Posts Tagged ‘cuba’

HVA GJORDE VESTLIGE DEMOKRATIER DA?

juli 20, 2015

I 54 år har Cuba vært utsatt for et overgrep fra verdens stormakt nr. 1. Et land som mente de hadde en slags rett til å bestemme at det ikke skulle være sosialisme i deres del av verden.
Og vi vet at USA kort tid etter den cubanske revolusjonen i 1959 starta en «hemmelig» krig mot Cuba. Den var hemmelig fordi USA aldri innrømte det som skjedde,- før de etterhvert blei avslørt. Vi vet at sukkermarker blei satt i brann, fabrikker blei bomba i nattlige flytokt, sabotasjegrupper blei oppretta og satt i virksomhet over heile Cuba, Tilsammen blei 3000 cubanere drept i disse aksjonene. Ikke alle blei utført av amerikanere, noen blei også utført av samarbeidspartnere i de datidige diktaturstatene i Latin-amerika.

Når nå USA signaliserer en slags fredstilstand, – så høres det ut på internasjonale medier som om konflikten er over og alt er ok. Men det er det såvist ikke. Cuba angrep aldri USA. De sto fast på at et land måtte ha rett til å lage sin egen samfunnsmodell. For det fikk de betale en høy pris. Nå må oppgjøret om overgrepene komme. USA bør ikke slippe unna. Bevisene for bruddene på internasjonele lover og regler er overveldende. Og den knusende økonomiske blokaden er der fortsatt, og i reine penger har den til nå kosta et fattig land over 500 milliarder kroner.

USA og Cuba åpner nå ambassader, og bra er det.
Men cubanerne krever respekt for sin sosialisme. Og de aksepterer ikke amerikanernes utspill om en åpnere, d.v.s mer amerikanskorientert økonomi,- og de akspterer heller ikke uten videre amerikanernes forslag om fri aktivitet på Cuba for den nye amerikanske ambassaden. Siste amerikanske ambassadør i 2003 brukte nemlig denne friheten til å reise rundt på Cuba og nærmest opprette lokallag av «anti Castro», og å forsyne dem med teknisk utstyr og penger slik at de kunne være med å kaste regimet. Alle oppegående land ville ha reagert. Og Cuba gjorde.

Og der står vi nå.
Og som en innbygger i et vestlig demokratisk land så føler jeg at tida nå er inne for disse landene til å ta en antydning sjøransaking. Var det virkelig rett av demokratiske nasjoner å sitte musestille å se på, og stilltiende akseptere USAs overgrep? Går det ingen grense for hvor langt det går an å strekke «forståelsesstrikken» eller «underdanighetsstrikken»?
Eller gjelder menneskerettigheter bare for venner og kjente?

Stikkord:
Publisert i cuba | Leave a Comment »

EN BANANPOLITIKER og «UNGE» HØYRE

juli 15, 2009

Noen av oss har registrert at den cubanske ambassadøren i Norge, Rogerio Santana, har kalt høyrepolitikeren Jan Tore Sanner  “et innsekt og en bananpolitiker”.  Den direkte bakgrunnen var en henvendelse fra Sanner om sultestreikende menneskeretteaktivister på Cuba. Dette fikk ambasadøren – som ellers er en rolig og hyggelig fyr – til å tenne, og kalle disse aktivistene for “leiesoldater for USA”.

Han benytta samtidig anledninga til å skjelle ut Sanner for de kontakter Høyre har etablert med Miami-cubaner miljøet,- og å spørre om hvor mange brev Høyre har sendt til USA om fangene på Guantonamobasen på Cuba.

Og ambassadørens sinne er på mange måter forståelig. Deler av det eksilcubanske miljøet som det norske Høyre og Unge Høyre har begynt å frekventere har ei stygg historie. Fra disse miljøet er det skapt så mye hatkampanjer og revansjistretorikk mot Cuba at mange av de sabotasjeaksjoner, drap og drapsforsøk som er utført mot Cuba og cubanere omkring i verden, blir svært så logiske følger.

