Om å sette dagsorden.
EL SALVADOR.
Venstresida vant valget i El Salvador i mars. Slik fikk endelig geriljabevegelsen FMLN den politiske makta mange år etter at de la ned våpnene i 1992, og valgte å fortsette kampen på den politiske arenaen. Makta har i mellomtida ligget hos det konservative partiet ARENA. Det har vært kjent for sine tette kontakter til dødsskvadroner, som jevnlig har rydda vekk fagforeningsfolk, studentaktivister ,- og for ikke å forglemme biskop Romero, som var et fyrtårn i kampen for de fattige og undertrykte.
Denne regjeringa var likevel støtta av USA, som i stedet for å aktivt bekjempe menneskerettighetsbruddene har gitt millioner av dollar i støtte til regimet. Under normale forhold ville landet vært kalt en røverstat.
COLUMBIA
Noe av den samme fortellinga kan man fortelle om Columbia, – det landet i Latin-Amerika som har rekord i anntall barn som ikke får utdanning. Det landet i Latin-Amerika hvor det er farligst å være fagforeningsleder eller venstreorientert studentleder-eller politiker. Samrøret mellom det konservative regjeringspartiet ARENA og paramilitære styrker avsløres jevnlig. Det fører ikke til noen mediestorm eller handelsblokade eller menneskerettighets-kommisjoner i FN. Snarere tvert om. Støtten fra USA er like stor.
Siden år 2000 har Columbia mottatt 6 milliarder dollar i støtte,- mest i militærhjelp. Og militærhjelpen gjør det også mulig for landet å føre en krigshissende politikk overfor sine naboland. Det har også umuliggjort en fredelig løsning på konflikten med geriljabevegelsen FARC. Columbia har “i alle år” vært USAs beste venn og hjelper i Latin-Amerika. Under normale forhold ville landet vært kalt en røverstat.
CUBA
I forhold til disse landene er Cuba en fredsommelig og hyggelig plett. Landet forlot markedsøkonomien i 1959, og fikk USA på nakken nesten øyeblikkelig. Og de har fått æren av å være “terroriststat” og en del av “ondskapens akse”. Sjøl om det er Cuba som har vært utsatt for terroristangrep fra USA og deres Latin-Amerikanske samarbeidspartneres side.
Det er ingen politiske drap på Cuba, ingen barn som sover ute, ingen som sulter. Cuba har valgt et annet politisk system. Nei, de har ingen privateide medier, men en masse organissasjonseide, – og de har ikke valg mellom forskjellige politiske partier, bare mellom enkeltpersoner. Det kan sies mangt om det sjølsagt, men at det gjør landet til «en versting» når det gjelder menneskerettigheter, – det må man bo i «vesten» med dens helt spesielle privateide, kommersielle presse for å tro på.
Og de som har hørt referater fra den siste debatten i FNs hovedforsamling om den amerikanske blokaden, de har fått med seg den enorme populariteten Cuba nyter i resten av verden. Det er sjelden man hører hyllingsrop i FN, men her fikk Cuba det.
Vi er mange som er opptatt av menneskerettigheter som rett til utdanning, helsetjenester, mat, vann, ytringer etc.etc. og som er opprørt over den skeive mediekrigens urimeligheter. Vi registrerer at det er rått parti. Det lønner seg til de grader å være på lag med USA. De eier det meste av det som finnes av internasjonale medieselskaper- og konsortier. Og når det gjelder tilfellet Cuba og dets motstandere så betaler de godt også.
Samtidig ynder de å fremstå som verdens fremste talsmenn for menneskerettighetene.
Alle kan se at det ikke er sant.
De er talsmenn for markedsøkonomi med tilliggende herligheter, som olje f.eks. Og alle land som har markedsøkonomi, er på deres lag, og under deres beskyttende vinger. Ethvert overgrep, eller brudd på menneskerettigheter, forsvinner ganske raskt fra medias førstesider dersom det skjer i et land som er venn med USA.
Det betyr vel egentlig, – at har du makt så har du rett! Men, det er heldigvis mange som ikke aksepterer at det skal fortsette å være slik.
Odd Hansen 