UNDERHOLDNING ELLER PROPAGANDA

april 20, 2007

Om vår hverdagskultur.

Det hender sjølsagt for alle, at man slår på en eller annen TV-serie, nærmest bare for å zappe litt for å se om det er noe av interesse……ja og så kikker man litt. Mandag 16.april gjorde jeg dette, litt tilfeldig da. Og jeg havna litt inne i episode nummer 10 av 24 – iflg Dagbladets programoversikt – av en amerikansk “spenningsserie” med navn Criminal Minds, på det såkalte TV-Norge..

Jeg fikk ikke med meg begynnelsen, men starta der noen amerikanske etteretningsfolk hadde arrestert en terrorist (mistenkt), araber og muslim. De hadde visstnok fått mannen til Guantanamobasen på Cuba. Der var ingen brutale forhørere som torturerte eller noe slikt, og han kunne vel kanskje ha grunn til å føle seg litt som en gjest, sjøl om han blei snakka hardt til. Disse agentene ville jo gjerne ha opplysninger av ham slik at de kunne forbygge terror, forsto jeg, – og tona blei jo etterhvert litt mer truende, disse terroristene er jo så sta. Men de amerikanske agentene gjorde da sitt genitrekk, og satte inn en forhørsleder som kjente både sin bibel og koranen. Den antatte terroristen lot seg snart avsløre gjennom det han sa, og viste at hans voldsomme hat mot USA var bygd på forvillelser og hat og ikke realiteter, altså ingenting som kunne dokumentere at USA hadde gjort noe kritikkverdig. Han var altså – som så mange – forvilla og forleda – av islam og hatefulle muslimer.
Nå gikk det heldigvis godt. Den smarte, intelligente, innsiktsfulle og kristne forhørslederen var fryktelig smart og lurte terroristen i ei felle, og slik kunne flere millioner amerikanske liv reddes.

Dette var mitt veldig korte resyme av en del av en film,- og en bitteliten del av en vanlig TV-kveld her i landet. Og kommersiell “kultur” er nå engang kommersiell. Og jeg har ellers forstått det slik at markedet drukner i kjappe, spennende og underholdende amerikansproduserte TV serier. Og vi forandrer sjølsagt ikke noe særlig ved å sutre over at propaganda for amerikanernes “krig mot terror” serveres oss i hyggelige underholdningspakker.

Men i alle fall……for å se litt optimistisk på det, så blir det desto viktigere at vi har NRK, og at de er seg bevisst sin rolle,- som et lite lys i den bevisstløse og kommersielle tåka. Og at de har en repetoarpolitikk som bygger på mer enn regnestykker, og en vilje til å gi oss kultur og underholning også fra andre land enn USA. NRK er fremdeles en nisje med positive trekk, i et hav av ensidig og dillete kommers.

Men ingen ting varer evig, og vi har nå fått et forvarsel om at en kulturkamp er på trappene, – nå når Frp har signalisert at de vil avvikle NRK som lisensfinansiert kringkaster.

Måtte Gud forby !

20.4.07

Energisparing – for fattig og rik.

april 13, 2007

Peter Gitmark (H) og toprissystem for støm.

Peter Gitmark fra Høyre har nettopp vært på radioen og kommentert spørsmålet om å innføre et toprissystem for strøm, slik vi haddde tidligere her i landet, og som kretser i regjeringspartiene arbeider med. Altså et system hvor strøm er rimelig inntil ei viss grense – et slags normalforbruk – og så blir det dyrere når vi kommer opp i det vi kan kalle unødvendig luksusforbruk.
Peter Gitmark er imot det.
Og så kan man lure på begrunnelsen hans. Er det mon tro fordi han mener man ikke må “straffes” med ekstra utgifter fordi man har lyst til å legge ned varmekabler i oppkkjørselen. Eller kanskje han synes det er urettferdig at de må betale ekstra for strømmen de som har måttet anlegge boblebad eller basseng på hytta.

Nei så langt derifra.

