under 2.verdenskrig.

Det er tydelig at Israel gjør hva som helst for å trekke oppmerksomheten vekk fra myrderiene mot kvinner og barn på Gaza.

Kornavtalen i Ukraina, og propaganda……

juli 23, 2023

De fleste har vel fått med seg at Russland ikke har villet fornye den såkalte kornavtalen med Ukraina Det har ført til mye kritikk av Russland. Jeg ser nå i Dagens Næringsliv (DN) at det kalles Putins kanonbåtdiplomati.

Som kjent hadde det vært forhandlinger mellom Ukraina, Russland og også Tyrkia. Russlands krav hadde vært at også de skulle få ut sitt korn og sin kunstgjødsel, og at blokaden som jeg forsto at USA dirigerte skulle oppheves for betalingsordningen Swift for disse varene, og blokaden av forsikringsordningen for russiske skip som skulle stå for denne transporten, skulle oppheves. Avisen DN omtaler forhandlingene med passe harselerende, «månedsvis høylytt klaging fra Kreml». Ettersom ikke så mange aviser har tatt seg bryet med å referere begge sidenes synspunkter så kan en vel anta at Russland og Putin også denne gang blir sittende med Svarteper, og skjelles ut i «mange» land.

For ett år siden var det en nokså lik situasjon, også den i Odessa. De samme forhandlingene, og også her fikk Ukraina sine ønsker innfridd, og også her klagde russerne på at de bare hadde fått noen halve liksomløfter.

Men det som skapte de store bølgene den gang var rakettangrepet på Odessa havn. Det kom kvelden etter at avtalen blei inngått. Da kom de store overskriftene frem. Her het det at Putin angrep en humanitær korridor som skulle skaffe sårt tiltrengt nødhjelp til fattige land trua av hungersnød. Utenriksminister Anniken Huitfeldt  var på Dagsrevyen og fortalte oss hvor fryktelig sult var, og spesielt når det var snakk om sultende barn i Afrika. Og så viste Dagsrevyen et klipp hvor den russiske utenriksminister Lavrov fikk si: «ja det var russiske raketter.» 

Jeg venta litt spent på hva mer han hadde å si, men nei, det var alt. Litt rart, men heldigvis omtalte DN saken noen dager seinere- og de hadde tatt seg bryet med å la Lavrov fullføre setningen og føye til: «Vi angrep et sted langt bortenfor utskipingsområdet for nødhjelp, men et sted med militære fartøyer.» Det forandrer jo saken. At Nrk på denne måten «bevisst» skapte et feil inntrykk av en dramatisk situasjon ved indirekte å redigere fakta. Veldig sært da, for å si det pent. Og det førte da også til masse avsky-resolusjoner mot, Russland, kanskje urimelig……

Vi er sikkert mange som har tatt avstand fra det russiske angrepet på Ukraina, men som etterhvert  reagerer på den overdrevne ensidigheten i mediene. 

Noen bør vel gjøre oppmerksom på at når propagandakrigen, også vår egen, snyter i svingene, da er det lov å rope Varsko! 

Og nei, alt er ikke tillatt!

KINA OG UIGURENE

mai 27, 2021

Sånn fra sidelinja, som en våken avisleser, har jeg fulgt den økte kritikken av Kina. 

Det har sjølsagt vært kritikk av Kina i mange år, men det heile blei flytta opp i en høyere divisjon da Donald Trump stadig kraftigere skjelte ut den avgåtte Barack Obama for å ha gitt kineserne så urimelig gode handelsbetingelser. Trump ordna opp sjølsagt, økte toll på kinesiske varer med 100 prosent, 200 prosent, ja han trua sågar med 1000 prosent. Tona blei dårlig. Men Trump fortsatte,- stoppet den kinesiske teknologigiganten Hua Wei i å levere sitt 5 G nett i USA, og starta så å presse andre vestlige land og samarbeidspartnere til å følge opp. Så forbød Trump amerikanske og andre vestorienterte firmaer å eksportere høyteknologiske chips og såkalte halvledere, som kineserne sårt trengte.

Og Kina svarte sjølsagt med noenlunde samme mynt, så godt de makta

Sjølsagt får USA vist sin økonomiske styrke og dominans, og de får vist at de har venner som gjør som de sier. 

Og de har markert revir, de vil ikke ha noe Kina opp på sida av seg. Ja, aller helst vil de vel dukke kineserne skikkelig.

Så neste skritt er å vise hvem som eier fortellinga om det som skjer.. 

