VENSTRE OG KOLLEKTIVMILLIONENE.

juli 16, 2009


Innlegg i Fædrelandsvennen 16.juli.

Vest-Agder Venstre kritiserer i et innlegg tirsdag kollektivsatsinga i fylket. Det er ikke vanskelig å være enig i det.

Men,- så kommenterer de Samferdselsdepartementets og Erik Solheims store ekstratilskudd på 285 millioner kroner til forbedring av kollektivtilbud og fremkommelighet i Kristiansand og tilliggende herligheter.  Og det gjør de ganske så lettvint:

“…….gjør seg godt i forkant av valgkampen”,- sier de. .Og så fortsetter de:

“…..Isolert sett er de likevel ingen garanti for noen forbedringer innen AKT og fylket for øvrig”.

Dette er sjølsagt ikke riktig. Store forbedringer kommer, – ja de er på god vei.

Da meldinga kom i media om det store tilskuddet til kollektivsatsinga her, bestemte jeg meg for å ta vare på Fævennen den dagen. Det er ikke lenge til, tenkte jeg, at noen klager på at ingen ting blir gjort, og alt bare er prat og valgkamputspill og propaganda.

Normalt skulle Frp være først i klagekøen,  det er jo ikke den ting de ikke kan sutre og klage på. Men kollektivsatsing følger de vel kanskje ikke med på. Så her bød det seg en sjanse for Venstre til å komme på banen.

Problemet med den nye kollektivsatsinga er sjølsagt at man ikke  direkte kan se disse tiltakene, eller resultatene av dem, nå. Dessuten er de litt innvikla, – det er dessverre ikke bare å starte med flere bussavganger eller sette ned billettprisen. Når jeg ser på lista, så ser jeg at i 2009- 2010 skal det lages kollektivfelt i Kartheiakrysset, Bukksteindalen-Breimyr og Rige-Breimyr. Sjøl vet jeg bare sånn halvveis hvor det er, men jeg innser jo at det har betydning for kollektivtransporten.

Og ellers ser jeg at det skal lages innfartsparkering, såkalt Park & Ride, på Tangvall, Birkeland, Nodeland og Vågsbygd Kirke. Kjempesmart. Så kan folk parkere der, og ta bussen inn til byen.

Samtidig skal man også oppgradere hovedsykkelnettet. Flott, spør du meg. Og samtidig er jeg jo enig med alle de som sier at det skulle vært gjort i fjor eller i forfjor for den saks skyld.

Og at fagfolkene paralellt med dette bruker tid og penger på å utarbeide en overordnet plan for kollektivprioritering etc. er jeg også villig til å godta. Ja, jeg synes det høres greit ut, sjøl om noen kaller dem byråkrater, og mener de er unyttige, – og sjøl om jeg ikke akkurat kan se det de gjør,………ennå.

Jeg skal ikke referere mer av de prosjektene som følger de neste 3 årene. Men du skal være ganske nærsynt og blasert om du ikke lar deg begeistre av det som nå skjer på kollektivfeltet i byen. Ta frem smilet, Venstre, sjøl om det er de rødgrønne som akkurat denne ganga har tatt initiativet til å presse & lokke litt trege kommuner, slik at det blir litt vei i vellinga.

Moralen i dette er dessuten: Ta vare på de gode, – de få gode – eksemplarene av Fævennen. Det hender de inneholder kunnskap og innsikt vi trenger. Så greier man å se – og tenke – lenger enn nesa rekker.

EN BANANPOLITIKER og «UNGE» HØYRE

juli 15, 2009

Noen av oss har registrert at den cubanske ambassadøren i Norge, Rogerio Santana, har kalt høyrepolitikeren Jan Tore Sanner  “et innsekt og en bananpolitiker”.  Den direkte bakgrunnen var en henvendelse fra Sanner om sultestreikende menneskeretteaktivister på Cuba. Dette fikk ambasadøren – som ellers er en rolig og hyggelig fyr – til å tenne, og kalle disse aktivistene for “leiesoldater for USA”.