Peter Gitmark er overhodet ikke bekymra for at et toprissytem skal ramme noen velstående, det er i alle fall ikke det han trekker frem.
Peter Gitmark og Høyre er de fattiges talsmann………………………
Ja hvem kunne vel tvile på det. De fattige bor nemlig ofte i trekkfulle og dårlige hus sier han. Eller de fattige kan ha arva et gammelt energislukende familiehus som de gjerne vil beholde når de sitter der som gamle og litt slitte pensjonister.

Jomen jo, de gamle og de fattige og minstepensjonistene er greie å ha. I den politiske debatten kan de gjøre nytte for seg. Og de er der, trekkes frem som skrekkens eksempler, deres nød males på veggen med brei pensel i alle debatter hvor noen politikere forsøker å flytte rikdom fra de mest velstående til de mindre velstående, eller ønsker å bruke avgift for å endre ei uønska utvikling, – det være seg formueskatt, aksjeskatt eller eiendomsskatt, bensinavgift ….eller som her en slags ekstra strømavgift for storforbrukere gjennom et toprissystem.

Jeg skal ikke påstå at Peter Gitmark sitter i studio og lyver……………..det er jo ikke det. Kanskje snarere litt pent og velopdragent hykleri.

Uansett er det litt pinlig å høre på.

13.4.07

TV2-nyheter til å bli (u)klok av.

april 12, 2007

OM “NYHETER” PÅ TV2.

Her for et par dager siden så jeg kveldsnyhetene på TV2. De kunne fortelle at regjeringa ville arbeide for at bilister skulle kjøre mer miljøbevisst, slik at CO2 utslippene kunne reduseres. Kort og godt.

Og så ……..uten noe mer utdyping slo de fast at “det var heilt bortkasta”………………hadde en sjåførlærer sagt. Innslaget fulgte så opp med intervju med denne sjåførlæreren som kunne fortelle oss at slike utspill fra samferdselsministeren var både tull og tøys og bortkasta. Han kunne sågar peke i ei instruksjonsbok han hadde, hvor det sto et punkt om at kjøreskoleelever skulle lære miljøvennlig kjøring. Som sannhetsvitne trakk han så frem en elev som var heilt enig i det han sa.

Og det var altså det nyhetsinnslaget. Noe å bli klok av………….

Neste dag kunne jeg lese om samme saken i Fædrelandsvennen. Ikke det at det var en så kjempestor sak akkurat. Men det var tross alt norsk bilbransje som hadde presentert endel tiltak for samferdselsministeren, som samlet skulle kunne redusere CO2-utslippene fra veitrafikken med mellom 12 og 18 prosent. Det dreide seg om en masse tiltak, alt fra bedre klimaanlegg på bilene til mer økonomisk og miljøriktig kjøring. Hver for seg små ting sikkert.

Innimellom lurer jeg på hvorfor jeg ser på TV-nyhetene. Ja, spesielt TV2 sine altså.

12.4.07

Kriminalitet, bl.a i USA.

april 11, 2007

NOEN SMÅ BETRAKTNINGER OM KRIMINALITET I NOEN LAND.

I en oversikt i den engelske avisen The Guardian rett før påske fortelles det at anntall innsatte i danske fengsler er 77 pr.100.000 innbyggere. I England er det 124, altså nesten dobbelt så mange. Og i USA er det 850, altså litt over 10 ganger så mange som i Danmark. Tro det eller ei.

Noen ganger når det foretas sammenlikninger mellom land i Skandinavia og land i andre deler av verden, kan det være interessant å ta med seg slike opplysninger. De forteller fryktelig mye om et samfunn, om motsetninger mellom folkegrupper, sosiale lag og klasser. For ikke å snakke om undertrykkelse, maktapparat og hjelpeløshet. Artikkelen i The Guardian nevnte også at det i USA var like mange svarte i fengsel som under utdanning.

