Odd Hansen

En gjenganger i mediene har vært at folket på Cuba undertrykkes ved at de ikke har noe særlig tilgang til internett,- og at det også er så godt som umulig å få seg mobiltelefon .

Nå gjør cubanerne det kjent at internettilgangen vil bli drastisk forbedra, og mobiltelefoner vil bli tilgjengelige for alle som ønsker det, sjøl om det i første omgang bare vil være i konvertible pesos og ikke cubanske pesos. Jeg ser at norske aviser derfor bringer videre spekulasjoner om at dette viser at den Cubanske regjeringa er under sterkt press, og nå er pressa til «liberalisering», eller at Raul Castro nå har innsett at større frihet må komme.

Javelja.

Det er klart at bedre utbygd mobilnett er et gode for den jevne cubaner. Og bedre internett-tilgang er et fremskritt. Men den cubanske forklaringa på hvorfor det har vært som det har vært, og hvorfor det skjer endringer nå, er jo ganske interessant da.

I følge cubanerne har internettilgang vært begrensa først og fremst fordi USA har nekta cubanerne tilgang til de undersjøiske kablene i Karibien. I tillegg har USA nettopp blokkert 3.500 .cu-adresser. Cuba har derfor vært tvunget til å kjøpe seg tilgang gjennom dyre og tungvinte sattelittløsninger. Av den grunn har det vært nødvendig å prioritere bedrifter, helsevesenet, offentlig virksomhet og undervisning foran privatpersoner, logisk nok. Nå har lån fra Kina og utbyggings-samarbeid med Venezuela for undersjøiske kabler, gjort det mulig å endre på dette.

Og bygging av infrasruktur for mobilnettet har vært et ressursspørsmål. Cuba er f.eks ramma av den amerikanske blokaden som har kosta Cubansk økonomi nesten 500 milliarder kroner. Når det nå legges opp til økt tilgang på mobiltelefoner skyldes det først og fremst bedret cubansk økonomi. Men også gode teknologiske løsninger og et etappevis investeringsprogram som sakte men sikkert skal gi Cubanerne bedre tilgang. Utbygginga kommer først de distrikter på Cuba til gode, som har dårlig ordinært telefonsystem.

Cuba er et land i den tredje verden, et land med begrensa ressurser, – men har en økonomisk modell som gjør det mulig å prioritere hva man mener er viktigst å satse på. Et par år har det vært storsatsing på energiøkonomisering og bedra energiforsyning. Og et par år har det nå vært satsa stort på å modernisere kommunikasonssystemet, først og fremst buss og jernbane. Samtidig har man heile tida opprettholdt et slags kortsystem for mat som sikrer alle innbyggerne den nødvendige maten for en såpass billig penge at alle har råd til det.

Sammenlikner vi med andre land med begrensa ressurser høres det fornuftig ut.

Og jeg synes noe av dette høres ut som noe som likner på Gerhardsenperioden i norsk etterkrigspolitikk.

Innlegg i Klassekampen 2.april.

Torsdag 3.april kommer Caleb McCarry for å ha møte med Raymond Johansen i UD. Han er den i USA som for tida har ansvaret for; bl.a ved hjelp av 80 millioner dollar, å knekke Cubas selvstendighet, og å innføre et amerikanskliknende markedssystem i landet. Han fremstiller det som en kamp for demokrati.  Men vi som har oversikten over USAs skjulte og åpne krig mot Cuba vet at undergraving og sabotasje starta kort tid etter at Cubanerne hadde gjennomført sin revolusjon,-  og først og fremst for å sikre de store amerikanske firmaenes økonomiske interesser.

Og man kan jo spørre seg,- med hvilken rett krever USA en markedsøkonomi innført på Cuba? Er det virkelig ikke lov for et folk å satse på at samfunnet og økonomien kan fungere uten milliardærer og mediamoguler?

Norge har i mange år stemt for FN-resolusjonen som fordømmer USAs folkerettsstridige blokade av Cuba. At USA overhodet ikke bryr seg om resolusjoner i FN er vi vant til.  Men når nå McCarry kommer for å få Norges støtte til overgrepene sine håper jeg virkelig den rød-grønne regjeringa gir McCarry den beskjeden han fortjener:  Nemlig……. at vi ikke er med på spillet deres. Snarere tvert om. Vi vil gi Cubanerne ei håndstrekning til å overvinne de problemene blokaden påfører dem. Hører du Sam,- de rød-grønne foretrekker at Cubanerne styrer landet sitt sjøl, ikke dere!!

Jeg kunne ikke dy meg for å ta med denne.

USAs intense bakvasking av Cuba gjennom mange år har gitt mange et veldig negativt bilde av landet.

