Odd Hansen

USAs blokade av Cuba har nå vart i nesten 50 år, og er den lengste i moderne historie. Enkelte perioder med tøvær og dialog har vært kortvarige, – så har partene vært tilbake i skyttergravene igjen. Ikke rart at det både i USA, og i det eksilcubanske miljøet i Miami, – og på Cuba, – er en mer optimistisk stemning etter valget av Obama som president. Under valgkampen sa Obama at han gjerne kunne tenke seg å sette seg ned med Raul Castro for å finne løsninger som ville kunne forbedre forholdet mellom de to landene. Og i sitt valgprogram sa han at han vil tillate enhver form for reisevirksomhet mellom USA og Cuba, og også igjen åpne for  hjemsendelse av penger fra eksilcubanere til slektninger på Cuba. Dette oppfattes sjølsagt  positivt i miljøer som ønsker normalisering.  I tillegg vil han benytte  diplomati for å få regjeringa i Havana til å ta skritt  i retning demokrati, deriblant å løslate alle politiske fanger i landet,- det som cubanerne fastholder er amerikanernes kjøpte og betalte opposisjon. Men blir landene enige her vil USA ta skritt for å normalisere forholdet, og redusere blokaden. Og han har flertallet av det amerikanske folket med seg. En måling som AP står bak viser at 48 prosent er for å oppheve blokaden, mens 40 prosent er mot.

Men hvorfor har konflikten holdt seg så lenge?

USA har en historisk tradisjon for å blande seg inn i styresettet i Latin-Amerika, som den mektige fetteren i nord, som fylte tomrommet etter de spanske koloniherrene. Overfor Cuba kom det til uttrykk gjennom grunnlovstillegget Platt Amendment fra 1902, som ga landet en slags juridisk-politisk rett til å gripe inn overfor Cubanske regjeringer som ikke tjente USAs interesser. Mange er de eksemplene på “inngrep” i Latin- Amerikanske land, deriblandt Cuba, som moderne amerikanske politikere helst skulle ha sett ugjort. Alt for mange av disse landene har beholdt en undertrykkende føydal eller halvføydal samfunnsstruktur heilt til de nye sentrum-venstre regjerngene nå går løs på dem.

Det Cuba som Castro og revolusjonsbevegelsen gikk løs på var modent for fall.

Forskjellen mellom fattig og rik var stor. Store godseiere, eiendomsbesittere og amerikanske firmaer styrte økonomien, og forsynte seg av godene i et tett samarbeid med diktatoren Batista. Revolusjonen fikk derfor støtte av folket. Men,- det var ingen som visste hva slags revolusjon som skulle komme, – heller ikke de som gjennomførte den. Men  etterhvert som revolusjonen gjennomførte jordreform og nasjonalisering av utenlandske bedrifter, og USA stilte seg mer og mer avvisende til det nye regimet,- var det klart at cubanerne enten måtte gi opp forsøket på store samfunnsendringer og kontroll av økonomien, eller finne sin egen vei. På denne tida, i 1959, var den kalde krigen på noe av sitt kaldeste. Og sosiale bevegelser som rokka ved tradisjonelle samfunnsfundamenter blei raskt stempla som kommunistiske, og som en del av den store krigen mellom gode og onde. I 1960 innførte USA den økonomiske blokaden av Cuba, raskt etterfulgt av Latin-Amerika og store deler av den vestlige verden. Etter en kort periode med famling i et slags økonomiens ingenmannsland lærte cubanerne at det var umulig å overleve aleine. Og ettersom USA nå var åpenlyst fiendtlige, og åpent støtta væpna grupper og sabotasjeaksjoner for å styrte regimet, var det bare samarbeid med Sovjet som kunne redde den cubanske revolusjonen. Dette har i stor vært med på å forme revolusjonen og cubansk samfunnsliv.

Men den kalde krigen er over,

Sovjetsamveldet er borte. Og etter noen fryktelig vanskelige år for isolerte cubanerne, begynner livet på Cuba nå å finne sin nye form, i tett samarbeid med nye venner, først og fremst i Latin- Amerika. Og etter at Fidel Castro trakk seg tilbake på grunn av sykdom, speider mange etter tegn på endring, liberalsering eller tøvær. Speiderne er like mangfoldige som spørsmålene de stiller og forventningene de har.

Også cubanerne ønsker endringer. 