Jeg hadde nettopp en liten samtale om kriminalitet med en drosjesjåfør i sør-England. Han var spesielt imponert, sa han, over den klare og tydelige og tøffe behandlinga av kriminelle i USA. I England var det for mye lefling mente han. Ja mon det…..
Jeg har jo i noen forbindelser sett reportasjer og filmer fra amerikanske fengsler. Amnesty pleier også å ha med seg noen sider om disse. Her er ikke mye lefling. Om ikke akkurat vold og undertrykkelse er den uttalte målsettinga i fangebehandlinga i USA, så spiller det i alle fall en sentral rolle i fengslenes hverdag. Kanskje først og fremst fordi det gis så fritt spillerom for brutale fengselseiere, fangevoktere og også medfanger. Slik sett har man delegert volden litt rundt omkring. Resultatet er likevel skremmende nok.

Å lage ris til egen bak het det før i tida når man gjorde noe som likevel ramma en sjøl. Det spørs om det ikke er det et samfunn som det amerikanske gjør. Hvor store indre motsetninger kan et samfunn leve med uten å ta skade på sin sjel??

I sin biografi over Gjest Bårdsen (1791 – 1849) skriver Erling Gelsvik et sted – tatt etter hukommelsen – at det på slutten av 1700-tallet var en paragraf i loven som gjorde det mulig å idømme vinningsforbrytere livstidsdom etter 3 dommer. Men på begynnelsen av 1800-tallet var det blitt slik at dette stred så sterkt mot folks rettferdighetssans, at paragrafen blei oppheva.

Jeg burde kanskje ha sjekka det, men det får utestå til siden ei gang. Men jeg mener å huske at noen amerikanske stater fremdeles ikke har utvikla en slik rettferdighetssans ennå.

11.4.07

DEN SKANDINAVISKE ALLEMANNSRETTEN

april 11, 2007

OG HVA MED ENGLAND?

Jeg er nettopp kommet hjem fra noen dagers ferie i England, et hyggelig land med hyggelige mennesker. Men ofte føler jeg en litt oppskjørta barnslig begeistring for Skandinavia mens jeg er der. Samtidig som jeg bevisst forsøker å se de gode sidene ved landet hvor jeg er gjest, så dumper jeg bare uti ting som minner meg om vår forskjellighet.

Først dumpa jeg bort i en artikkel i The Guardian om friluftsliv, som fortalte at om du ønska å slå opp telt så måtte du ha tillatelse av grunneieren, uansett hvor innvikla og tungvint det måtte være. Og du trengte et ja, du hadde ingen såkalt rettighet. Og jeg tenkte umiddelbart på den norske Allemannsretten som gir oss masse rettigheter spesielt når det gjelder ferdsel i utmark, og som vi så altfor ofte tar som en selvfølge, og som vi vel stort sett tror finnes de fleste steder. Men disse reglene er særegne for Skandinaviske land. I de fleste andre land, og England – er omfanget av slike regler av langt mindre omfattende karakter.

Og jeg husker ei gang for en ti års tid siden, hvor noen venner tok meg med på en totimers biltur oppover i Norfolk. Vi havna til slutt på ei slette ved elva Ant. Der leita vi oss frem i gresset og fant fire små merker som var satt opp, og som avgrensa mine venners 3 ganger 3 meters gressbevokste jordstykke. Der bretta vi ut tepper og duk og hadde vår lunsj på vårt jordstykke.

Jeg forsøker ikke å si at vi er så mye bedre her hjemme på berget sånn generelt sett, – men noen ganger må man likevel minnes på at noen av de verdier vi har utvikla i vårt lille hjørne av Europa er verd å ta vare på.
Og ingenting kommer av seg sjøl.

ENERGKRISA

april 11, 2007

FLERE NÆRINGSLIVSTOPPER MENER…………………………………………..

Søndag morgen – 8.april – våkna vi til nyheten om at norske næringslivstopper – i alle fall to – hadde gått til frontalangrep på den rødgrønne regjeringas miljøpolitikk. Tidligere leder i NHO Jens Ulltveit-Moe vil doble bensin og flyprisene. I tillegg kan han fortelle oss at det er næringslivet som går i brodden for å løse miljøkrisa.
På direkte spørsmål svarer han at f.eks… ….æh…æh…solenergi………og det må bygges flere små vannkraftverk og satses på atomkraftverk.
I en liten innskutt bisetning i intervjuet i radioen – som da pressa hyggelig nok ikke har gjengitt – tilstår han at han ikke har trodd noe på denne teorien om de menneskeskapte klimaendringene.
Så det Nei………..det ante oss vel kanskje……….at Frp ikke sto heilt aleine med sin tvil da.
Vi vet jo at i mange år har miljøpolitikk i Norge vært et møysommelig arbeid for sære små grupper av idealister. De har mast og mast om energisparing, avgifter på forurensing og utslipp, og om å satse på alternativ energi og biobrensel og fjernvarme, jernbane og jeg vet ikke hva. Næringslivet som det så pent heter nå, og som vistnok nå har overtatt som miljøfortropp, har derimot vært konsekvente forsvarere av den hellige konkurranseevnen, økt energibruk, høyt privat forbruk og så lave miljøavgifter som mulig.