Vi vet jo at USA med venner stort sett styrer de 10 – 12 største mediehusene i verden. Kina får sitt syn frem gjennom den engelskspråklige avisen Global Times og Kinesisk Tv (CCTV). Kanskje litt mer, men det er likevel rått parti. 

Nå dreier kampen seg seg om Uigurene fra den autonome Xinjiang-regionen i Kina.  Mange av Uigurene er muslimer. Og der finnes også en radikal islamistgruppe, Øst-Turkestans Islamske Bevegelse ETIM, som sto på USAs terrorliste. Ja de sto der til Trump hadde tapt valget,- da fjerna han raskt bevegelsen fra lista . Han ville vel helst at det ikke skulle være snakk om at det var en terrorbevegelse i Xinjiang.

Vel, det er nå ei gang sånn at i Kina, et stort land med mange «folk», livssyn og religioner, så er det konflikter. Slik også mellom de dominerende Han-kineserne og Uigurene. Bosettingspolitikken har vært omstridt, og det har vært opptøyer og sosial uro i regionen. 

Men etterhvert har det utvikla seg slik at Uigurske demonstranter, opprørere og terrorister har angrepet sivile kinesere oftere og oftere. Og det er ikke mer ukjent enn at det ligger på Wikipedia under «Uigursk terror».

«KINESERNES KRIG MOT TERROR.»

Et vendepunkt blei det i 2014 da Uigur-seperatister i et knivangrep på Kunming-jernbanestasjonen drepte 30 mennesker og knivstakk og såra mer enn 150.  Den kinesiske presidenten Xi Jinping krevde kraftige mottiltak,- en total kamp mot terrorisme, infiltrasjon og seperatisme.

Og det er rett at Kina har stramma til i Xinjiang. Separatister og terrorister er blitt arrestert, og det har visstnok vært masse henrettelser.

Jeg skal ikke forsøke å unnskylde kineserne, så langt derifra,- men noen ganger er det nødvendig å peke på at «krig mot terror» foregår over alt der terror truer, i USA, Russland og Frankrike m.m.

Men språkbruken i den amerikanske fortellinga om Kinesernes krig mot terror slår alle rekorder,  det er slavearbeid, massevoldtekt, tvangssterilisering og folkemord. 

Det heter i et gammelt ordtak at «store ord og feitt flesk sitter ikke fast i halsen».  Og kanskje er det litt illustrerende for språkbruken at president Biden i starten på sin presidentperiode uttaler at president Putin er en morder. Intet mindre!

Jeg for min del nekter å forholde meg til om masse av disse kinapåstandene er sanne eller ikke,- før kruttrøyken har lagt seg, og hverdagen banker på.

Fortellinga er fortalt, og filmer går verden rundt. På nettet ligger bilder av noen store bygninger som bevis på fangeleirer og fengsler. Kineserne forteller at det er yrkesskoler,- ja ikke bare det, det er også en del av ei slags avradikalisering. Kineserne sier at de satser på at ungdom som får utdanning og arbeid, og som også lærer om Kinas historie og ideer, ja de skal bedre forstå landet de lever i. Men, det kan så klart også kalles indoktrinering. Men, indoktrinering i samfunnets verdier er vel kanskje ikke ukjent i noe land. Tja !

Nå skal den amerikanske fortellinga bringes ut til alle folkeslag. De fleste land får etterhvert sine Anti-Kina organisasjoner med ledende politikere, – Norge har allerede fått sin. Over hele verden er det nå spesielle Anti-Kina aviser,- Norge har fått sin.  

Og, i et nytt lovforslag i USA skisseres hvordan Kinas medier skal bekjempes. Penger følger. 

Kanskje Kina kan holde seg greit stående imot USAs økonomiske krig, Kanskje. 

Men de vil sikkert ha  noe større vansker med å stå imot denne nye krigen, krigen om fortellinga, hvor Vestens store mediehus har fått seg tildelt hjemmebane. 

I

TRENGER VI YTRINGSFRIHET?Fredagens kronikk  i Fædrelandsvennen om Europakonferansen.

mars 21, 2021

Ja, som invitasjonskomiteen påpeker så er ytringsfrihet, menneskerettigheter og demokrati bra. Og sjølsagt applauderer vi.

Men jeg vet jo at disse honnørordene kan tolkes og brukes litt forskjellig. Jeg sier det på den litt kryptiske måten, for allerede i begynnelsen blir vi servert det som i VG-språket kalles ei skikkelig «drittpakke.». Det betyr vel at noen forventer at vi slutter oss til propagandakrigen mot Kina ?