Det vet vi fordi det stadig gjennomføres nasjonale og internasjonale meningsmålinger på Cuba. Men ingenting tyder på at de vil ha tilbake det gamle samfunnet, eller den gamle overklassen som reiste fra Cuba etter revolusjonen, og som fører sin kaldkrigs-retorikk fra Miami. De vil ha en bedre levestandard og et åpnere samfunn og et lettere liv. Slik sett har den amerikanske blokaden nådd i alle fall ett av sine mål,- å skade cubansk økonomi så kraftig at folk rammes i hverdagslivet sitt. Over 500 milliarder kroner har blokaden kosta sier cubanerne i sine rapporter til FN. Og ettersom revolusjonens prioriteringer har vært grunnleggende goder som helse, utdanning, bolig og kultur,- er det for den enkelte cubaner hverdagens forbruksgoder som har vært hardest ramma av blokaden, sjøl om rimelig mat har vært sikra alle. I tillegg til den økonomiske sida av blokaden kommer masse andre virkninger på det cubanske samfunnet. USAs noe lemfeldige holdning til sabotasjeaksjoner mot Cuba, den intense propagandakrigen, og den åpenlyse støtte til forskjellige gruppers forsøk på å fjerne regimet, har umuliggjort ei naturlig utvikling av sosiale og politske institusjoner i landet.

Overvåking og kontroll blir naturlig nok viktig for et samfunn som stadig utsettes for sabotasjeaksjoner,- og hvor det pumpes inn millioner i forsøk på oppbygging av en politisk opposisjon, fra en fiendtlig nabostats side. 

Slutt fred !

Det viktigste for cubanerne er derfor at Obama nå signaliserer at han “slutter fred” med Cuba. Opphever blokaden og aksepterer at forming av det cubanske samfunnets institusjoner og hverdagsliv, er cubanernes egen sak. Gjennom en slik normaliseringsprosess vil vi få se den cubanske revolusjonen og det cubanske samfunnet slik cubanerne “egentlig” ønsker det. 

At det nå er viktig at  Obama signaliserer endringer i sin Cubapolitikk viser utviklinga i Latin-Amerika, hvor stadig flere land sier nei takk til USAs innflytelse. Og en viktig del av  kritikken går på USAs behandling av Cuba. Evo Morales i Bolivia har nettopp foreslått at landene i Latin-Amerika skal utvise USAs ambassadører til USA opphever blokaden av Cuba. 

I FN har verdenssamfunnet gang på gang fordømt blokaden, mot USAs og Israels stemmer. Så om Obama nå vil avslutte den arrogante amerikanske alenegangen,  da må blokaden oppheves.

STORE CUBANSKE OLJERESERVER KAN ENDRE LANDETS ØKONOMI.

Den amerikanske økonomiske og politiske blokaden gjennom nesten 50 år har hatt som mål å fjerne styret på Cuba. Det er jo egentlig en heilt uhørt freidighet å ikke la en nabonasjon forme samfunnet sitt uten innblanding. USA tillater seg det utrolige, sjøl om de nå fordømmes av heile FN, utenom Israel, og sjøl om de er dømt i domstolen i Haag.

I forbindelse med de store orkanene som ramma Cuba i høst ba Cuba om at blokaden blei oppheva, i alle fall noen måneder. Neida, orkan eller ei, målet er å knekke cubanerne. Da er det ekstra positivt at cubanernes jevne strev gir så spennende muligheter for resultater som de siste dataene for olje- og gassreserver.

Cubas statlige oljeselskap Cubapetroleo anslår på en pressekonferanse torsdag 16.oktober landets oljereserver til mer enn 20 milliarder fat,- i tillegg til anslag på 21 billioner kubikkfot naturgass  Tidligere anslag – fra U.S Geological Survey – har vært på 9 milliarder fat oljereserver. 

Dersom de nye anslagene viser seg å stemme vil det plassere landet  på topp 20-lista over oljeproduserende land, og bety en voldsom forbedring for økonomien i landet, som sliter under den langvarige amerikanske blokaden av landet. Det cubanske anslaget bygger på sammenlikninger med  kjente oljerreserver funnet i sammenlignbare geologiske strukturer utenfor kysten av USA og Mexico. Cubapetroleo sier landet har en undersjøisk geologi som er “ veldig lik” den ved Mexicos enorme oljefelt Cantarell og Poza Rica i Campechebukta. Cubas del av Mexicogulfen blei slått fast i 1977, da landet underskrev avtaler med USA og Mexico.