Han benytta samtidig anledninga til å skjelle ut Sanner for de kontakter Høyre har etablert med Miami-cubaner miljøet,- og å spørre om hvor mange brev Høyre har sendt til USA om fangene på Guantonamobasen på Cuba.

Og ambassadørens sinne er på mange måter forståelig. Deler av det eksilcubanske miljøet som det norske Høyre og Unge Høyre har begynt å frekventere har ei stygg historie. Fra disse miljøet er det skapt så mye hatkampanjer og revansjistretorikk mot Cuba at mange av de sabotasjeaksjoner, drap og drapsforsøk som er utført mot Cuba og cubanere omkring i verden, blir svært så logiske følger.

Unge Høyre har tatt oppgaven som løpegutter for de erkereaksjonære eksilmiljøet i Miami alvorlig. Jeg for min del har ikke hatt noe kontakt med Unge-Høyre folk på mange år. Jeg husker dem med små stripete jakkeflagg som skulle vise støtte til diktatoren Ky i Sør-Vietnam og amerikanernes brutale krig der. Seinere dukka de opp som forsvarere av Apartheid i Sør- Afrika, og så vidt jeg husker også halvfascisten Salazar i Portugal.

Nå bruker de nettsidene sine til å forsøke å reinvaske det Batistadiktaturet som blei kasta i 1959 på Cuba. Logikken er jo at jo mer rosenrødt det gamle regimet kan fremstilles, jo mer meningsløs og forfeila blir den cubanske revolusjonen.

Og det er jo forøvrig slik at her er store penger ute og går for slike prosjekter.  Bush fikk satt av 80 millioner dollar for 3 – 4 år siden til alle som ville være med på dette. Og det skal visstnok ha kommet endel påplusninger senere.

Det er godt å se at Unge-Høyre fortsatt er der hvor de pleier, hos den ytterste, mørkeblå reaksjonen.

SPILLET OM POLITISK TV-REKLAME.

juli 7, 2009

Høyre og Frp har den siste tida forsøkt å fortelle oss at Norge bryter menneskerettighetene. Bakgrunnen er en dom i Haag der Pensjonistpartiet vant frem med at de hadde lov til å vise politiske TV-reklame. Begrunnelsen fra Domstolens side var at Pnp ellers ikke ville komme til orde i de vanlige media.

Vi som ser noe på politiske debatter på TV vet jo at det er rett at småpartier ikke slipper til. Det er jo de samme debattantene  som går igjen,- og det er jo “kryss i taket” om Miljøpartiet eller Pensjonistpartiet f.eks. slipper til.

Men Høyre og Frp har derfor greid å trekke den forunderlige konklusjon av dette, at også de bør få anledning til å vise  politisk TV-reklame. De sitter klar med filmene. Og de har satt en advokat på saken, sier de.

Jeg er ingen spesielt lovkyndig person, men jeg kan jo lese innenatt da. Og den advokaten kommer til å bli sittende lenge

Ettersom Giske tok det til etteretning, at småpartier som Pnp ikke kommer tilstrekkelig til orde i media, – så fikk han og regjeringa endra NRK-plakaten, slik at det skulle være et ansvar for NRK å slippe alle til. Noe som burde være sjølsagt med en allmenkringkaster. Og det er på ingen måte noe uvanlige “retningslinjer” for allmenkringkastere at de må sørge for å slippe til heile bredden i det politiske spekteret.

Men Kringkastingssjefen lot seg presse såpass av den politiske støyen fra høyresida, at han ikke greide å manne seg opp til å si klart og forståelig at småpartier nå skulle bli hørt i allmenkringkasteren vår. Jeg hadde den udelte fornøyelse å høre ham. Det var bare pinlig. Takk (Gud) for at vi har Trond Giske som ikke lar seg vippe av pinnen av slik tåketale og slik støy. Så nå har altså Frikanalen fått 10 millioner, slik at at småpartiene slipper til der i alle fall, sjøl om Kringkastingssjefen ikke finner det journalistisk interessant nok å dekke “slikt” i NRK.

