Putin på Urix.

mars 26, 2015

Jeg har nettopp (25.3) sett et Urixprogram om Putin på NRK 2, det som normalt har vært et kvalitetsstempel.

Du allstyrandes!!

Det er et utrolig forfall vi er vitne til. Vi blir presentert for en sær og inkvisitorisk canadisk film som stort sett er bygd opp på vasne rykter og spekulasjoner. Og filmen gjør ikke noe annet forsøk på å dokumentere alle påstandene de bringer til torgs enn å intervjue andre som mener det samme. Og når jeg bruker uttrykket «mener» så er det fordi ingenting er forsøkt dokumentert. Men ifølge filmen så er det jo fordi Putin er en diktator, og til de grader korrupt diktator, her snakker vi om milliarder av dollar og palassliknende boliger. Men han har jo skjult det godt forstår vi.

Javel, vi er alle klar over hva som skjedde i Jeltsintida, da var det fritt frem for gribbene, oligarkene til å fordele Sovjetsamveldes rikdommer seg i mellom. Noen har jo kanskje ant at det skyldtes økonomene med bakgrunn fra den såkalte «Chigagoskolen» og deres sjokkprivatisering. Men filmen har en mye enklere og . for tida mer passende teori – det er Putin! Fra første øyeblikk regisserte han spillet.

Herregud.

Og til å veilede oss gjennom dette får vi – av alt i verden – en blogger, og ja så en som kaller seg seniorfprsker i PRIO. To personer som i andre sammenhenger ville blitt kalt for «klakkører», altså personer som sier jaogamen til alt som blir presentert.
At en slik film, og en slik kommentarrunde slipper gjennom i NRK er jo bare utrolig. Men han sa det jo så greit han seniorforskeren, «en slik produksjon ville ikke blitt godtatt for ett år siden».

Er det politiske klimaet virkelig blitt slik i Norge at NRK ikke har mer kritisk sans, ja da lover det ikke godt for den politiske debatten. Folk som seriøst går inn for å sette seg inn i de forskjellige politiske konfliktområder inviteres altså til å forholde seg til et vell av halvkveda viser, rykter og sladder som flyr forbi.

Personlig mener jeg at forholdet til Russland krever litt analyse, og litt is i magen, – slik at vi ikke uforvarende havner i kald krig. Men NRK mener kanskje at vi allerede er der? Har forsvarsministeren lagt lista?

Demokrati i Sverige, – eller Sverigedemokratene.

desember 17, 2014

Svensk politikk er i krise. Den utløsende årsak til krisa var som kjent ytre-høyrepartiet Sverigedemokratenes (SD) stemmegiviving i forbindelse med budsjettdebatten i den svenske Riksdagen.
I tida etter fikk partiet mye sympatisk og velmenende omtale i media, også norske. Det at ingen av de øvrige partiene ville samarbeide med SD i Riksdagen ga partiet mye sympati hos hvermansen.

Og det var kanskje på denne bakrunn at hedergjesten i Nrk Søndagsrevyen 7.desember var en representant for SD, ei åpenbart hyggelig og engasjert dame flankert av hennes døtre. Hun fortalte at det SD-merket som hun hadde på jakkeslaget – stort sett på innsida – hadde ført til at hun hadde fått ukvemsord slengt etter seg. Hun gjorde absolutt et positivt inntrykk. På slutten av innslaget fikk hun spørsmål om hun ikke syntes det var vanskelig å være med i et parti «som hadde nazistiske røtter». Hun benekta ikke det men sa: «Da må det jo være veldig positivt at et menneske som meg er medlem».

Presentasjonen var i det heile tatt positiv.

Bare tilfeldigheter gjorde at jeg dagen etterpå kom over en rapport i VG av professor Per Hedstrøm og forskern Tim Muller.

Sverigedemokraternas velgere er mer fremmedfiendtlige og intolerante enn de øvrige partienes velgere, viser en ny forskningsrapport.

«Partiets framvekst skyldes ikke først og fremst misnøye med andre partier, konkluderer rapporten fra Institutet för Analytisk Sociologi (IAS) ved universitetet i Linköping.
Forskerne har studert årsakene til, og konsekvensene av økt segregering i Sverige, og som et ledd i dette har de også undersøkt fremmedfiendtlige holdninger blant velgerne og de politiske partiene.