Men ta et par minutter, tygg litt på det som står der, og vit at vi snakker om et utviklingsland, et land i den tredje verden. Og vit at vi snakker om et land som kontinuerlig forfølges for sine “brudd på menneskerettighetene”.

Forøvrig kan det være interessant å se hvor mange norske medier som finner slikt som dette verd publisering.(?) 

IN DEFENSE OF HUMAN RIGHTS: Cuba Increases Solidarity with Third World. Havana, Nov 28 (acn) Cuban Deputy Foreign Minister Eumelio Caballero announced on Tuesday that almost a million patients from 31 Third World countries have recovered their sight thanks to the work of Cuban doctors who participate in the free eye-surgery program Operation Miracle.

 Speaking at the 14th International Conference on European Studies that began on Tuesday in Havana,the diplomat explained that this program, promoted by Cuba and Venezuela, is mainly aimed at low-income people from the Latin American and Caribbean region.

 He added that, as part of this initiative, the island has donated 37 ophthalmologic centers to eight countries and it is currently working on the setting up of seven others.

 Operation Miracle, which began in July 2004, aims at restoring eyesight to six million Latin American people in a ten-year period. Regarding Cuba’s medical cooperation all over the world, the Deputy Foreign Minister recalled that the island’s doctors have treated more than 371 million people, mainly in Latin America, Africa and Asia. They have delivered more than 800,000 babies; they have performed 2.4 million surgeries and they have immunized 9.3million children.

Caballero noted that there are currently more than 36,000 Cuban medics and paramedics making their contribution in remote places of difficult access in 97 Third World countries.

 In addition, he said that there are currently 49,700 youths from 121 nations studying medicineon the island or with Cuban professors in their espective countries.

 He also stressed that, in the last four years, 2.6 million people in 22 countries have learned to read and write thanks to the Cuban ‘Yo sipuedo’ (Yes, I Can)literacy program,validated by the UNEducation, Science and Culture Organization(UNESCO).

Che Jesus Manson – En bokanmeldelse?
(Sendt Klassekampen -forgjeves)

Det er kanskje ikke så vanlig å kommentere bokanmeldelser. Men 28.april hadde Klassekampens bokmagasin sluppet til forfatteren Torgrim Eggen med en anmeldelse av Harald Henmos Che Guevara Bar. Anmeldelsen er så uvanlig at den roper på et slags svar eller kommentar. Først og fremst fordi Eggens anmeldelse ikke er særlig litterær, men aller mest et forsøk på politisk irettesettelse.

Når det er sagt så skal jeg villig innrømme en forfatter rett og trang til å profilere seg, ha noen merkesaker, og stå for noe mer enn hverdagsflanerier og kitch. Og det er vel også sånn at det er en forfatters privilegium å snakke i store bokstaver, og å ha ei omtrentlig og utvalgt omgang med virkeligheten. Og når Eggen har valgt en noe forsinka kald krig mot etternøleren Cuba, som sitt nye varemerke, så er han på trygg grunn, det vet han nok. Han er en del av noe større enn seg sjøl.

Med fare for å lyde som et ekko av Finn Gustavsen tar jeg likevel med at dette store VI i nesten 48 år har forsøkt å knekke Cuba, både med lovlige og ulovlige midler. Og sjøl om den økonomiske forfølgelsen hvert år fordømmes av et så godt som enstemmig FN, så gir likevel mediekrigen og den poltiske forfølgelsen fra USA si side, resultater i det lange løp. Det er derfor relativt trygt og stuereint å nevne ordet diktatur hver gang Cuba nevnes, eller henge ordet massemorder på Castro, eller drapsmann på Che Guevara. Det kreves ikke dokumentasjon. Ordbruken, ensidigheten og overdrivelsene innarbeides over år gjennom nyheter fra pressebyråer som spiller på lag. Og det har heller ikke gått deler av det politiske – og det upolitiske – miljøet her i landet hus forbi at det i USA er en heil “vitenskap” som i detalj omskriver Cubansk historie.
Sånn sett er det nå mulig å finne støtte for nær sagt hvilken som helst påstand om Cuba, Castro eller Che Guevara. Så dersom Eggen har lyst til sjøl å svare på spørsmålet han stiller forfatteren av boka han anmelder, Harald Henmo, om det var mellom 200 og 700 personer som blei henretta etter revolusjonen på Cuba “…..det første døgnet…”, så vil han ikke ha problemer med å finne det svaret han ønsker.

Som seg hør og bør tar Eggen seg også tid til å si noe om boka han skulle anmelde, og ikke bare hva han mener om Cuba . Litt slentrende sier han seg fornøyd med Henmo i hans humor og hans historiske sveip, og at det saktens er noe i det han sier om kapitalisme, USA, Irak og dagens verden og rettferdighet og sånn…….

Men ingenting av dette andre synes å kreve heva øyenbryn fra hans side, kun skuldertrekk.