Demokrati kan brukes til økt forståelse, og dialog, og det kan brukes til å slå motstandere (dvs andre land) i hodet med. Og det egner seg også for kald krig og forakt for «de andre». Et nærliggende eksempel er møtet mellom Kina og USA for noen få dager siden i Alaska. Verden var jo litt spent på om amerikanerne hadde bestemt seg for å være «tøffe» eller «myke» mot kineserne etter Trump. Og de hadde altså bestemt seg for å være tøffe, – som det heter, – og satte i gang med å belære kineserne. Tona blei aggressiv da kineserne tok samme tona og ramsa opp hvilke svin amerikanerne hadde på skauen.

Kronikken i Fædrelandsvennen la sjølsagt ikke skjul på si begeistring for samfunnssystemet vårt og våre verdier. Det er klart, det er jo det samfunnet vi sammen har lagd. Og demokratiet har jo åpent rom for meningsforskjeller. Men  jeg ser ikke bort i fra at noen likevel hadde litt vansker med å svelge unna all prektigheten og sjølskryten i kronikken.  Onde tunger har jo pekt på at noen vestlige demokratier til tider blir så bryskete at de ikke har gått av veien for å starte kriger som har drept hundretusener og skapt flyktningestrømmer og terroristbevegelser. 

Kina er nok ingen krigernasjon, og det er klart at de ligger litt dårlig an i ei slags mannjevning om hvem som eier honnørordene Menneskerettigheter og Demokrati etc. Kina er en gammel nasjon,  men mest av alt en ny nasjon. – først i 1949 var borgerkrigen og krigen mot japanerne vunnet. Kolonimaktene var kasta ut. Og først i 1972 blei Kina tatt inn i varmen av Vesten. Og på åttitallet begynte kineserne å få litt orden på samfunnet, og sakte men sikkert fant de sin vei. Og enn så lenge er det ikke samme vei som vår. Men vi kan jo likevel behandle dem anstendig, synes nå jeg da.

President Trump var raskt ute med handelskrig og propagandakrig mot Kina  da han overtok for 4 år siden. Forbausende raskt er vi nå kommet til ei deling av verden. Kommentatorer og politiske analytikere er enige, det er sannsynligvis ingen vei tilbake. Sjølsagt er det rått parti: verdens mektigste nasjoner, – ja da tar jeg vel for gitt at endel nasjoner lar seg presse med i USA-flokken,- og omtrent alt som finnes av internasjonale medier mot en håndfull kinesiske medier som få i vesten leser. Og jeg registrerer at det legges opp til økning av konflikten med Kina. Noen tenketanker kalkulerer allerede med krig. Jeg for min del blir bekymra jo flere som slutter seg til. 

Jeg venter på at noen setter foten ned og sier: «nei hør nå her…..».

GREIER CUBANERNE Å REDDE SIN SOSIALISME?

september 5, 2018

USA har hatt en blokade av Cuba i 57 år. Den har omfatta all handel, kulturelt og intellektuelt arbeid. Og ettersom USA er så økonomisk sterk og dominerende har de kunnet presse og bøtelegge samarbeidende nasjoner til å gjøre likeså. Vi vet jo at fra starten på sekstitallet og til Sovjetunionens oppløsning levde Cuba godt med økonomisk samarbeid med Sovjet, sjøl om de måtte akseptere å innrette seg mye etter Sovjets ønsker i økonomisk  modell. Og sjøl om de egentlig ikke ønska det blei de stort sett avhengig av sukkereksporten til Sovjet, det var den økonomiske hjørnesteinen.

Og da Sovjetsamfunnet blei oppløst raste den økonomiske verden  sammen for cubanerne. Ingen sukkereksport til Sovjet, og boykotta av USA. Over natta stupte nasjonalproduktet med en tredel.

Cuba måtte innføre den berømmelige Spesialperiden for i det heile tatt å overleve. Matrasjonene som  folk blei tildelt var så knappe at folk akkurat så vidt fikk det næringsinnholdet de måtte ha. Og de kunne aldri spise seg mette.

Etter at jordbruket etter Sovjetmodell, avhengig av kunstgjødsel og olje og landbruksmaskiner, knakk sammen, måtte cubanerne skaffe seg mat på andre måter, – og sakte men sikkert måtte et annet – og mer økologisk –  landbruk etableres. Det gikk seint, men resultatene begynner nå å komme, men  fremdeles importerer Cuba bortimot 70 prosent av matvarene sine.

EI NY, LITT LYSERE  TID.