– Det som utmerker SD-velgerne er deres ekstremt intolerante og fremmedfiendtlige holdninger, skriver professor Peter Hedström og forskeren Tim Müller.
Svenske politikere og kommentatorer har den siste tiden hevdet at SDs framgang først og fremst skyldes misnøye med de øvrige partiene, ikke innvandrerfiendtlige holdninger. Det stemmer ikke, konkluderer rapporten.
– SD-velgerne skiller seg ikke særlig ut fra øvrige velgere når det gjelder misnøye med det politiske etablissementet, slår Hedström og Müller fast.

Gjennom et samarbeid med meningsmålingsinstituttet Novus har forskerne undersøkt velgernes holdninger både før og etter høstens riksdagsvalg.

80 prosent av dem som stemte på SD er negative til at en muslim gifter seg inn i familien, 50 prosent av dem er negative til å ha en muslim som nabo og 45 prosent er negative til å la muslimsk helsepersonell ta hånd om foreldrene, viser undersøkelsen.

Fremmedfiendtligheten er så utbredt blant SDs velgere at de reagerer negativt på enhver person med utenlandske navn, både som nabo, helsepersonell og familiemedlem, selv om det ikke er snakk om muslimer.

Forskerne konkluderer med at SD-velgerne er «en påtakelig avvikende gruppe» i det svenske samfunnet», og at «de framstår som ekstreme i sin intoleranse og fremmedfiendtlighet».
Dette har ikke endret seg stort de siste årene, da de for første gang stemte på partiet i høst viser seg å ha tilnærmet samme holdninger som de som stemte på SD ved forrige valg, viser undersøkelsen.»

Det er fremstilt slik ofte at hverken norsk eller svensk venstreside «våger å ta debatten». Og  da snakkes det om invandring og integrering.

Det er feil!

Denne debatten tas kontinuerlig. Men det som gjør debatten vanskelig er den understrømmen som vi ser her hos Sverigedemokratene. Forakten for «De andre», forakten for deres kultur. Det gjør debatten vanskelig og det gjør integreringen vanskelig.

Og så får vi i tillegg noe som det norske Fremskrittspartiet er blitt mester i, å sutre,-» …..alle forfølger oss,»  eller; «dere vil aldri ta debatten».

Slik sett er Frp  og SD like.

DEN POLITISKE OLJEPRIS.

oktober 31, 2014

Oljeprisen har sunket 30 prosent siden juni, og ligger nå på noe omkring 85 $ pr. fat. Årsakene er mange og sammensatte. Først og fremst har USAs oljeproduksjon økt dramatisk på grunn av fracking og skifer-olje og gass. Dessuten er skiferolje billigere å produsere enn vanlig olje, så tilbudet av billig olje i markedet er stor. USAs oljeproduksjon er nå den største på 30 år. Og det er klart de store oljenasjonene merker utfordringa fra USA.

Verdens største oljeeksportør Saudi – Arabia har normalt vært tiltenkt ,- og har stort sett tatt,- rollen som stabilisator av oljeprisen. Men nå sitter de stille, uten å gjøre noe slags tegn til å redusere produksjonen sin, noe som ville ha brakt bedre balanse i markedet. Og de har i tillegg latt det sive ut at de ikke akter å gjøre noe på ei stund. De befinner seg vel med situasjonen. Og de har store valutareserver, noe som gjør at de kan tåle lave oljepriser leeeenge. Det kan også de andre Gulfstatene som Emiratene og Kuwait som også har store valutareserver.

Så hvem er tjent med situasjonen?
Stort sett land som importerer olje, og som nå slik sett slipper rimelig unna. De fleste EU-landene kan stort sett være fornøyd. Japan og Kina også.