At betalt TV-reklame nå er blitt en kampsak for de 2 høyrepartiene er jo ganske avslørende da. At den som kan stille på beina flest millioner, skal få en stor ekstrafordel i valgene, – det er i alle fall ikke noe demokratiet er tjent med. Og erfaringene fra andre land forteller oss dessuten at dette gir lobbygrupper urimelig stor innflytelse. Om noen lurer på hva jeg mener, så kan de kikke litt på hvordan de pengesterke organisasjonene for legemiddelindustrien, turer frem på amerikanske TV-skjermer. En parodi på demokrati spør du meg.

KAMPROP FRA BAKEVJA.

juli 1, 2009

Innlegg i Fædrelandsvennen.

I et leserinnlegg onsdag har Tore Olsen fra Flekkerøy et kamprop for “Bibelen og Sannheten”, og en liten gjestevisitt om at,  med den: “rødgrønne regjeringen vi nå dessverre har, går vår gamle kristne kulturarv til grunne .”

Tja, mon det, Olsen !

Det er rett at kristendommen står svakere i Norge nå enn tidligere. Men saken er nok mer komplisert enn at den rødgrønne regjeringa står bak dette komplottet.

Det er nemlig enda “verre” enn som så, –  det er det norske folk som står bak.

Sakte men sikkert er det nemlig færre av folket som tror. Og troen tar en annen, og ofte en mer romslig og mindre bombastisk form. Mange har nok tatt lærdom av 50 – 60 – 70 åras “obligatoriske”  kristendom her i landet. Det er nå ei gang slik at “tvang til tro er dårers tale.”

Det som nå skjer er ei tilpasning til ei mer realistisk og mindre autoritær holdning fra kristen-norges side. Ei tilpasning som riktignok ikke alltid kommer heilt frivillig, og som trenger noen små dytt dann og vann,-  som vi f.eks har sett med den nye ekteskapsloven.

Men fler og fler – også blant kristne – innser det rimelige i at ordninger endres, når de gir kristendommen urimelige særfordeler i forhold til andre livssyn. Som med forkynning og  religionsundervisninga i skolen, – og slik vi også har sett når det gjelder statskirkeordninga.

Og når samfunnet – og folket – nå ei gang utvikler seg slik,- sannsynligvis uavhengig av mulige regjeringsalternativer – må  man ha lov til å ha et begrunna håp om at Olsens kamprop fra Flekkerøya, mot rød-grønn regjering, og for “Bibelen og Sannheten,” og økt Israelsk kolonialisering, blir et rop for døve ører, eller i det minste for de litt mer døvhørte.

HVEM AVSKAFFER FATTIGDOMMEN ?

juni 29, 2009

SV har måttet tåle mye pepper for sine ambisiøse utspill om at det var mulig å avskaffe fattigdommen. Opposisjonen svinger seg opp til de store høyder, her har de virkelig en sak hvor SV har lovet for mye, – og når de først er i gang med overdrivelsene og karikeringa  heter det at:  “det er en skam at SV ikke har gjort noe mot fattigdom, de som lovte så mye”. Ei slik tone har alle opposisjonspartiene etterhvert lagt seg til, vel vitende om at SV har vært med på å trappe opp innsatsen mot fattigdom til det flerdobbelte.

Mens det i 2006 blei brukt 533 millioner til å bekjempe fattigdom, bruker de rødgrønne i år nesten 3 milliarder. Og da har vi ikke tatt med de 2.1 milliardene som i år går med til å øke minstepensjonene. Disse blei ved et fellesløft i fjor økt med nesten 14 prosent, og skal i 2010 være på 2G, dvs. ca 140.00 kroner. I tillegg kommer økninger for unge uføre, attføring og rehabilitering. Fra i sommer er bostøtta økt med en milliard, og 50.000 flere får bostøtte. Kvalifiseringsprogrammet, hvor langtids sosialhjelpmottakere inngår kontrakt med NAV, omfatter nå 6000 personer. Disse får nå bortimot 12.000 kroner i måneden, i stedet for sosialhjelp. Og mens vi holder på med dette, så er høyresida mest opptatt av å diskutere om folk trygder seg altfor lett og om trygdene er for bedagelige.

Vi har retta opp de kuttene den forrige regjeringa gjorde på arbeidsledighetstrygda, med karensdager og feriepenger. Her var nok også den forrige regjeringas begrunnelse at de arbeidsledige hadde det for fett.