Det vi da tydeligvis har for oss er en heilt nyfrelst miljøverner.

Men litt overraskende er det at han ikke har vært ute og støtta de forslagene det har vært arbeidd med i regjeringskretser, om å innføre et toprissystem for strøm, som vi har hatt tidligere her i landet. Da er den første, nødvendige strømmen du bruker, rimelig. Om du bruker over dette , til allverdens luksus som er blitt så inn hos de pene, som f.eks oppvarma innkjørsel, luksushytter på fjellet med all nødvendig komfort,- ja da bør du betale mer for denne. Slik kan man greit øke strømprisen til det dobbelte, eller mer om man(han) ønsker, men beskytte det forbruket folk trenger for et normalt hverdagsliv. Men det har vel kanskje ikke falt ham inn.
Og skal en først være nyfrelst så er det vel best å ta litt godt i, – litt pauker og basuner som seg hør og bør.

Og for virkelig å løse krisa med forurensende fossile brennstoffer, slipper han en liten katt ut av sekken, nemlig atomkraft. Tilfeldigvis er dette samme dagen som FNs klimapanel retter søkelyset på den alvorlige trusselen vi nå står overfor med atomavfall fra eksisterende kraftverk, lagra i permafrostområder, – områder som nå trues av nedsmelting.

Så dersom ikke Ulltveit-Moe i mellomtida har funnet et annet lurt sted å gjemme avfallet, så bør vel dette utspillet også graves ned på et sikkert sted.

UTENRIKSPOLITISK (U)ENIGHET

mars 16, 2007

“VI ER IKKE TJENT MED EN FASADE AV ENIGHET”

Den siste tida har vi hatt tilløp til en åpen debatt om utenrikspolitikk her i landet. Det gjelder Norges rolle i krigen i Afghanistan, krigen i Irak, forholdet til Hamas, og også om de nye norske initiativene i Latin Amerika. Ja det stilles til og med forsiktige spørsmålstegn ved vår tradisjonelle USA-lojalitet. Kjøpet av amerikanskproduserte krigsfly er f.eks. heller ikke heilt selvfølgelig lenger.

Debatten har vært så åpen at engstelsen nå begynner å bre seg hos opposisjonen i Stortinget. Men Venstreleder Lars Sponheim er påpasselig på banen, og har tatt saken opp i Stortinget, – han er bekymra for utviklinga, – synes det har gått vel langt nå. Han mener vi må tilbake til den gode gamle konsensus, som det kalles,- altså en slags stilltiende enighet.

Denne “enigheten” har vi hatt i nesten 60 år nå. Vi er noen som har syntes den har vært kvelende, og til sine tider udemokratisk. Men det er ikke vanskelig å forstå at situasjonen har vært behagelig for de som har hatt Nato og USA som sine grunnpillarer. Den har fungert som en effektiv knebling og stigmatisering av kritiske synspunkter. Men at vi trenger en åpnere debatt ser vi tydelig i saken om styrker til Afghanistan, hvor godt over 50 prosent av folket har vært mot å sende flere soldater, i følge meningsmålinger. Alle de store avisene derimot har lagt for dagen en skremmende uniformering, med sine rop om lojalitet. Bare gjennom leserinnlegg og små nisjeaviser har det vært mulig å komme til orde for de som har vært motstandere av “enigheten”.

