Folk i vår del av verden er veldig delt i synet på Cuba. Mye skyldes sjølsagt at landet lenge var en brikke i den kalde krigen mellom øst og vest. Men kanskje aller mest fordi USA aldri aksepterte at denne lille øystaten skulle lage sitt eget samfunnssystem, skulle gjøre som de sjøl ville.
Noen ser på landet som en ettpartistat med alt det kan innebære av ensretting og manglende samfunnsdebatt, og med en økonomi som i alt vesentlig er offentlig, og ikke gir muligheter for folk til å bli personlig rike. Andre ser det som annerledeslandet, som forsøker å forandre det gamle samfunnet til noe nytt og bedre, et samfunn hvor menneske deler den velstanden de har, og som sjøl deler – rausere enn noe annet land – av det lille de har, til de i fattige land som har mindre. Og som styrer økonomien etter plan og politiske prioriteringer.
Etter 50 år med revolusjon hadde nok de opprinnelige revolusjonære trodd at de ville ha nådd alle sin mål. Men motgangen har vært enorm. Først isolasjonen fra vest og vestens varer, som førte til at alt de hadde av maskineri, landbruksmaskiner, biler etc måtte endres eller skiftes ut. Så sammenbruddet i Øst- Europa, som førte til sammenbrudd i handelsforbindelsene med Øst. Når så USAs blokade blei skjerpa hadde liksom alle onde ånder gått sammen…………… Men sakte kom Cuba seg opp i knestående igjen
Og sakte men sikkert forsøker de nå å finne sin egen vei, en Karibisk sosialisme.
Så hvordan opplever cubanerne dette. Hvordan ser de på samfunnet sitt, på revolusjonen, på sosialismen, på alle manglene, på Castro ……?
Heldigvis finnes det endel litteratur og undersøkelser om dette. Her er noe fra forskjellige kilder, ingen av dem cubanske.
1. Jeg starter med “A Contemporary Cuba Reader” – Social Science, Latin American Studies, Rowman & Littlefield Publishers Inc. Der er en artikkel om CUBA POLL av Mimi Whitefield. Hun refererer resultater fra en undersøkelse som blei foretatt i november 1994 i regi av Princeton Gallup Polling organisation, av 1002 personer i 75 % av Cubas territorium. Dette er som kjent midt under den alvorligste krisa Cuba har vært inne i i moderne tid. USA skjerpa blokaden av Cuba. Og de fleste Latin-Amerikanske land fulgte lydig opp. Og sjøl om cubanerne delte det de hadde, så var det for lite, og mange gikk sultne til sengs. Man skulle virkelig forvente ei negativ holdning til litt av hvert.
Så til resultatene av målingene: 24 prosen av de spurte kaller seg “ikke-integrerte i revolusjonen” – en betegnelse for de som er politisk inaktive. 11 prosent kaller seg kommunister og 10 prosent kaller seg sosialister. Den største gruppa, 48 prosent beskriver seg som “revolusjonære”. 88 prosent av de spurte svarer at de er stolte over å være cubanere. 76 prosent var “mye” eller “noe” fornøyd med sitt personlige liv. Dette tolker CID/Gallup som at svarerne er “ positive til regjering, samfunn og økonomi.
2. Og så til en undersøkelse fra nyere dato: World Public Opinion.Org. som du finner på “nettet”. Her er bl.a en undersøkelse fra forskjellige Latin-Amerikanske land. Undersøkelsen er fra 2007 og omfatter 1000 cubanere i Havana og Santiago de Cuba, og er gjennomført heilt uavhengig av innblanding fra myndighetene.
Litt under halvparten, 47 prosent sier de støtter regjeringa, og 40 prosent sier at de ikke gjør. Støtten er større hos de eldre enn hos de yngre. 98 og 96 prosent av de spurte svarer at helsetjenester og utdanning er tilgjengelig for alle, uavhengig av økonomi.
3. Jeg har ønska å se disse to undersøkelsene i forhold til vurderinger i ei ny bok om Cuba av Antoni Capcia, professor i Latin-amerikanske studier, Nottigham University, som kommenterer perioden etter Fidels avgang, og skriver:
….systemet nyter sannsynligvis tilstrekkelig støtte til at det er i stand til å fortsette med en viss legitimitet (some legitimacy). Kort fortalt ser vi opp gjennom årene et 3-delt mønster :
1. Først; noe mellom en femtedel og en tredjedel av befolkninga (avhengig av omstendighetene, presset og Cubas økonomiske helse), har pleid å være lojale aktivister, den pålitelige basis for for offentlge massemøter, demonstrasjoner o.l., frivillig arbeid og sivil-og militært forsvar og masseorganisajoner.
2. For det andre , en omtrentlig like stor andel som i like stor grad har avvist systemet, spesielt de som, heller enn åpent å opponere mot systemet som dissidenter, har emigrertt og venter tålmodig på regimets sammenbrudd.
3. Så har vi den gjenværende – og kritiske – tredjedel (eller kanskje halvparten). De som har forholdt seg passivt lojale til revolusjonen; men som har vært mer enn innstilt på å klage; å operere i den svarte økonomien, til å ignorere oppfordringer til å mobiliseres osv. (til massemønstringer, frivillig arbeid etc.); de viss lojalitet har vært fokusert på nasjonalisme, sosial framgang, eller Fidel Castros personlighet, og som har frykta alternativene. Dette er, tross alt, cubanere som så sosiale oppnåelser og arbeidsliv kollapse i Øst-Europa etter 1989; de som frykter at emigrantene skal returnere og kreve tilbake eiendommer de lever i eller gårder de driver; de som er tvetydige mot et USA som de beundrer og frykter, misunner og misliker……..
Slik sier han, er spørsmålet om systemets overlevelse avhengig av midt-gruppene, ettersom lojal akitivisme har vært utilstrekkelig til å sikre overlevelse, og opposisjonen utilstrekkelig til å få slutt på systemet.
Og slik kan vi oppsummere: at revolusjonen ennå ikke «har seira». Utfordringene for Cuba nå er å oppfylle befolkningens intense ønsker om forbedringer i hverdagslivet. De store «midtgruppene» i undersøkelsen venter utålmodig………… og det vet Raul Castro og ledelsen på Cuba.
Cuba trenger noen gode år nå. De økonomiske reformene som nå prøves ut må lykkes. Og arbeidet med å øke sjølforsyningsgraden av matvarer, og derved redusere den store matvareimporten, må gi resultater. Og, – ingen flere ødeleggende orkaner nå. Da vil den cubanske revolusjonen kunne stå i mot det meste.
Odd Hansen 