Vi har endra profilen både på formuesskatten og arveavgiften, slik at folk med lave og midlere inntekter betaler mye mindre eller ingenting, mens de som har høyere inntekter betaler mer. Noe som har skapt mye skrik og skrål hos høyrepartiene. Mer skatt til de rike og mindre til vanlige folk, nei se det vil de ikke ha.

Generelt er det slik at jo flere deler av livet som har  gode “fellesskapsløsninger”, jo lettere er det å leve for de som har dårligst økonomi. F.eks sørger studiefinansieringssystemet for at barn av “fattige” foreldre kan studere om de ønsker. Gratis skolebøker på Vidergående er en del av dette.  Kanskje er økt satsing på en god skole som ”får alle med”- noe av det viktigste i kampen for å fjerne sosiale forskjeller og fattigdom framover.

Alle får skikkelige og gratis helsetjenester her i landet. Høyresida presser stadig på for mer private helsetjenester. Se hvordan det er i land med stor andel private helsetjenester. Et morsomt og lærerikt eksempel er filmen “SICO” av Michael Moore.

Og – så må vi ikke glemme den viktige som har skjedd med Barnehagereformen. Nå får alle barnehageplass, og det til rimeliger satser. Tida med ventelister og høye priser er forbi!

Og slik kan jeg holde på. Kampen for å fjerne fattigdommen fortsetter. Den rødgrønne regjeringa er en garantist for det. De som nå roper høyest om svik, er de som sjøl ikke hadde økonomi til å gjøre noe da de satt i regjering. Da hadde de brukt så mye på skattelettelser at de ikke hadde råd til å gjøre noe med fattigdommen.

Men skrike og karikere i ettertid, det er de noen mestere til.

“SV VIL AVSKAFFE FATTIGDOMMEN I NORGE MED ET PENNESTRØK” ………………..

juni 29, 2009


sa Kristin Halvorsen i valgkampen 2005, – fortelles vi stadig av medier og politikere.

Jeg synes det høres ut som en slags karikering. Og jeg tror egentlig ikke hun har sagt det slik. Jeg har derfor tatt meg bryet med å gå inn på nettets intervjuer med Kristin Halvorsen i 2005 for å se litt på hva hun sa og mente dengang. Jeg kan ikke sjekke alt, men hun forandrer jo sjølsagt ikke mening fra dag til dag.

Og det mest sentrale og representative jeg har funnet er Aftenpostens intervju med Halvorsen 31.3.05,- etter at det blei sannsynlig at SVs landsmøte ville vedta ei formulering om at : “fattigdommen skal avskaffes i neste stortingsperiode”.

På spørsmål om dette forslaget er realistisk svarer Halvorsen:

“Nei vi kommer aldri heilt i mål,……men det er viktig å ha noe å strebe etter, …..og noe å prioritere ut i fra”.

Hun opplyser at SV først og fremst vil avskaffe fattigdom i barnefamilier”. Og hun fortsetter: ” …….. vi vil ikke klare å avskaffe denne fattigdommen i løpet av perioden. Og når man forholder seg til en fattigdomsgrense som tar utgangspunkt i gjennomsnittsinntekter, vil jo alltid noen ligge under gjennomsnittet”.

“Men SV vil satse sterkt på et bredt spekter av tiltak for for at færrre skal føle fattigdommen på kroppen”.

Jeg synes dette er heilt greit og fornuftig sagt.

Så de som da mener at Kristin Halvorsen har dumma seg ut, og sagt at hun skal “avskaffe fattigdommen med et pennestrøk”,  de har bevisbyrden, og bør nå komme med kilden.

Velbekomme !

P.S.

Jeg leser nå i avisen at også Kristin Halvorsen etterlyser når hun skulle ha sagt dette……    Det betyr vel kanskje at debatten nå kan dreie seg over mot hvordan vi skal “avskaffe fattigdommen”, og ikke om hvor dumt Kristin Halvorsen “liksom” har uttalt seg.

D.S.