Vi får bare prise oss lykkelige for at det ikke lenger er Jan Petersen, Kristin Krohn Devold og Lars Sponheim som legger premissene for den utenrikspolitiske debatten. Utenriksminister Jonas Gahr Støre har fornuftig nok tatt avstand fra Sponheims utspill. Vi er ikke tjent med en fasade av enighet, sier han.

Høyres gamle slagord om “et åpnere samfunn”, som først og fremst dreide seg om butikker og kontorer,- har gjennom Gahr Støres betimelige kritikk av Sponheim fått nytt innhold og ny mening.

CUBA

mars 16, 2007

MER ENN EN BOYKOTT

De fleste land i verden har problemer med å score høyt på et barometer for menneske-rettigheter, både politisk, sosialt og økonomisk. Likevel er det bare noen få utvalgte som havner på hetslista, der hvor de blir irrelevante og mediaomtalen stort sett begrenser seg til ensidigheter og hånlige karakteristikker.

Gjennom mange år har Cuba innehatt en av topplasseringene. Rik medaljehøst gjennom mange år – 47 – har bare ei forklaring. De har irritert USA, og er utpekt av stormakta til å stå på det som finnes av irrelevantlister, terroristlister, svartelister, boykottlister og isolasjonslister.

Det finnes de som mener dette lyder hult, spesielt når vi vet at USA mer eller mindre har styrt Latin-amerika i over hundre år. Uttallige ganger har de grepet inn og endra eller justert styresettet, ofte til fordel for diktatorer, militærjuntaer eller venligsinna demokraturer. Og på Amnestys lister over disse landene florerer det fremdeles med tortur, mishandling og drap. Som da kommer i tillegg til barneprostitusjon, sult og analfebtisme.

Vi skjønner at det blei en irriterende strek i regninga da noen trassige Cubanerne etter revolusjonen i 1959 nekta å bøye seg for amerikansk press, og USA så seg tvunget til å starte en militær, økonomisk og politisk krig mot landet. Trasset, og viljen til å overleve med ryggen rett, tvang Cuba inn i Østblokka, – og utviklinga av demokratiet blei ikke slik mange ønska. Men fattige mennesker over heile verden så likevel at det var mulig å frigjøre seg fra nykolonialismen. Og det er ingen tilfeldighet at Che Guevara fremdeles befinner seg fremst i de fleste demonstrasjoner mot undertrykkelse verden over.

USA har – i suveren forakt for gjentatte FN-fordømmelser – knust Cubas økonomi, og også de fleste av de svært sosiale resultatene av revolusjonen. Slik sett er den amerikanske frykten, og faren for at det Cubanske eksemplet skal smitte blitt sterkt redusert. Men det forbausende er at disse amerikanske overgrepene fører til så liten oppmerksomhet og fordømmelse. Spesielt når det er så tydelig at manglende liberalisering på Cuba langt på vei skyldes den amerikanske boykotten og frykten for amerikanske angrep.

Kanskje forteller unnfallenheten og ensidigheten oss mest om makt i de internasjonale mediene.
Også de norske?

Ensidigheten i Afghanistansaken

februar 25, 2007

Innlegg i Klassekampen.

Det er i disse dager lett å få en følelse av at det norske folks lyst til å bli med på krigseventyret i Afghanistan er overveldende. Men i ei meningsmåling før Jul var det flertall mot å sende flere norske soldater. Likevel kan en ikke se bort fra at kampanjejournalistikk på det mest intense kan endre dette. Alle de store norske avisene mener nå det samme som Erna og Siv. Og alle de politiske kommentatorene vi etterhvert har fått, er samstemte når de med jevnere og jevnere mellomrom klappes frem for å forklare hvordan vi skal forstå nyhetene.

Det jeg for min del savner er at disse ivrige mediene skal ta seg tid til å bringe til torgs endel av de fakta som ligger under overflaten. Hvorfor i all verden er Norge involvert i denne krigen i Afghanistan ? Og hvorfor er Nato det ? Det var jo egentlig USAs krig.