Turismen blei den nye redningen. Og inntektene derfra blei cubas viktigste inntektskilde, viktigere enn sukker. Og samtidig åpna alle de nye besøkende samfunnet mot verden.

Og etter hvert  fikk Cuba nye samarbeidspartnere i Latin-Amerika. Spesielt samarbeidsavtalen med Venezuela betydde mye. Cuba sendte tusenvis av leger, først 15.000, for så i 2013 å nå en topp på heile 30.000, som bygde opp et helsesystem i utkant-Venezuela. Som betaling fikk Cuba olje. De fikk så mye at de kunne eksportere olje videre slik at Cuba fikk verdifulle valutainntekter.  Fidel Castro kunne nesten ikke styre si begeistring og fikk satt opp meterhøye plakater i Havanna med teksten «VAMOS BIEN «( nå går det bra!). Endelig kunne de puste letta ut, og begynne på nytt å bygge sin sosialisme. 

SÅ STO KATASTROFENE I KØ.

Cuba blei ramma av 2 – 3 store, ødeleggende  orkaner og en dramatisk tørke. Det tok år å reparere skadene på hus, veier og tobakksmarker og jordbruk.. 

Og Fidel Castro blei alvorlig sjuk og måtte trekke seg som president.

Så kom Finanskrisa som ramma alle.

Oljeprisen stupte.

Hugo Chavez i Venezuela døde.

Opposisjonen i Venezuela vant parlamentsvalget,  samarbeidsavtalen mellom Cuba og Venezuela forvitra og de viktige oljeforsyningene svant hen.  Og nok ei gang måtte cubanerne innføre bensinrasjonering og strømutkoplinger.

Som om ikke det var nok vant Trump valget i USA og gikk straks i gang med å fjerne alle rester av tøvær mellom USA og Cuba som Barack Obama hadde starte på. Den ødeleggende økonomiske blokaden skulle sjølsagt fortsette, en blokade som har kosta Cuba 130 milliarder dollar. ( the United Nations Economic Commission for Latin America and the Caribbean)

Og Trump tetta igjen alle glipene han kunne finne. Den amerikanske turismen (unntatt amerikansk-cubanere) var ei slik lita glipe. Etter de nye reglene får vanlige amerikanere bare reise til Cuba etter spesielle gruppeturopplegg. Trump har i tillegg ramsa opp ei mengde hoteller, restauranter og næringer som du blir bøtelagt om du besøker eller handler med. De 3 første måneden igikk derfor denne turisme tilbake med 300.000 besøkende.

Raul Castro  kjempa for å redde redde den skadeskutte cubanske  økonomien. Og de store plakatene i Havanna hadde nå et annet budskap: «SKAL VI FÅ MER MÅ VI SKAPE MER !».

Cuba var i knestående, og økonomien fungerte bare sånn noenlunde..

NYE PARTNERE KOMMER.

Verden endrer seg, og de reddende englene kom fra uventa hold: Russland og Kina var åpne for en ny handelspartner. Cuba hadde verdifull og ettertrakta nikkel og kobolt, og de hadde sukker, kvalitetscigarer, rom, og de hadde avansert medisinsk forskning.

(Under den verste krisa under Spesialperioden på nittitallet hadde Kina kommet med en – nærmest livreddende hjelp – 500.000 sykler og etterhvert en sykkelfabrikk og support.). Her handles det i stort!

Men likevel, – da kineserne  og russerne var klar til å handle dempa de store vyene seg for både kineserne og russerne da de registrerte  at cubanere ikke hadde noe særlig penger å betale økt varehandel med, – tvert i mot hadde de kjempestor gjeld.

Men Putin strakte seg langt og satte en strek over 9/10 av gammel gjeld. Og så kunne de begynne å handle.

Russerne inngikk avtale om å modernisere 1000 km nedslitt jernbane. I tillegg ville de begyne å planlegge en hurtigtogs-jernbane mellom Havanna og turistområdet Varadero.

Og som en vennlig gest sendte de et kjærkomment tankskip med olje.

Det kom som en forløper for russernes økte energisamarbeid, oppgradering av oljeraffineriet i Cienfuegos og samarbeid om å utvikle cubanernes off-shore oljefelt.

Handelen starta: 300 nye Ladaer er sjølsagt lite, men en begynnelse på det nye handelssamkvemmet, – så følger lastebiler og de legendariske Ural motorsyklene. Og reservedeler til traktorer og landbruksmaskiner fra sovjettida kommer godt med. Russernes største kjøretøyfabrikk Avtovaz øker eksporten takket være finansiering fra den Russiske stats Utviklingsbank VEB. Og nylig leverte russerne de første av 75 lokomotiver.