FANGEBEHANDLING OG MENNESKERETTIGHETER I USA

april 5, 2009

I USA er det nå 750 fanger pr. 100.000 innbyggere.  70 prosent av dem er ikke-hvite. En overveiende del av dem er fattige.              

Seriøse kommentatorer kaller dette et rase-og  klasse overgrep.

Antall innsatte i Norske fengsler er 59 pr. 100.000. Altså 1/13 – en trettendedel. Og verdensgjennomsnittet er på 1/5 av USAs.

Mange av de amerikanske fengslene er overfylte. I California er de statlige fengslene bygd for 83.000 fanger. Antall innsatte er 170.000. I mange amerikanske stater  er fengslene dessuten privatisert. Det er snart ikke den ting det ikke går an å tjene penger på i USA. Og også helsetilbudet i fengslene er det nå anledning til å privatisere eller “ outsource”. Effekten er sjølsagt minimalisering av helsetilbudet.

Volden i fengslene er et kapitel for seg sjøl. Voldelige gjengsystemer med overgrep er en gjenganger i Amnesty Internationals sider om USA.  20 prosent  av de innsatte er blitt seksuelt antastet fra medfanger eller voktere, – og 7 prosent av fangene rapporterer at de er blitt voldtatt i fengsel. Slik er overgrepene privatisert og ansvaret pulverisert.

Om myndighetene  i USA skulle få et annet syn på disse menneskenes rett til et menneskeverdig liv, så møter de motstand fra private fengselseiere og deres lobbyister, og fra utkantkommuner som har lukrative arbeidsplasser.  4,3 prosent av arbeidsstyrken i USA er nå ansatt eller innsatt. Som en hyggelig ekstragevinst registrerer mange små utkantkommuner at når fangebefolkningen telles med – de regnes som boende –  blir kommunen viktigere ved valg,- samtidig som de ikke blir plagd av de innsattes valgdeltagelse,- de er nemlig fratatt stemmeretten.

Lyspunktet – for noen – er at den økonomiske krisa har ført til debatt om man bør redusere antall henrettelser, ettersom de er dyre. Det er ikke bare giftsprøyta,- men heile systemet med appellmuligheter etc. som koster dyrt.

En ny undersøkelse fra California viser at statens utgifter til fengselsvesenet har vokst med 50 prosent det siste tiåret, og er nå 10 prosent av statens utgifter, det samme som brukes på høyere utdanning. Kostnaden kan øke med 8 milliarder dollar dersom California blir pålagt å følge et Federalt forslag om å bringe de håpløst dårlig helsetjenestene i fengslene opp til nasjonal standard.

KONKLUSJON

Dette systemet er umenneskelig og brutalt. Men, dersom man lager et samfunn hvor du er din egen lykkes smed, hvor det er din egen skyld om du taper, hvor alle er alles konkurrent, og hvor høk er over høk,- da gjør det sannsynligvis noe med forholdet mennesker i mellom og mellom enkeltmennesker og samfunnet. 

Kanskje fengselsystemet er et av de områdene hvor det amerikanske konkurranseorienterte markedssystemet får den tydeligste strykkarakteren. 

 

MENNESKERETTIGHETER OG MEDIER I USA – OG LATIN-AMERIKA .

april 4, 2009

 Om å sette dagsorden.

EL SALVADOR.                                                                                           

Venstresida vant valget i El Salvador i mars. Slik fikk endelig geriljabevegelsen FMLN den politiske makta mange år etter at de la ned våpnene i 1992, og valgte å fortsette kampen på den politiske arenaen. Makta har i mellomtida ligget hos det konservative partiet ARENA. Det har vært kjent for sine tette kontakter til dødsskvadroner, som jevnlig har rydda vekk fagforeningsfolk, studentaktivister ,- og for ikke å forglemme biskop Romero, som var et fyrtårn i kampen for de fattige og undertrykte.

Denne regjeringa var likevel støtta av USA, som i stedet for å aktivt  bekjempe menneskerettighetsbruddene har gitt millioner av dollar i støtte til regimet. Under normale forhold ville landet vært kalt en røverstat.