Stemmer beregningen betyr det at landet har like store oljereserver som USA med 21 miliarder fat,  21.000.000.000, og dobbelt så store som Mexico med 11.7 milliarder fat. En slik cubansk reserve vil kunne dekke Cubas forbruk i nærmere 40 år (mitt regnestykke.OH). I dag produserer Cuba 60.000 fat om dagen. I tillegg importerer de 93.000 fat om dagen fra Venezuela – til fordelaktige priser p.g.a av det store antallet cubanske leger og helsearbeidere som arbeider med å bygge opp helsevesenet i Venezuela.

Den første brønnen forventes å bli satt i produksjon til sommeren, og flere nye brønner antas å bli påbegynt innen utgangen av 2009. Et konsortium med spanske Repsol i spissen har alt boret flere leitebrønner, og kommer trolig til å stå for den første produksjonen. Brasilianske Petrobas, som har god erfaring med oljeutvinning i dypt farvann, er også i forhandlinger med cubanske myndigheter.

Enkelte Amerikanske kommentatorer finner likevel en viss glede i å påpeke at olja ligger dypt, er vanskelig tilgjengelig, – og at den amerikanske  blokaden vil hindre aktuelle samarbeidende land som Spania, Canada, Brasil og Norge, å ta i bruk den beste teknologien!!

Over heile kloden går det en strøm av mennesker fra fattige land, som er villige til å risikere livet for å komme inn i rike land, med jobber, god lønn og nye muligheter.  Også fra Cuba emigrerer eller flykter folk. I våre medier fremstilles dette jevnlig gjennom notiser som eksempler på at dette samfunnet er et undertrykkende diktatur hvor folk ikke tør si meningene sine, og derfor må flykte til friheten. Eller at planøkonomien i landet ikke kan gi folk det de trenger for å leve et skikkelig liv.       Pussig nok trekkes ikke de samme konklusjoner når store antall drar fra El Salvador, Haiti,  Nicaragua, Puerto Rico, Mexico eller Den Dominikanske Republikk for å komme inn i USA.  Eller – for den saks skyld – fra diverse afrikanske land til Europa.

Sjølsagt har mange cubanerne grunn til å ønske seg til et rikere land,- ønske seg et bedre liv. Jeg har jo hørt folk her i Norge si sånt som: “hvorfor flykter folk fra et sosialistisk paradis”?  Men cubanerne, eller folk som støtter cubanerne, påstår ikke at landet er et paradis. Landet er det største sosiale og økonomiske eksperimentet i vår tid. Cubanerne har etter revolusjonen satt seg som mål å skape et samfunn av en ny type, uten overklasse, – og med en økonomi som styres av planlegging og folks behov og ikke av markedet. Men Cuba er fremdeles et fattig land i den tredje verden. Og det har ikke gjort det bedre at landet har  vært angrepet, økonomisk blokkert, isolert og svartmalt gjennom årtider av sin store nabo i nord, som er vant til at Latin-amerikanske land lystrer. 

Cubanerne har det beste utdanningssystemet i Latin-Amerika. Best på den måten at alle, fattig og rik, får gratis utdanning heilt til topps. Slik sett er det uhyre lønnsomt å komme seg inn i USA hvor andre med tilsvarende utdanning oftest har svær studiegjeld. Og USAs økonomiske, vitenskaplige og kulturelle blokade av Cuba gjennom nesten 50 år, er en vesentlig årsak til at folk ikke får brukt utdanninnga si skikkelig på Cuba. Og på toppen av dette kommer at USA har vedtatt et slags oppmuntringssystem eller belønningssystem (The Cuban Adjustment Act) for båtflyktningene fra Cuba.  Som eneste land, har de den ordning at når en Cubaner greier å sette foten på amerikansk jord, så har han oppholdstillatelse.

EMIGRASJON ETTER REVOLUSJONEN

Den første store gruppa som emigrerte fra Cuba var de 270.000 som dro umiddelbart etter revolusjonen. Landet var inne i en lang periode med tilnærma borgerkrig og enormt store politiske og sosiale motsetninger. Og mange, spesielt de som kunne kalles overklassen eller priviligerte, ønska ikke å delta i ei så enorm samfunnsomveltning hvor de blant mye annet ikke fikk beholde sine fabrikker, store landeiendommer og  privilegier. De reiste. Og det fikk de lov til, som så mange andre etter dem. Mange av dem var leger, ingeniører, lærere, professorer og teknisk personell. 

Den neste store bølga var de 14.000 barna som cubanere sendte til USA på bakgrunn av konservative skrekkampanjer om at Revolusjonen ville ta barn fra foreldrene og sende dem til Sovjet for indoktrinering. Operasjonen kaltes Peter Pan. Mange cubanere som siden reiste, gjorde det for å finne igjen sine barn. 