Unge Høyre har tatt oppgaven som løpegutter for de erkereaksjonære eksilmiljøet i Miami alvorlig. Jeg for min del har ikke hatt noe kontakt med Unge-Høyre folk på mange år. Jeg husker dem med små stripete jakkeflagg som skulle vise støtte til diktatoren Ky i Sør-Vietnam og amerikanernes brutale krig der. Seinere dukka de opp som forsvarere av Apartheid i Sør- Afrika, og så vidt jeg husker også halvfascisten Salazar i Portugal.

Nå bruker de nettsidene sine til å forsøke å reinvaske det Batistadiktaturet som blei kasta i 1959 på Cuba. Logikken er jo at jo mer rosenrødt det gamle regimet kan fremstilles, jo mer meningsløs og forfeila blir den cubanske revolusjonen.

Og det er jo forøvrig slik at her er store penger ute og går for slike prosjekter.  Bush fikk satt av 80 millioner dollar for 3 – 4 år siden til alle som ville være med på dette. Og det skal visstnok ha kommet endel påplusninger senere.

Det er godt å se at Unge-Høyre fortsatt er der hvor de pleier, hos den ytterste, mørkeblå reaksjonen.

Stikkord:, ,
Publisert i cuba, Norsk politikk | Leave a Comment »

FINANSKRISA I VERDEN – OG CUBA.

januar 7, 2009

Den moderne globale kapitalismen har lenge vært fremstilt av sine iherdige talsmenn som svaret på de fattige lands problemer. Og fattige land har dyrka sin kaffe, te, kakao, roser og tulipaner for eksport,  og sendt sine mineraler eller olje til vestens og Kinas industrier. Det er her de har hatt konkurransemessige fortrinn, som det heter. Men med sterke stormakter og deres multinasjonale selskaper på den andre sida av forhandlingsbordet, har det dessverre alt for ofte bare blitt smuler igjen etter at prisnivåer og forretningsavtaler er ferdigforhandla.

Forskjellene mellom rike og fattige land barer øker. Det samme gjør forskjellene mellom fattige og rike innenfor de enkelte land.  (http://news.bbc.co.uk/go/pr/fr/-/2/hi/business/7681435.stm) Og nå kommer krisa som gjør alt enda verre for de som ikke har makt til å tilkjempe seg støttepakker fra regjeringene.

Så kan man lure på hvorfor ikke Cuba, med sitt heilt særegne økonomiske system, blir en del av alternativdebatten for de som rammes, kanskje spesielt for fattige land som er hjelpeløse i de økonomiske stormaktenes og de globaliserte firmaenes spill. Slik Cuba var ei gang.

CUBA, ANNERLEDESLANDET.

ET FATTIG LAND UTEN FATTIGE MENNESKER.

Cuba har en økonomi som er annerledes, og som burde være spennende for mange land.  De har en realøkonomi…..og såvidt jeg har forstått ingen finansøkonomi,- d.v.s ingen børs og ingen investorer, ingen spekulanter, ingen lykkejegeere.  Finansøkonomien har i markedsøkonomien bl.a. som mål å kanalisere kapital til det som er mest lønnsomt. Samtidig er ulempen at den jevnlig blåses opp i “bobler” som på et eller annet tidspunkt sprekker, og så raseres arbeidsplasser,  pensjonsordninger og sparepenger. Og det forunderlige er at finans-intelligensiaen greier å glemme fra gang til gang hva det er for noe mystisk som rammer økonomien og land og folk.

Det som er “mest lønnsomt” i denne finansøkonomien er også ganske tilfeldig. Det kan være bra, og det kan være dårlig. Nå har den i noen land i noen år skapt boliger, mange av dem spekulasjonsboliger i luksusklassen, ferieboliger,  industri-og serviseiendommer, biler og flatskjermer, nye mobiltelefoner, ting og duppeditter og hverdagssløseri.

For ikke å snakke om at millionlønninger og opsjoner for lederskiktet er en av nissene på lasset. Endel av den moderne  markedsteorien er jo at økt privatforbruk er mer demokratisk enn høyt offentlig forbruk. Ja privat næringsliv har etterhvert sneket seg inn som en del av demokratidefinisjonen, som spesielt USA ynder å forfekte. Eksempelvis er det visstnok mer demokratisk at det i et samfunn anskaffes 100.000 tunge, dieseldrevne privateide SUVer, enn at folkevalgte organer beslutter å bruke vesentlige deler av samfunnsressursene til å utbygge jernbanenettet.