Den positive holdninga fra russernes side er blitt registrert med uro i USA, – ikke bare i handelsnæringa, men også i forsvarsdepartementet. Skal USA nok ei gang få ei fiendtlig makt tett opp i USAs fjæresteiner? Bare tanken skremmer. Den såkalte LOURDES  basen på Cuba, som blei brukt til elektronisk overvåking, den blei stengt i 2001, men den spøker nå i bakhodet til amerikanske militæranalytikere.

EN STERKT STYRT «KINESISK» MODELL.

Med hensyn til økonomisk samarbeid er det likevel kineserne som er Storebror både som handelspartner og  – delvis – som økonomisk forbilde.  Kineserne har gjennom flere år levert lavenergi lysarmatur, riskokere, vifter,  diverse forbruksvarer og 1000  energi-effektive busser,. Noe  av dette er levert som en slags halvfabrikata som ferdigmonteres på Cuba. Kineserne følger opp og har en opplæringsrolle, i tillegg til at de samarbeider om å etablere og utvikle et mer variert næringsliv som  fiskeoppdrett, saueavl, anlegg for produksjon av plantevernmiddel, og biogass kraftverk m.m. Kineserne skal også i gang med å rehabilitere sjukehus og havner.

I tillegg kommer ei kjempesatsing med ei storstilt utbygging av dypvannshavna  og industrisona «med spesielle skatteordninger», ei såkalt Maquila,  i Mariell litt utenfor Havanna. I samarbeid med Brasil er det anlagt kai med 18 meters dybde,- og ferdig utbygd vil heile anlegget ha plass til 1 million containere, i tillegg til diverse industrianlegg.  Dette har vært det mest omstridde av reformene i den cubanske debatten. Denne typen anlegg har tidligere vært mye kritisert fra cubansk hold, i alle fall slik de er blitt drevet i endel andre land, bl.a Mexico.

Og på den andre sida er frykten stor for at USA vil legge kjelker i veien.

Men det viktige er sjølsagt heile den prosessen Cuba er inne i med omstilling og utvikling av økonomien. Store deler av det cubanske folket har deltatt i debatten om endringene. Raul Castro har vært en pådriver, – men Fidel var kritisk heilt til han døde, og sørga for å sinke det han kunne.

Prosessen med å øke andelen sjølsysselsatte som starter sin egen virksomhet har nå passert 500.000. Rauls målsetting er at 30 prosent av næringslivet skal være privat.

Sakte men sikkert har reformer pressa seg fram.  De som forventer at Cuba står på nippet til å innføre markedsøkonomi eller forlate sosialismen, de tar sannsynligvis feil.  De reformene som har vært satt ut i livet sikrer regjeringa full kontroll. I det ligger at styringa av økonomien ikke er grunnleggende endra. «Sosialisme for vår tid» sier cubanerne.

Veien fram for Cuba har stadig mange hindringer, og vanskene tærer på folkets tålmodighet. Men et lite lysglimt tross alt, etter nedgang i brutto nasjonalprodukt på 0,9 prosent i 2016, som først og fremst skyldtes oljemangel, –  er ei framgang på 1,6 prosent i 2017.

Kanskje den nye presidenten Miguel Diaz-canel kan håpe på snart å ta fram plakatene igjen, de med det optimistiske budskapet: VAMOS BIEN ! NÅ GÅR DET BRA !

DEN NYE KALDE KRIGEN

august 26, 2018

Plutselig var den der for 4 år siden, den nye kalde krigen. Slutt på dialog, slutt på samarbeid, her er mordere på den andre sida av grensa.

HVORFOR ?

Begrunnelsen – Vestens – var at Russland var blitt et krigersk land som okkuperte andre land, og støtta krigerske  og voldelige grupper i andre land. Og de brøyt Folkeretten, internasjonal lov og FN-pakten.

Det dreier seg sjølsagt om Russland, Krim og Øst-Ukrania.

Også jeg fulgte med i det som skjedde, og jeg må tilstå at jeg blei overraska over hvilken vei det tok.

Vi kjenner jo historia om den plutselige oppløsninga av Sovjetsamveldet som blant annet førte til vanskelige grensekonflikter mellom Russland og de omkringliggende øst-statene, også Ukrania med Krim. Det bør vel ikke forundre noen at det krevde noe politisk og diplomatisk kløkt å komme gjennom dette på en  smidig måte, – her var giftemål på tvers, språklig tilhørighet, politisk og kulturell blanding på kryss og tvers av det som nå skulle bli de nye grensene. 