De som er mest pressa av situasjonen er Venezuela, Russland og Iran. Slik sett er situaslonen på oljemarkedet den perfekte ønskesituasjonen for radarparet USA og Saudi – Arabia. De fleste er jo klar over at kongefamilien har overlevd opp gjennom årene ved hjelp av amerikansk støtte, både politisk, militært, og gjennom amerikanske baser i landet. Dessuten har Saudi – Arabia tilltatt seg en stadig mer offensiv rolle i politikken i Midt-østen. Det mest markerte er den offensive væpninga av opprørerne i Syria.

Så nå sitter Kong Abdullah (med stilltende aksept fra USA) rolig og ser på at alle de største fiendene får så det svir.
Sosialistene i Venezuela som aktivt har støtta alle venstreregimer i Latin-amerika og deres mange store samarbeidsprosjekter; til USAs enorme irritasjon. Og de har lagt seg til ei sjølstendig og USA-kritisk tone i mange internasjonale spørsmål.
Og Russland som har terga både USA og Saudi – Arabia ved å aktivt støtte regimet til Assad i Syria. Ja i tillegg da at Putin har utfordra Obama på diverse storpolitiske arenaer, nå sist i Ukrania. Det russiske statsbudsjettet for 2015 legger en oljepris på 100 $ til grunn, så Putin har all grunn til å svette nå.
Og Iran da, som USA lenge har hatt på lista over ønskede regimeskifter. Det har vel sannsynligvis også kong Abdullah.

Så – det er bare å registrere at oljepris ikke bare er markedsbestemt. Og markedets usynlige hånd er ikke alltid så usynlig, og fungerer ikke uten hjelp fra de som styrer hånda; – og som har makt til å mele sin og sine venners kake.
Og mitt stalltips er at radarparet Barack – Abdullah ikke vil la denne anledninga gå fra seg.

Kinonorge. Privatiseringens herligheter.

oktober 31, 2014

Med den nye regjeringa er det kommet en ny vind over landet. Alt skal fornyes, forandres og forbedres. Siv & Erna har gått offensivt ut på brei front. Ikke før har det litt himmelfalne folket fått summa seg til litt motangrep så rykker damene fram igjen med nye endringer.

Lokalt i Kristiansand har vi Kulturredaktør Karen Kristine Blågestad i Fædrelandsvennen som nå har følt seg trygg på at tida nå er inne til et prinsippiell utfordring av 50-tallets tenkning i kulturpolitikken. I det korstoget hun nå har ført til støtte for privatisering av Kristiansand kino, der føler hun seg på trygg grunn. I tillegg til Siv & Ernas ideologiske ryggdekning har det borgerlige politiske flertallet i byen klart signalisert at kommunal drift av kinoen skal avvikles.
Blågestad skriver at «å kjempe for at dette fortsatt skal være et kommunalt ansvar, det er som å kjempe for at tiden skal stoppe opp og helst returnere til 50-tallet».

Ja, mon det; er det det som er poenget?
Eller er det slik at god kulturpolitiikk ofte krever at samfunnet eller det offentlige har en rolle i å korrigere eller utfylle markedet. Vi trenger ikke å gå lenger ned enn et par hundre meter fra kinoen til kulturhuset Kilden hvor byens og fylkets største kulturinstitusjon driver etter modeller som har henta vesentlige kvaliteter fra det utskjelte 50-tallet. Såvidt jeg har registrert programmerer Kilden sine arrangementer etter ei blanding av kommers og kvalitet (smaksdommere, som Blågestad sikkert ville kalt det). Og det er ganske mange opplevelser vi hadde gått glipp av om vi hadde overlatt alt til markedet.
Onde tunger antyder også at om driften av den kommunale kinoen Fønix oser av forgangent 50-tall, ja da kan mange av oss leve vel med den slags 50-tall. (Den går forresten med overskudd også.)

Blågestad skriver litt sarkastisk at vi ikke trenger at kino forvaltes av det offentlige for å bli opplyste og gode samfunnsborgere. Vel, vel Blågestad; det er nok heller ikke det det dreier seg om, hverken i film og kino, musikk, litteratur eller presse. Men i de fleste land har man registrert at markedet er en utilstrekkelig mekanisme for å sikre bredde og kvalitet i kulturtilbudet. Det er forsåvidt greit nok at mer mainstream Hollywoodfilm for tida er den store publikumsvinneren og sikkert både gleder og underholder. Men med bredde mener jeg at det også er plass for filmer fra andre land og kulturer, filmer med andre emner og innfallsvinkler. Disse filmene finnes, og de vises fortsatt på norske kinoer. Tidligere kinosjef Petter Benestad hadde for ei tid tilbake en oversikt i Fædrelandsvennen som viste at de privatiserte kinoene sakte men sikkert reduserte visning av slike filmer. Og sjølsagt er det slik. Det er jo markedets og lønnsomhetens ubønnhørlige lov.