Skulle man ha styrt denne utviklinga ville man i mange land ha prioritert annerledes. Noen land trenger et primærhelsevesen fremfor flere luksusboliger. Noen land trenger elektrifisering eller bedre vannforsyning. Og noen trenger et breiere næringsgrunnlag, slik at sult og underernæring unngås.

EN FOLKESTYRT ØKONOMI.

Fra sidelinja har jeg jo fulgt litt med på hvordan cubanerne gjør det. Mesteparten av de disponible ressursene i samfunnet disponeres av det offentlige. Bare en liten del går direkte til privat forbruk. Etter mine regnestykker må det være mindre enn 10 prosent av nasjonalproduktet.

For 6- 7 år siden var både strømforsyninga og transportsektoren i krise, som et etterslep etter sammenbruddet i Øst-Europa, som sto for 75 prosent av Cubas handel. Og da vedtok man altså å bruke en stor del av samfunnets ressurser til å gå løs på disse oppgavene etter hvert som inntektene økte.  Alle vanlige lyspærer blei skifta ut med sparepærer. Ledningsnettet blei fornya. Elektrisk utstyr i hjemmene blei skifta ut med energieffektivt utstyr. Nye, energieffektive busser og tog blei innkjøpt. Infrastrukturen rusta opp. Og først nå har de beslutta å bygge ut en omfattende infrastruktur for mobilnettet. Og først nå kan forskjellige strømforbrukende elektriske artikler kjøpes fritt.

Ja, kanskje er det “tidsnok”………..

Og hovedpoenget er at etter som privatøkonomien bare er en liten del av de ressursene landet disponerer, blir det folkevalgte organer og planleggere som først og fremst former samfunnet. Det er ikke opp til tusenvis av hvemsomhelster å kjøpe seg bolig nummer 2, 3 eller 5, eller importere nye Mercedeser. Først og fremst fordi mesteparten av samfunnets ressurser er.. …….ja samfunnets, …..fellesskapets ressurser.

KARL MARX ELLER JESUS ???

Etter Øst-Europas sammenbrudd var alt snakk om plan i økonomien død. Og også cubanerne hadde allerede midt på 80-tallet begynt å kritisere sine sovjetiske læremestre. Og fortsatt strever cubanerne med å få alle delene av økonomien til å fungere.  Men det gjør såvisst også markedsøkonomene.

Resultatet av den cubanske økonomien er likevel imponerende. Dersom målet med et samfunns økonomi og vekst er å gi ALLE menneskene i samfunnet verdighet og et godt liv, så er cubanerne kommet langt.

Cubanerne har gratis barnehage, skole, universitet, helsetjenester, – nesten gratis hus og kulturtilbud. Og mat er subsidiert, slik at ingen skal sulte. For millioner av mennesker i verdens fattige land høres dette paradisisk ut. Det gjør det sikkert også for millioner av fattige mennesker i USA og endel andre rike land.

Men jeg leser jo ganske ofte i avisene at cubanerne er veldig fattige, og at de lever for 1 dollar om dagen. Og det er jo “sant” sjøl om det er usant. Det er slik at lønna som hver enkelt cubaner får utbetalt tilsvarer 20 dollar eller deromkring i måneden. Resten av sannheten er  at for disse pengene får de altså kjøpt den maten de trenger, og de mest nødvendige forbruksartiklene.  Så når men ser bort i fra de såkalte “forbruksvarene”, som cubanerne har prioritert lavt, så er livet for en cubaner ikke så ulikt livet for mennesker vi kjenner her i vesten. Men sjølsagt «savner» de endel forbruksvarer, og slike ting som utenlandske turister skryter litt av. Men samtidig er de velsigna fri for reklame. Tenk et samfunn uten reklame. For en velsignelse.

Vel, de er jo forfulgt av USA,- og den økonomiske og politiske blokaden hemmer landet veldig, og har både skada økonomien og utviklinga av hverdagssamfunnet og den politiske friheten.

Men midt i all propagandaen, så er Cuba det spennende Annerledeslandet. Og det er jo ingen tilfeldighet at fattige mennesker over heile verden heiser plakater med Che Guevara fremst i demonstrasjonstogene når de kjemper for forandringer og et anstendig liv, – ofte mot overmakt.