COLUMBIA                                                                                                                  

Noe av den samme fortellinga kan man fortelle om Columbia, – det landet i Latin-Amerika som har rekord i anntall barn som ikke får utdanning. Det landet i Latin-Amerika hvor det er farligst å være fagforeningsleder eller venstreorientert studentleder-eller politiker.  Samrøret mellom det konservative regjeringspartiet ARENA og paramilitære styrker avsløres jevnlig. Det fører ikke til noen mediestorm eller handelsblokade eller menneskerettighets-kommisjoner i FN. Snarere tvert om. Støtten fra USA er like stor.

Siden år  2000 har Columbia mottatt 6 milliarder dollar i støtte,- mest i militærhjelp. Og militærhjelpen gjør det også mulig for landet å føre en krigshissende politikk overfor sine naboland. Det har også umuliggjort en fredelig løsning på konflikten med geriljabevegelsen FARC. Columbia har “i alle år” vært USAs beste venn og hjelper i Latin-Amerika. Under normale forhold ville landet vært kalt en røverstat.                                                                

CUBA                                                                                                                                      

I forhold til disse landene er Cuba en fredsommelig og hyggelig plett. Landet forlot markedsøkonomien i 1959, og fikk USA på nakken nesten øyeblikkelig.  Og de har fått æren av å være “terroriststat” og en del av “ondskapens akse”. Sjøl om det er Cuba som har vært utsatt for terroristangrep fra USA og deres Latin-Amerikanske samarbeidspartneres side.

Det er ingen politiske drap på Cuba, ingen barn som sover ute, ingen som sulter. Cuba har valgt et annet politisk system. Nei, de har ingen privateide medier, men en masse organissasjonseide, – og de har ikke valg mellom forskjellige politiske partier, bare mellom enkeltpersoner.  Det kan sies mangt om det sjølsagt, men at det gjør landet til «en versting» når det gjelder menneskerettigheter, – det må man bo i «vesten» med dens helt spesielle privateide, kommersielle presse for å tro på.

Og de som har hørt referater fra den siste debatten i FNs hovedforsamling om den amerikanske blokaden, de har fått med seg den enorme populariteten Cuba nyter i resten av verden. Det er sjelden man hører hyllingsrop i FN, men her fikk Cuba det.

Vi er mange som er opptatt av menneskerettigheter som rett til utdanning, helsetjenester, mat, vann,  ytringer etc.etc. og som er opprørt over den skeive mediekrigens urimeligheter. Vi registrerer at det er rått parti. Det lønner seg til de grader å være på lag med USA. De eier det meste av det som finnes av internasjonale medieselskaper- og konsortier.  Og når det gjelder tilfellet Cuba og dets motstandere så betaler de godt også.                    

Samtidig ynder  de å fremstå som verdens fremste talsmenn for menneskerettighetene. 

Alle kan se at det ikke er sant. 

De er talsmenn for markedsøkonomi med tilliggende herligheter, som olje f.eks. Og alle land som har markedsøkonomi, er på deres lag, og under deres beskyttende vinger. Ethvert overgrep, eller brudd på menneskerettigheter, forsvinner ganske raskt fra medias førstesider dersom det skjer i et land som er venn med USA.                                                  

Det betyr vel egentlig, – at har du makt så har du rett!  Men, det er heldigvis mange som ikke aksepterer at det skal fortsette å være slik. 

CUBA ,- DAMENE I HVITT OG THE CUBAN FIVE.

mars 18, 2009

Nylig viste NRK 2 OG NRK 1 en film om “DAMENE I HVITT” i Havana. Damene er slektninger til Cubanere som har vært fengsla siden 2003.  Amerikanerne – og også Amnesty Internasjonal – kaller disse for samvittighetsfanger. Cubanerne kaller dem “Leiesoldater for USA”,  ettersom de er dømt for å ha samarbeidd med amerikanerne, ha mottatt pengebeløp, og for noens vedkommende også ha støtta den amerikanske blokaden mot Cuba. Alt dette er forbudt etter Cubansk lov, ettersom USA i mange år har ført en krigsliknende politikk overfor Cuba. 