Dessverre var det slik at nyorienteringa mellom Russland og Ukrania var noe som ikke bare angikk disse 2 statene. «Elefanten i rommet», USA, hadde i mange år hatt suksess med sine fargerevolusjoner, og hadde lagt ned mye arbeid og penger i  å få Ukrania som en del av «Vesten», – og de fleste har vel fått med seg telefonsamtalen hvor USAs ambassadør Nuland satte skapet på plass og ga klar beskjed om hvem USA hadde bestemt skulle  overta den politiske makta i Ukrania etter kuppet mot Janukovytsj.

En del av bildet var som vi vet, at øst-Ukrania var russiskspråklig og følte tilhørighet til Russland. Så eneste fornuftige løsning på dette ville jo sjølsagt være en eller annen form for regionalt sjølstyre.  Og de tidlige forhandlingene (Minskavtalene) gikk jo også inn for en løsning i den gata.

Men noen ville kjøre et annet løp.  Den nye Ukrainske presidenten Porosjenko og Nato med daværende NATO-sjef Anders Fogh Rasmussen i spissen, erklærte krig mot «terroristene» dvs de russiskvennlige utbryterne i øst-Ukrania.

I tiåret under Jeltsin  var Russland i kne og hadde måttet finne seg  i at Vestmaktene gjorde  omtrent som de ville uten protester. Og da Putin overtok som president var USA langt på vei med å tegne maktpolitiske kart  på nytt. Og med de såkalte fargerevoluslonene i tidligere Sovjetstater følte russerne seg sjølsagt trua og og frykta at de ville få NATO opp i fjæresteinene.

Men noe trumfer alt: Anklagen mot Russlands brudd på folkeretten, som gjentas til ei hver tid når det byr seg ei anledning. Pekefingeren dirrer av moralsk indignasjon……Folkeretten…. FN-pakten. «Russland trør jernhælen sin på vår frihet og våre verdier.»

Men, mangler det ikke en liten detalj i dette bildet ? 

Noen husker 2003, da Irak blei angrepet, – og etter et litt omtrentlig overslag har det vært antyda at noen hundre tusen var døde. De som sto bak dette bruddet på Folkeretten, internasjonal lov og FN-pakten, det var de som har den mest indignerte og dirrende pekefingeren, det var USA og 25 «villige», deriblant Storbritania og Danmark.

Disse som er så moralsk forarga og fortørna; har de glemt det, eller har de bare bestemt seg for å ikke se på det øyet ?

Og det aller verste , det aller farligste vi nå opplever, som en konsekvens av denne nye kalde krigen, er kapprustning og store militærøvelser tett opp til grensene. Og ettersom vi i Vesten har så reine hender, så er det russerne som er årsaken til dette, det er de som er den store krigstrusselen. Og til tross for at USA har et militærbudsjett 12 ganger så stort som russernes, så har vi alle tydeligvis kjøpt fortellinga om at russerne truer, og vi må følge Trumps marsjordre og øke tilitærbudsjettene med milliarder.

Stikk den !

NOBELKOMITE 1 OG 2

desember 9, 2016

Nobelprisen 2019 til Etiopias statsminister traff nok ganske godt, sjøl om det nå (13 okt) er ganske stille fra prisvinneren. Litt skyldes nok at noen har en slags Obama-følelse……at det var litt tidlig,- kanskje han sjøl også har en sånn følelse. Men forhåpentligvis er det ikke noen særlig sterk grunn til å kritisere han for ikke å ha tatt med presidenten fra Eritrea, sjøl om det alltid er en vanskelig balansegang. Og jeg registrerer at debatten nå reises………lit forsiktig inntil videre.                                              Det har vært en viss tradisjon hos komiteen å trå litt forsiktig, og  å løse problemet med å gi prisen til begge parter i konflikten. Den mest meningsløse av prisdelingen var nok at Kissinger fikk prisen sammen med Le-doc-to fra Vietnam. Og den mest meningsløse unnlatelsessynden var da presidenten i Columbia fikk prisen mens motparten, den folkelige motstandsbevegelsen FARC ikke fikk. Og mange advarte mot at den urimeligheten kunne føre til svekkelse av den ene sida i konflikten,- og fikk rett. Farc hadde ikke mer enn levert inn våpnene sine før den velstående hvite middelklassen sakte men sikkert svekka avtalen og lot paramilitære grupper myrde bondeledere og venstreorienterte politikere.