At “vanlige folk” har tatt makta på Cuba,- at den gamle overklassen har flytta til USA og fører sin propagandakrig derfra,- og har brukt enorme ressurser på å stemple den cubanske modellen som diktatorisk og undertrykkende, det får vi nå bare ta til etteretning.

Men jeg spør meg jo noen ganger, spesielt når jeg har vært på Cuba og sett hverdagslivet der. Hvem i all verden  har laget denne type “diktatur” ?

Det kan like gjerne være  Jesus som Che Guevara og  Karl Marx !

Og oppskriften kan like gjerne være henta fra Matteusevangeliet som fra Det Kommunistiske Manifest !!!

Stikkord:, ,
Publisert i cuba, Jesus | Leave a Comment »

CUBAS HELSESYSTEM BLANT DE BESTE I VERDEN, TRASS I BLOKADEN.

november 18, 2008

Verdens Helseorganisasjon (WHO) har lagt frem årets rapport, og den cubanske modellen er en av de som kommer best ut.

WHO anbefaler  verdens nasjoner  å styrke primærhelsetjenesten. Alt for mange land har mista fokus i helsepolitikken, både når det gjelder organisering, finansiering og bredde i tilbudet, og hva folk må betale for helsetjenester.  Dette fører til manglende tiltro til helsesystemet, og vil true den sosiale stabiliteten. Rapporten peker på måter å takle ulikheter og ineffektivitet på. 30 år etter at WHO la frem rapporten “Primærhelsetjeneste – nå mer enn noensinne” – er forskjellene i tilbud om helsetjenester svært store, både mellom nasjoner og innenfor det enkelte land.

Eksempelvis er forskjellen i forventa levealder mellom de rikeste og de fattigste landene  nå heile 40 år. Av de anslått 136 millioner kvinner som vil føde i år vil 58 millioner  ikke få noe medisinsk hjelp, verken ved fødselen eller i den nærmeste perioden etter, noe som setter både deres og barnets liv i fare.

For 5,6 milliarder mennesker i lav-og middelinntektsland er mer enn halvparten av helsutgiftene slik at den enkelte må betale utgiftene sjøl, «out of pocket».

Globalt varierer utgiftene til helsetjenester fra over 6000 dollar pr. innbygger til 20 dollar.

I USA var utgiftene pr. innbygger i 2006 på heile 6347 dollar, mens det på Cuba var 333 dollar.

P.g.a den amerikanske økonomiske blokaden, som også rammer medisiner og teknisk utstyr, er situasjonen i det cubanske helsevesenet svært skadelidende. Men ettersom cubanerne satser riktig, d.v.s satser sterkt på primærhelsetjenester og distriktsbasert polikliniske sentre, så blir likevel resultatene imponerende. I tillegg er de cubanske helsetjenestene gratis for alle.

En målestokk for kvaliteten på et helsevesen er forventa levealder.

Den er nå på Cuba 76 år for menn og 80 år for kvinner. I USA er den 75 år og 80 år.

Kilde: http://www.who.int/whr/2008/en/

Stikkord:,
Publisert i cuba | Leave a Comment »

BLOKADEN AV CUBA

mai 12, 2008

Som nyvalgt leder av CUBAFORENINGEN SØR googlet jeg meg en tur på nettet for å oppdatere meg litt på omtalen av den amerikanske økonomiske og politiske blokaden av Cuba, og de amerikanske aksjonene, under fellesbetegnelsen Operasjon  Mongoose, – for å velte styret på Cuba på 60-tallet.

Sant å si var det ikke så mye å hente om noe av dette, – det betyr vel kanskje at media har akseptert den amerikanske påstanden at den økonomiske blokaden nesten ikke betyr noe for cubansk økonomi, og at den økonomiske tilstanden på Cuba skyldes at det cubanske økonomiske systemet,- fritt for milliardærer og mediamoguler,-  ikke kan fungere. Og det betyr vel kanskje også at de amerikanske sabotasjeaksjonene på Cuba, og drapsforsøkene på Fidel Castro, – ikke er viktige for å forstå Cubas historie og situasjon.