En normal samfunnskritisk opposisjon er nødvendig for ethvert samfunn, uansett politisk farge. Og kritisk samfunnsdebatt er sjølsagt ikke forbudt på Cuba. Men den tar nok andre former enn vi er vant til i vår fredelige del av verden, – og med våre kommersielle medier som skriker høyt og sensajonshungrigt kontinuerlig. I følge den informasjon jeg sitter inne med er det en levende debatt i de forskjellige mediene i landet. Og cubanerne er et velutdannet folk med stor innsikt og engasjement.  Men det er hevet over enhver tvil at den spesielle situasjonen med USA som fiendtligsinnet makt, som har som uttalt mål å fjerne styret på Cuba, – har lagt vansker i veien for kritisk debatt og åpenhet i landet.

Og det er dette bakteppet vi må ha for å forstå fengslinga av disse opposisjonelle. Konflikten toppet seg i 2003. Bush førte en krigersk retorikk. Og den daværende lederen av USAs Interessekontor i Havana, James Cason, reiste rundt på Cuba for å støtte, og å bygge opp opposisjonsgrupper mot styret på Cuba. Og i en periode i 2003 var det en reell frykt hos cubanske myndigheter for at USA skulle bruke uroen omkring flykapringene,  båtkapringene  og James Casons hektiske møtevirksomhet – som et påskudd til å angripe landet. 

USAs blokade og forfølgelse av Cuba er fordømt av et så godt som enstemmig FN gang på gang, og av domstolen i Haag. Den bryter et utall internasjonale lover og avtaler. I tillegg til den ødeleggende blokaden kommer alle de sabotasjeaksjoner  USA har utført mot Cuba, og den lettvinte og lemfeldige holdninga til væpna og krigerske eksilcubanske grupper i Miami som både planlegger og utfører sine aksjoner mot Cuba. Uten denne situasjonen ville det sivile samfunn og dets organisajoner på Cuba kunne utvikle seg normalt. Det er ikke vanskelig å observere at det nye Cuba,- Cuba etter Sovjetepoken,- signaliserer en ny og spennende åpenhet. Men USAs krigerske politikk hindrer normalisering. Dette påpeker også Amnesty Internasjonal.

Noen ganger lurer jeg på om vi heilt skjønner hva USAs truende politikk og provokasjoner dreier seg om.  Men tenk f.eks at den Russiske ambassadøren skulle reise rundt i landet vårt, arrangere møter med spesielle opposisjonelle grupper, forsyne dem med utstyr og penger,  slik at de kan sørge for at regjeringspartiene ikke vinner neste valg, – og gjerne med sverting av samfunnet vårt i internasjonale medier. Og tenk om de i tillegg gjør det i en «nesten- krigs situasjon» – på vegne av et land som har stått bak et militært angrep på oss og lovet at de skal sørge for å kaste styret i landet vårt, og fører en konfronterende og krigsliknende retorikk.  Vel,- poenget er at det er noe slikt cubanerne opplever dette som. Og det er nå engang slik at cubanerne har vedtatt lover mot slik virksomhet. Og jeg har forstått det slik at mange land har liknende lover for å «samarbeide med fiendtligsinnet fremmed makt». Og disse fangene  som de hvite damene demonstrerer for er,- etter cubanernes utsagn,- dømt etter slike lover.

Og så, bare for å ta med det, – det svirrer mange tall om hvor mange slike samvittighetsfanger det er på Cuba, tusenvis eller bare hundrevis. Propaganda er nå ei gang propaganda. Men holder vi oss til observasjonene i Amnesty Internasjonals årsrapport fra 2008 så er det 62 som defineres som samvittighetsfanger på Cuba. Det er nok adskillig færre enn det er hos hovedanklageren USA.

Så kan man spørre seg hvorfor disse fangene på Cuba blir så viktige, og så sentrale i mange medier.  Mens USA greit kan leve med sine samvittighetsfanger, torturofre og brutale fengselssystem. Fort lest og fort glemt. Kanskje det bare har med at de fleste nyheter produseres og vinkles i USA eller hos deres nære venner (?) 

TILBUD FRA CUBA

Men  problemet med disse samvittighetsfangene lar seg løse. Raul Castro har i en tale i Brasil i desember, tilbudt seg å frigi alle de som USA kaller “politiske fanger” på Cuba. I bytte krever han å få løslatt de 5 cubanerne – THE CUBAN FIVE – som nå har sittet fengsla i 10 år i USA under til dels brutale soningsforhold. 