Så kom utreisa fra Camarioca i 1965. Den kom etterat USA hadde stoppa all flyforbindelse med Cuba, samtidig som propagandaen mot landet var enorm. Stadig var det folk som dro avgårde illegalt i små båter. Cuba tok da initiativ til styrt utreise for de som ville reise,  fra havna Camarioca. Amerikanere blei invitert til å komme og hente folk. 300.000 cubanere benytta anledningen til å dra, fritt og trygt. 

Den neste store bølga kom i 1980 med Mariel- utreisen, hvor Cuba nok ei gang tok initiativ, – denne gang til å åpne havna Mariel for cubansk-amerikanske småbåter til å komme og hente folk som ville dra. Dette var en emigrasjon som til en viss grad skyldtes misnøye med samfunn og levekår. Mye tyder på at dårlige boforhold var en sterkt medvirkende årsak til at 100.000 dro. Etterhvert var det jo også blitt et stort eksilcubansk samfunn i Florida som ønska at slektninger skulle komme og slutte seg til dem.  

Dersom denne store bølga i 1980 også skyldtes økonomi og levekår, så var det enda mer tydelig for de som dro seinere. Sammenbruddet i Øst-europa i 1989/1990 førte til at Cuba var så godt som totalt isolert økonomisk. Bare et effektivt matfordelingssystem gjennom rasjoneringskort gjorde at skadevirkningene ikke blei verre. Men for mange var denne situasjonen lite tilfredsstillende. Og Castro åpna for massiv utreise. Og denne emigrasjonsbølgen kom i 1994, med 100.000 som reiste.  

I.flg. amerikanske kilder var utenlandskfødte amerikansk-cubanere i 1999 på 9 prosent av hjemlandets befolkning. Det tilsvarende tallet for Den Dominikanske Reublikk var 8 prosent, og for El Salvador 13 prosent. 

De siste årene har den illegale emigrantstrømmen gått med hurtiggående cubansk- amerikanske småbåter fra Cuba til Mexico. Det er operasjoner som organiseres fra eksilmiljøet i Miami. Mexicanske myndigheter har sett med uro på utviklinga. Mange av båtene som brukes er stjålne, og det har vært frykt for samarbeid med kriminelle miljøer, narkotkatrafikk og smuglere. Det er mye penger ute og går når vi vet at prisen for å transportere en person fra Cuba er mellom 5.000 og 10.000 $.  Sist år dro 11.126 til USA gjennom Mexico, mens 1.055 kom til Miami (iflg. amerikanske kilder). Mexico og Cuba har nettopp inngått en avtale som skal redusere denne trafikken.

USA ØNSKER FLYKTNINGER

Jeg registrerer at USA-styrte medier lenge har vært på offensiven i kampen om språkbruken og om propagandaen i denne saken. Cubanerne regner de som drar ut for å få et bedre liv for økonomiske flyktninger eller emigranter. USA kaller dem  politiske flyktninger og undertrykte.  Cuba har en gammel avtale avtale med USA om ar USA skal utstede inntil 20.000  ordinære innreisevisa i året. Stort sett har det antallet USA har utstedt ligget på omkring 1.000, og aldri over 2.000. Det er heilt åpenbart at USA ønsker at cubanere skal reise illegalt fra Cuba, og ikke som ordinære emigranter.   Og cubanere som reiser illegalt, altså “flykter” – får spesialbehandling når de får satt foten på amerikansk jord, nemlig oppholdstillatelse,- mens folk fra alle andre nasjoner arresteres og sendes ut igjen.

Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor amerikanerne ønsker å opprettholde disse praksisene. Det er en stadig kilde for amerikanske og vestlige medier til å fremstille Cuba negativt. Men det er jo ingen hemmelighet at USA er mye rikere enn Cuba. Heller ikke at mange cubanere ønsker seg et liv med mer forbruksgoder. 

Til og med i Norge – hvor folk velter seg i velstand – er det bare litt over 40 prosent av folket som for tida støtter regjeringa. Hadde vi hatt et naboland som tok oss i mot med åpne armer, og som hadde en levestandard og et lønnsnivå 10 – 15 ganger så høyt som vårt, så kan jeg jo tenke meg at det hadde vært en viss strøm av folk over grensa. Hadde disse emigrantene i tillegg blitt utropt til helter fordi de flykta fra “den siste sovjetstaten”,- så hadde det likna litt på det emigrerende cubanere opplever når de kommer til USA.