La meg derfor si litt om blokaden. Vi hører ofte at den kom for å å innføre demokrati på Cuba. I virkeligheten er det slik at blokaden trådte  i kraft som en reaksjon på at Cuba forsøkte å frigjøre sin økonomi fra amerikansk dominans. Før dette hadde USA i alle år ,- etter at Cuba blei egen nasjon, og fri fra det spanske koloniveldet, –   støtta regimer på Cuba som i varierende grad var diktaturer, demokraturer e.l. – uten å få noen samvittighetsproblemer av den grunn.

Og bare en måned etter at revolusjonen hadde seira 1. januar 1959 sendte Cuba en forespørsel til USA om en beskjeden kreditt for å opprettholde stabiliteten for sin nasjonale valuta. Nå var tona en annen enn overfor diktatoren Batista, som hadde styrt landet frem mot revolusjonen. Nå var svaret nei. Og her skal vi være klar over at Cuba nærmest hadde vært et lydrike under USA. USA mottok 67 prosent av Cubas totale eksport, – og 70 prosent av alt som blei importert kom fra USA.

Lederne for revolusjonen visste at om Cuba skulle bli en sjølstendig nasjon, måtte de få styring med deler av industri og økonomi. Og like presserende var det å gjennomføre jordreformer.  Gjennom disse blei hundretusener av husmenn og leilendinger herre over egen jord.

I slutten av juni 1960 satte så USA inn hovedstøtet mot Cubas frigjøringsforsøk. De annulerte selve livsnerven i Cubas økonomi, sukkeravtalen. Cuba hadde da bare valget mellom å kapitulere, å gå tilbake til rollen som lydrike under USA,- eller å forsøke å få sukkeravtaler med andre land.  Cuba inngikk så en avtale med Sovjet om bytte av olje mot sukker. Og da  amerikanskeide oljerafinerier nekta å rafinere sovjetisk olje hadde Cuba ingen annen utvei enn å nasjonalisere disse selskapene.

3.januar, ett år etter at revolusjonen hadde seira, – og på et tidspunkt hvor ingen ennå hadde forventa at det skulle vært avholdt noe slags valg på Cuba,- da bryter USA de diplomatiske forbindelsene med Cuba. Paralellt med dette har USA  sendt våpen og CIA-folk til Cuba; starta sabotasjegrupper og terrroraksjoner. Og i april 1961 angriper eksilcubanere, trent og væpna i USA,- Cuba i Bay of Pigs (Playa Giron).  Angrepet slås ned, trass i amerikanske antakelser om at det Cubanske folket ville reise seg i en slags frihetskamp.

USA innfører forbud mot import av alle Cubanske varer. Og deretter en mer omfattende økonomisk og politisk blokade av Cuba.

I følge tall som cubanerne har lagt fram for FN har blokaden kosta Cuba nesten 500 milliarder kroner. Og da har de ikke tatt med kostnadene ved sabotasjer og terrorangrep gjennom mange år. Tygg litt på tallet. Vi snakker om et land i den tredje verden!

  

Blokaden av Cuba er ikke bare en handelsblokade, slik vi ofte får inntrykk av. 

Det er kjent nok at cubanske varer ikke kan selges i USA, og at amerikanske varer ikke kan selges på Cuba.  Men blokaden er også finansiell og politisk blokade, i den forstand at amerikanerne  har sørga for at cubanerne ikke får lån og kreditter,  hverken i Verdensbanken eller i det Internasjonale Pengefondet. Og i alle internasjonale fora har amerikanske diplomater og politikere med seg  “Den Cubanske Agendaen”.  Varer til Cuba skal stoppes, penge- overføringer skal stoppes. Cuba skal svertes,  og Cuba skal fordømmes.

Et illustrerende eksempel er FNs menneskerettskomite som for et par år siden fikk seg forelagt to forslag til uttalelse om brudd på menneskerettighetene. Det ene mot Cuba, det andre mot den amerikanske fangeleiren på Guantonambasen på Cuba. Etter at endel afrikanske og latinamerikanske land (i all stillhet) var blitt fortalt at framtidig økonomisk støtte hang i en tynn tråd, blei Cuba fordømt mens Guantonamofangeleiren gikk fri!!