Derfor noen små fakta: Etter å ha okkupert Aghanistan i oktober 2001, engasjerte USA endel “villige” land til å bidra militært i organisasjonen ISAF. Nato kom først med i august 2003 da krigen liksom stort sett var over, og man trengte å stabilisere freden, og ISAF ble lagt under Natokommando. Men ISAF fortsatte å være en såkalt “stabiliseringsstyrke” som først og fremst skulle bidra i det sivile oppbyggingsarbeidet, og hadde ingen oppgaver i Sør-Afghanistan hvor USA fremdeles holdt på med sin siste rest av jakt på terrorister og liknende, under betegnelsen “Enduring Freedom”. Og da de rødgrønne vedtok Soria Moria erklæringa var det dette bildet de forholdt seg til. Og regjeringa trakk da også den norske støtten til amerikanernes “Enduring Freedom”. Men bildet blei sterkt endra i august 2006 da ISAF overtok det militære ansvaret for heile krigføringa i Afghanistan. Denne beslutniga kom etter sterkt press fra amerikanernes side. Både Frankrike, Tyskland og Spania var sterkt imot.
USA har altså pressa flere og flere Natoland til å overta krigen sin i Afghanistan. Meningsmålinger i USA viser nå at flertallet av amerikanerne er i mot også denne krigen. Ingenting tyder på at den skulle være så fryktelig mye mer populær i Europa. Og store Natoland sitter fremdeles stille uten å løfte en finger til tross for de stadig mer høylydte appeller og krigsrop fra amerikanerne og Natoledelsen.

Man kan si mye om amerikanernes “krig mot terror”. Men at norske medier skal gå så totalt av hengslene i sin begeistring for at Norge skal innta en fremtredende plass i den, det kan forundre noen og enhver. Forklaringa er nok av innenrikspolitisk art. Her ser man muligheten til å sparke litt på SV. Men jeg tror likevel de gjør opp regning uten vert. Krigsromantikk av denne typen kan umulig være særlig salgbar over tid. Til det er det for mye løgn, drap, tortur og politisk og religiøs fundamentalisme i amerikanernes “krig mot terror”.

Jeg for min del er glad vi har ei regjering som ikke gir etter for presset.

              ——————————————

NORSK HØYRESIDE OG USA SPILLER PÅ LAG.

(innlegg i Fædrelandsvennen des. 2006.)

Etter flere ukers press fra norsk høyreside for å stille opp og delta i en skikkelig krig i Afghanistan, kommer nå – ikke uventa – ei håndstrekning til dem fra USA. Vant som amerikanerne er til å kunne presse politikere i vennligsinna land er de nå svært så tydelige om hva de forventer av oss. USAs ambassadør i Norge blander seg veldig direkte inn i den norske debatten og kritiserer den rød-grønne regjeringas standpunkt. Øk forsvarsbudsjettet, og delta mer i krigen i sør-Afghanistan er budskapet.

Det er derfor viktigere enn noengang at Norge viser seg som en sjølstendig nasjon, og fremmer egne synspunkter innad i NATO. Muligheten for ei fredelig framtid for Afghanistan er nå sannsynligvis mer avhengig av en brei strategi med mer vekt på bygging av det sivile samfunn med politi, rettsvesen, sykehus, skoler og veier. Den veldig ensidige strategien med å jakte på restene av Taliban har etterhvert vist seg lite vellykka. Ved å gå fram med en brutalitet som også rammer det sivile samfunn sterkt, tyder mye på at motstandsbevegelsen bare vokser i styrke, og nå har støtte fra andre grupper enn bare Taliban.

USA bør også være klar over den moralske indignasjonen i store deler av verden, mot måten de behandler og torturerer fanger på. Det er uverdig og rystende.Og sjøl om de har skjerpa rutinene for å hindre lekasjer…(!), tyder alt på at de fortsetter med både hemmelige fengsler og med tortur.

Og i Afghanistan har USA, sin vane tro, nekta å inngå en avtale om fangebehanling, slik f.eks Norge har gjort. Om ikke annet, så burde dette være grunn nok til å reservere seg mot amerikansk press.