Nobelprisen er viktig.

Men også farlig!

__________________________________________________________________________

Jeg skreiv for ei tid tilbake at Nobelkomiteen burde la det sive ut noe om hvorfor geriljabevegelsen FARC ikke blei med på fredsprisen. Farc har altså kjempa i 52 år mot sosial urett, undertrykking, morderiske para-militære styrker som gjorde «grovarbeidet» for regjeringsstyrkene,- og regjeringsstyrkene som heller ikke har vært mors beste barn.

Når denne konflikten kanskje kan nærme seg en løsning, da får regjeringas fremste mann fredsprisen, – og det er så fortjent så fortjent,- mens den andre parten i fedsavtalen står tilbake litt slukøra og sjølsagt svekka i fredsprosessen. Samtidig som høyresida, med den krigerske ex-president Uribe i spissen, – kvesser knivene sine, og har pressa Farc til å godta en litt dårlgere avtale.
Vi vet jo at Columbia er et land hvor makta i alle år har ligget hos et meget konservativt regjeringsparti, som fra første øyeblikk har sverta Farc og deres det folkelige opprør i nasjonale og internasjonale medier, som banditter, mordere og narkotikasmuglere. Så fredsprosessen og Fredsprisen skulle dempe dette.
Men vi ser nå tydelige tegn på at deler av befolkninga i Columbia triumferer som vinnere. Og det kommer fler og fler meldinger om overgrep mot folkelige bevegelser og Farc-medlemmer. Sist triste meldinger i «Bistandsaktuelt». Og det er også tilfeller av at folk nekter å ha Farc-folk i sine boligområder.
For meg blir det mer og mer uforståelig at Farc ikke blei med og delte prisen. De, de utskjelte, de mest av alle trengte litt ekstra, litt ekstra aksept etter mange års bakvasking fra heile statens propaganda-apparat. Mye tyder på at Nobelkomiteen her har skutt seg sjøl i foten, i alle fall dersom fred var målet.

Noe av svaret på avgjørelsen om ikke å ta med Farc må ligge i den nye Nobelkomiteen sammensetning. De blei oppnevnt i 2015, og har et tydelig blåblått maktsentrum med :
se på dette:
Kaci Kullmann Five, tidl. nestleder i Høyre o.m.m
Henrik Syse, kjent som kristen-konservativ filosof
Inger- Marie Ytterhorn, kjent fra Fremskrittspartiet, stortingsrepresentant m.m.
og så
Torbjørn Jagland, tidligere statsminister (A) m.m
Berit Reiss-Andersen (A), lite profilert, men kjent fra «kampen» mot Gerd-Liv Vallla

Med et slikt flertall, og et slikt politisk tyngdepunkt står du i fare for å ta politske valg, og ikke bare fredspolitske. Og det mystiske er jo, hvordan kunne de greie å begrunne at bare den ene parten i en fredsprosess får fredspris. Jeg tror altså forklaringa er at de tok sjansen på å fjerne de radikale, de venstreorienterte, sosialistene, kommunistene.,- det svakeste leddet, de som ikke sto sterkt inernasjonalt, og som heller aldri har stått særlig høyt hos Høyre, Fremskrittspartiet……….og sansynligvis heller ikke hos den kristenkonservative filosofen Syse.

Vi får håpe, sjølsagt må vi det, at det går seg til, og at også Seierherrene roer seg, og aksepterer at det bare blir fred om de slipper de 10.000 geriljasoldatene inn i samfunnet, og gir dem noe av den oppreisinga de så lenge har kjempa for.
Til tross for den ganske forunderlige og ensidige Nobelkomiteen!

CUBAS HELSEMODELL I VERDENSTOPPEN, FREMDELES.

september 1, 2016

Vi har fått nok en rapport fra Verdens Helseorganisasjon som skryter av det cubanske helsevesenet. Ikke fordi de har avansert utstyr, for det har de lite av. Ikke fordi de har masse gode og avanserte medisiner tilgjengelig, – det har de nemlig ikke. Ta deg en tur til et cubansk apotek, der er det masse tomme hyller og mye urtemedisiner.