Og når folk over heile verden kan lese at det «velrennomerte» amerikanske økonomiske tidsskriftet Forbes har kommet frem til at Fidel Castro er en av verdens mest korrupte statssjefer, – eller når vi leser at den flokken med Cubanere som mottar bunker med tusendollarsedler hos USAs ambassadør i Havana, er «journalister», så er det mye som tyder på at dette er noe av samme agendaen.

At USA har økonomisk makt, og også mediamakt, det vet vi. Og slik sett har det tydeligvis liten betydning at den amerikanske blokaden er blitt fordømt av den Internasjonale domstolen i Haag; og hvert år fordømmes av FN mot USAs og Israels stemmer.

At Cuba har makta å stå mot er bare ubegripelig.

 

 

 

 

Stikkord:
Publisert i cuba | Leave a Comment »

TORGRIM EGGEN, CUBA OG SV

april 27, 2008

(innlegg i Klassekampen 16.april)

Forfatteren Torgrim Eggen er en slags litteraturanmelder i Klassekampen. Men enda tydeligere, og med enda større engasjement, er han en slags kulturens Cubaekspert.

Først og fremst er han engasjert i kulturkampen på 60 og 70-tallets Cuba.  Han har sett på noe av det som skjedde. Og engasjert seg.  Det er ærlig nok. Om man bare er klar over sammenhengen:  den krigen han fører er en liten del av en gammel krig.  Den er om de vanskelige årene for Cuba, like etter revolusjonen.  Et samfunn skulle formes på nytt. De gamle makthaverne skulle fratas makt og innflytelse. Nye samfunnsklasser skulle overta. Motsetningene i folket var store, og de var bitre.  Årene med diktatur hadde satt dype spor. Som om ikke det var nok, så hadde USA  erklært Cuba krig, først i det stille, så åpent, så i det stille igjen. Sabotasjer og attentater var en nesten daglig foreteelse.

Verden omkring,  norske forfattere f.eks, lot ikke høre fra seg i noen særlig grad. Heller ikke norske medier. USAs overgrep var uhyrlige.  At store deler av den cubanske opposisjonen den gang, som nå, sto på USAs lønningsliste, er vel mer enn sannsynlig.

Torgrim Eggen har tatt sitt standpunkt, valgt side, og erklært sin egen personlige krig mot den ene sida i konflikten den gang, de revolusjonære.  At han i den sammenheng har positive og begeistrede meninger om den kjente opposisjonelle, eller landssvikeren,  Armando Valladeres, er jo logisk nok.   

Jeg skal være den første til å akseptere en forfatters rett og trang til å profilere seg, ha merkesaker, og å stå for noe mer enn hverdagsflanerier og kitch. Og når Eggen har valgt seg  en noe forsinka kald krig mot “etternøleren” Cuba som sitt varemerke, så er han på trygg grunn, det vet han nok. Han er en del av noe større enn seg sjøl. Den politiske og økonomiske forfølgelsen av Cuba som USA har stått for de siste 49 årene savner sidestykke. Og sjøl om så godt som heile verden fordømmer USAs folkerettsstridige overgrep, så gir likevel den massive propagandaen fra USAs side resultater i det lange løp. Det er derfor relativt trygt, stuerent og sågar salongfahig å forfølge Cuba. 

Men Eggens sprang over til politikkens verden i dag, med krigserklæring mot folk på venstresida, eller hvor det nå er, for å  ha sympati med dagens Cuba, og de verdier de står for,  i en verden hvor “there is no alternativ”, – det blir blir bare usympatisk og pinlig. Torgrim Eggen tar seg heller ikke bryet med å oppdatere kritikken, men roper på SVs sentralstyre, for at de skal ta seg av en av hans kritikere, Arnfinn Monsen. 

Og når jeg skriver oppdatere kritikken, så mener jeg i forhold til det Cuba vi etterhvert begynner å se konturene av. Et samfunn som legger for dagen en holdning til ressurser og bærekraftig utvikling,-  og en solidarisk holdning i forhold til mennesker i fattige land, – som burde få Eggen og andre pene mennesker i verdens rikeste land til å sette croissantene fast i halsen.                              

Stikkord:, ,
Publisert i cuba | Leave a Comment »