Cuba og Venezuela

februar 25, 2007

debattinnlegg i Fædrelandsvennen

Høyres Espen Saga tar i torsdagavisen et slags oppgjør med Hugo Chavez i Venezuela, og samtidig med endel autritære regimer rundt omkring i verden, som Hviterussland og Iran. Så blander han dette greit og hendig sammen med Sosialistisk Ungdom, bistandsminister Erik Solheim og Vest-Agder SV. Meninga er vel at det skal høres ut som om det er samme suppa, samme gjengen og langt på vei samme meningene. Det er kanskje fikst gjort, men det treffer jo ikke særlig riktig da. Det er nok mer som å pusse tennene med feiekost !

Og ettersom angrepet bommer, så skulle det kanskje ikke være så mye grunn til å kommentere det ytterligere. Når jeg likevel gjør det skyldes det 2 ting: det ene er den sære omtalen av Venezuela. Det andre er at Saga liksom “henger ut” Vest-Agder SV fordi de har vært på studietur til Cuba.
Venzuela først: Kort fortalt så er det fremdeles stor fattigdom, men nå er fattigdommen på retur. Mange – ikke bare på venstresida – er positive til at fattige nå har fått et månedlig minstebeløp å leve av, at de får utdanning, at det i samarbeid med Cuba er bygd opp et gratis helsevesen, og at folket trekkes med i et mer aktivt og deltakende demokrati. Og etterat høyresida i samarbeid med deler av militæret, og etter all sannsynlighet også USA, i 2002 gjennomførte statskupp, burde ingen bli overraska av at det arbeides aktivt med å bygge opp et heimevern for å hindre at slikt skal skje igjen, og for å sikre landets uavhengighet.

Og så Cuba. For midt oppi all dette gjør Saga det til et poeng at Vest-Agder SV har vært på studietur til Cuba. Jeg skjønner jo at det i denne sammenhengen skal virke litt mistenkelig. Men det sies og skrives så mye om dette landet og det særegne politiske systemet, at å få mer kunnskap kan være nyttig for noen og enhver. Det fikk vi da også bekrefta vi som var der, – også det at Cuba er et land med store problemer, – og her er så visst ikke alt rosenrødt. Både historie, klassemotsetninger og politiske tradisjoner er så totalt annerledes i det fredelige og velstående hjørnet vårt i verden, enn det urolige, fattige, lite demokratiske Latin Amerika. Slik sett har det nok ofte vært vanskelig for oss å forstå Cuba etter revolusjonen i 1959.
Etter å ha vært lydrike under USAs kontroll i nesten 60 år, og etter å ha sett det ene frigjøringsforsøket etter det andre i Latin Amerika bli knust, var det kanskje ikke så ubegripelig at Cubanerne ønska at friheten ikke bare skulle være overfladisk og formell. De ønska også frihet fra koloniøkonomi, amerikansk økonomisk dominans, og fra en overklasse som hadde nytt godt av Batistadiktaturets greie spilleregler.

Vi vet at USA satte i gang blokade av Cuba nesten umiddelbart etter 1959. Blokaden ble etterhvert ganske ekstrem, og omfatter nå nær sagt alt samkvem mellom Cuba og USAs støttespillere, innen økonomi, handel, utdanning, forskning, kultur etc.etc. Blokaden fordømmes årlig av FN mot stemmene til USA, Israel og sist vistnok Mikronesia. I flg Cubanerne har blokaden kosta Cuba bortimot 500 milliarder kroner. Men det viktige poenget her – i forhold til diskusjonen som Espen Saga legger opp til – det er at USA også har satt av enorme ressurser til en internasjonal propagandakrig mot Cuba.
Og det betyr samtidig at det blir vanskelig å føre en normal diskusjon om sider ved Cubas politikk, f.eks når det gjelder pressefrihet, menneskerettigheter eller når det gjelder demokrati og medbestemmelse i hverdag og i arbeidsliv. Alt for mange bombastiske overdrivelser og fortegninger florerer i media. Tidligere i år utnevnte et “velrennomert” amerikans tidsskrift Castro til klodens mest korrupte statssjef. Og når Espen Saga f.eks avslutter sitt innlegg med å utnevne Fidel Castro til massemorder, … ja da blir de mer saklige og finslepne debattene med henvisning til kilder og fakta noe overflødige. Ikke sant Saga?