De fem er cubanske etteretningsagenter som var sendt til USA for å avsløre planlegging av terroraksjoner mot Cuba fra grupper av eksilcubanere i Miami. Så seint som i 1997 blei det sprengt bomber i 5 hoteller i Havana, så problemstillinga var aktuell nok. Men da Cubas etteretningsvesen i 1998 ga FBI detaljerte opplysninger om de kriminelle aktivitetene hos den eksicubanske mafiaen reagerte USAs myndigheter  –  ikke med å stoppe disse terrorgruppene,- men med å arrestere de 5 cubanerne. Og etter en rettsak av Kafkasks type ble de fem dømt til lange fenselstraffer. 3 fikk livstidsdommer og 2 fikk 15 og 19 år.

Men Barack Obama har nå fått et ærlig og utfordrene forslag på bordet sitt:

Følger han opp Raul Castros forslag om fangebytte vil spenninga mellom landene kunne dempes, og DAMENE I HVITT kan få sine ektefeller hjem eller til USA, – og Cubanerne kan få sine 5 helter hjem.


NY POLITIKK I AFGHANISTAN.

februar 16, 2009

 

Den siste tids debatt, både internasjonalt og i Norge, delvis med utgangspunkt i erfaringer fra militære som har deltatt i krigen, – har vist at tida nå er moden for en ny politikk i Afghanistan.

De fleste er nå klar over at en vesentlig årsak til den negative utviklinga i landet er den svært agressive høyteknologiske  krigføringa i regi av den amerikansk-ledede Operation Enduring Freedom. En jakt på de såkalte restene av Taliban, som ikke tar hensyn til sivilbefolkninga, og som bryter krigens regler og sivilisert anstendighet med sine hemmelige fengsler, overgrep og tortur.

Etter år med «dementier» fra ledelsen i USA er den brutale torturpraksisen nå slått fast i Røde Kors rapporten den respekterte journalisten Mark Danner har skrevet om i New York Review of Books. 

Samtidig har amerikanerne pressa fram ei økende sammenblanding med  ISAFs (og Natos) stabiliseringsoppdrag, som i utgangspunktet var ment å skulle ha  en heilt annen  og fredsbyggende funksjon. Slik skal Europeiske soldater gjøres mer og mer medansvarlige.

Situasjonen er derfor blitt slik nå,- at bare dersom det norske militære engasjementet i ISAF-styrkene i Afghanistan avvikles, kan Norge konsentrere sin innsats på det sivile  området og styrke mulighetene for en politisk løsning. En løsning som innebærer at FN overtar ansvaret for  støtte til sikkerhet og stabilisering.

For å sikre ei fredelig utvikling i landet er det avgjørende at krigføringa fra USA og landets allierte i Afghanistan stanser. Det militære nærværet må avvikles i en gradvis prosess der  nasjonale demokratiske institusjoner tar kontroll på alle områder, med full råderett over egne ressurser – og uten fremmede militærbaser. 

Forutsetningene for å kunne bidra til en konstruktiv innsats i Afghanistan vil bedres hvis Norge ikke samtidig deltar i det store deler av folket nå oppfatter som fiendtlig krigføring.                                                                                          

Målet må være at Norge fortsetter sitt humanitære arbeid i Afghanistan,  og sitt sivile utviklingssamarbeid med afghanske myndigheter og med det afghanske sivilsamfunnet.   

Til en slik debatt må vi forvente at Siv og Erna kommer på banen med sin klippe, klippe. For dem er det nok at Nato har sagt vi skal delta. Men denne kritiske debatten foregår nå aktivt i de fleste europeiske land. Lysten til å delta i amerikanernes «krig mot terror»  kloden rundt forsvinner sakte men sikkert etter hvert som det viser seg at den skaper stadig nye «terrorister», og romsligheten for brutale overgrep bare øker mot alle grupper som står på USAs berømmelige «Terrorliste» (tiltrådt av Siv Jensen, men ikke av den rød-grønne regjeringa)