Nei, det er på en heilt annen måte det cubanske helsevesenet har fått sitt ry, og en posisjon som gjør at de utklasser alle fattige land, og også mange mellominntektsland. Ja mange av resultatene kan sammenliknes med de fra høyinntektsland.
(http://www.bbc.com/news/health-35073966)

Først og fremst er helsevesenet på Cuba gratis og universelt, og dernest er det viktige at de har satsa på det forebyggende helsearbeidet. Og det er det som speselt har fått Verdens Helseorganisasjon til å ta fram de store ordene gang på gang. Det cubanske samfunnet har bygd ut et finmaska lokalkunnskaps-nett, som gjør det mulig å følge opp innbyggernes helse fra fødsel til død. Alle familiemedlemmers helsesituasjon kartlegges, også med opplysninger om familisituasjon, livsstil og boforhold, – og følges opp med jevnlige kontroller og hjemmebesøk når det trenges. Pasientene kategoriseres etter «risiko». Noen trenger mer jevnlige legebesøk enn andre.
Hovedfokuset er å forebygge sykdom, å unngå at folk blir sjuke.

DSCF0088

I bunn ligger et godt utbygd sysrem for fødsels – og spedbarnsoppfølging og systematiske vaksinasjonsrutiner, og et familielegesystem, hvor en lege har ansvaret for bortimot 1000 mennesker. I tillegg finnes det nabolags-polikliniske sentre. Disse, som har endel nødvendig teknisk utstyr, skal sammen med sykepleiere og besøkende spesialister, betjene et område med ca. 10.000 mennesker.
Noe som bl.a har ført til at Cuba har like lav barnedødelighet (og også like høy levealder) som
USA og andre høyinntektsland. (Med den lille forskjellen at i Cuba er det relativt lik situasjon utover i landet, mens det i USA f.eks er meget stor forskjell mellom rike og fattige distrikter.)

Den store satsinga er likevel legedekninga på Cuba, som gjør disse resultatene mulig. På øya med 11 millioner innbyggere er det 90.000 leger, som gir en legedekning på 8 – åtte – leger pr. 1000 innbyggere. Storbritania har 2,7 og USA 2,5.

Det cubanske helsesystemet koster (i.flg Verdensbanken) 431 $ pr. innbygger i året, mens USA bruker 8.553 $ pr. innbygger.

I tillegg til sin egen helse vet vi at Cuba på den Medisinske Høyskolen i Havanna, ELAM, utdanner tusenvis av leger fra fattige land. Unge mennesker som er valgt ut i sitt lokalmiljø til å dra til Cuba, hvor de får 6- årig legeutdanning, som er internasjonalt anerkjent,- og som inkluderer gratis kost og losji. Til gjengjeld må de forplikte seg til å dra tilbeke til hjemstedet, og bli en del av helsesystemet der, og avløse en cubansk lege. I 2013 var det registrert 19.550 legestudenter fra 110 land ved ELAM.

Dessuten har Cuba starta med å bygge ut et helsevesen i Latin-Amerikanske og Karibiske land, og er de første til å stille opp ved internasjonale katastrofer som ved jordskjelvet og koppeepidemien i Haiti, og ved Ebola-epidemien i Vest-Afrika. Bortsett fra et oljesamarbeid med Venezuela, som er en slags byttehandel, så er alt det øvrige gratis. Betalt av et land i den tredje verden. Stikk den !
Det er for tida 52.000 helsearbeidere som arbeider i 92 av verdens land. Det er fler enn Verdens Helseorganisasjon har.

I land som har en annerledes og mer markedsstyrt økonomi, så er det jo økonomien, den enkeltes betalingsevne og litt tilfeldigheter som avgjør hvordan helsesystemet blir utforma. Og jo mer privat jo større forskjeller og jo mindre allment forebygging, ser det ut som.

Men så er det også klart at myndighetenes helsemessige oppfølgings- og oversiktsysem nok også innebærer at helsearbeid på Cuba har et større preg av kontroll, og kanskje også «press», – dette at myndighetene har en slags rett til å snakke med deg om helsa di, og også rette en pekefinger mot deg når det er noe du burde eller måtte, skjerpe deg på. Det ville nok skapt reaksjoner i mer «liberale» samfunn. I Cuba har jeg forstått at irritasjonsterskelen ligger på et annet nivå. Det gir sjølsagt et større handligsrom for å «presse og motivere» folk til f.eks. en sunnere livsstil.

Men, til tross for dette så har heller ikke Cuba unngått det moderne samfunns livsstilssykdommer som diabetes, hjertekarsykdommer, slag og kreft. Cubas svar på disse nye utfordringene er store investeringer i offentlig-helse utdanning når det gjelder røyking, alkohol, kosthold og mosjon. Og budskapet blir brakt til hver enkelt gjennom den lokale lege og sykepleier, rett hjem, rett hjem på døra.