Odd Hansen

Fædrelandsvennen har i sin lederartikkel fredag ei relativt krigersk vinkling på den tragiske borgerkrigen i Syria. I alle fall såpass krigersk at avisa mener det som nå gir håp er at USA, England og Frankrike presser på for å få mer våpen inn til opprørene, og for å bombe det Syriske flyvåpenet eller for å etablere ei såkalt flyforbudsone; og det vet vi fra Libya hva er.

Forhandlinger er ikke realistisk sier lederartikkelen,- paradoksalt nok samme dag som Russland og USA er enige om en konferanse om Syria i juni som skal  “bring both sides to the table”. Og den russiske utenriksministeren Lavrov føyer til at president Assads avgang ikke skal være noen betingelse for fredssamtalene.                                                   

Konflikten forsøkes ofte fremstilt som en kamp mellom det gode  og det onde. Bildet er ikke så enkelt. Vi vet bl.a at opprøret holdes i live av forsyninger av våpen, penger og utstyr fra Saudi-Arabia og Qatar,- to Gulfstater som ser muligheten til å kvitte seg med en brysom nabo. Men ingen skal tro det er demokrati disse statene kjemper for. De har ikke tenkt tanken ei gang. Seinest i fjor rykka Saudiske soldater inn i nabostaten Bahrein og slo ned demokratidemonstrasjoner der.  Og som et nytt bakteppe for konflikten truer oppbygginga av Al Qaida-vennlige styrker  som har slutta seg til opprørerne; så mange at de er organisert som egne avdelinger og en egen islamistisk organisasjon. Og målet er en Islamsk stat.

Det ville være en katastrofe om Syria, en stolt arabisk stat, skulle bli bomba i filler og ende opp som Libya, knust.  En Arabisk Vår er fremdeles mulig om forhandlingsmuligheten gripes. Og dersom  Russerne presser Assad og USA  presser opprørene og deres sponsorer,  da må vi ha lov til å håpe på ei fredelig overgang fra president Assads styre til ei mer demokratisk styreform. I alle fall når Kerry og Lavrov nå spiller på lag.

Sjølsagt vil ingen ha krig. Likevel ser vi nå konturene av et spill som vil kunne ha borgerkrigen som resultat. I god tid før demonstrasjonene mot regjeringa i Syria starta var hundrevis av eksilsyriske  “eliteopprører” utdanna i Tyrkia. “Vestmaktene”  sørga for moderne våpen, kommunikasjonsutstyr og satelittovervåking. Gjennom det diplomatiske spillet nærma situasjonen i Syria seg ei farlig grense hvor en blodig borgerkrig kunne blitt resultatet.

Men nå er det en realistisk mulighet for at FN-avtalen Kofi Annan og Syria er blitt enige om fører til at situasjonen kan roe seg.

Den nye avtalen er i våre medier blitt fremstilt som om: ”endelig kom Russerne til fornuft”.  Sannheten er den stikk motsatte;  endelig kom  Vestmaktene til fornuft.

For: om Vestmaktenes resolusjoner hadde blitt vedtatt hadde alle hindringer for en blodig borgerkrig vært rydda av veien, og alt hadde ligget til rette for at Homs hadde blitt for Syria det Bengazi blei for Libya, en base for oppbygging av det væpna opprøret.  Men denne gang satte altså  Russland og Kina foten ned. Deres begrunnelse er dessverre blitt lite gjengitt, men den er grunnen til at borgerkrigen kanskje kan unngås:,- nemlig at de ville ha med i resolusjonen at  ikke bare den syriske regeringa men også de bevepna opprørene skulle innstille kamphandlingene. Og de ville ikke ha med så åpne eller tvetydige formuleringer, slik at Vestmaktene kunne gjenta det som skjedde i Libya. Der mente Russerne og Kineserne at USA,  Frankrike og England brøyt resolusjonsteksten ved å ta parti i konflikten, tillate hemmelig bevepning og opplæring av opprørerne og å ta sikte på regimeskifte.

Etter at Russland og Kina la ned veto mot de to første resolusjonene Sikkerhetsrådet behandla, fikk Russland og Kina sterk kritikk for “å ha blod på hendene” og for indirekte å støtte massakrer av sivilbefolkninga. Men Denne gang var det russerne og kineserne som sørga for at blodspillet kunne stoppes. Rett skal være rett! Sjøl om det sjølsagt finnes mange sider ved det Syriske samfunnet  som trenger å endres. Men løsningen er dialog og ikke forhasta borgerkrig.