Kulturpolitikere i Norge har fra kinoens barndom diskutert seg fram til mål og mening med virksomheten. Og det har vært enighet om at den skal både glede og underholde, og den skal utfordre, ergre og «opplyse». Og alle har vi vel ei gang innimellom gått ut fra en kino med en følelse av berikelse, av å ha sett noe viktig, kanskje noe ubeskrivelig, noe som synger bak pannebrasken lenge.

De nye blåblå kulturpolitikerne har skåret i gjennom i denne debatten, og legger nå det nye forenkla kulturbegrepet til grunn. Den film som lønner seg mest er best, og det er den kinoene mest skal vise!
Basta!

EN AMBISIØS MILJØVERNMINISTER ?

oktober 24, 2014

I mai i fjor slo miljøvernminister Tine Sundtoft fast at den blåblå-regjeringa skulle ha like ambisiøse klimamål som EU. Nå har EU beveget seg videre fra det generelle nivået og konkretisert sine klimamål; utslippene skal reduseres med 40 prosent innen 2030.

Da er det jo enkelt å trekke konklusjonen at Norge også skal redusere sine utslipp med det samme nivået. Du trenger ikke være regnemester eller en logikkens tusenkunstner for å skjønne det.

Men så enkelt er det altså ikke. På gjentatte spørsmål i nyhetene i dag om regjeringa nå går inn for dette, – da svarer ministeren : «Vi er ambisiøse i de internasjonale forhandlingene, vi skal forankre våre mål.»
Noen og enhver kunne jo stusse på hva dette betydde, om det var et svar på spørsmålet eller…… Og Nrks reporter måtte da for sikkerhets skyld stille spørsmålet på nytt, om Sundtoft ville bekrefte det hun sa i fjor, om å ha like ambisiøse klimamål som EU. Hun gjentok at: «vi er ambisiøse», men nå med en annen tilleggsvri: «vi skal ha et faglig grunnlag for vår politikk.»

Nok ei etterlysning etter et begripelig svar viste seg å være formålsløst. Ministeren gjentok sitt klippe klippe.

Jeg registrerer jo at vi har fått ei blåblå regjering, hvor «enkelte ikke er interessert i klimapolitikk» for å sitere Erna Solberg. Men er vi også på vei til å få et nytt og ubegripelig politikerspråk?
Eller er det bare veldig, veldig «ambisiøst»?

VALGET I BRASIL – 2 VALGOMGANG 26. OKTOBER.

oktober 14, 2014

ANDRE VALGOMGANG.

Overaskende nok var det den klassiske nyliberalisten Neves som gikk videre til 2. valgomgang 26. oktober. Nå er resultatet veldig usikkert, ettersom Silvias parti har oppfordra folk til å støtte Neves. Men hun har stilt som betingelse at Neves støtter de viktigste fattigdomsprogrammene til regjeringa. Dette er viktig for Silvia ettersom det er sannsynlig at hun stiller til valg neste gang,- og i denne valgkampen var det sannsynlig at den tvilen sentrum-venstrekandidaten Rousseff greide å så om ektheten i Silvias støtte til programmene var det som felte Silvia.

Men det er likevel ikke slik at det bare er å summere stemmene fra 2 partier. Også i Silvias parti er det ei slags venstreside og ei slags høyreside, sjøl om alt tyder på at høyresida er størst. Jeg har sett ei vurdering på TeleSur som antyder at høyresida er dobbelt så stor som venstresida. Men mye kan endre seg i løpet av en valgkamp.
Det så vi nettopp!

MEN,- NÅ BEGYNNER MENINGSMÅLINGENE Å KOMME.

Og den aller første ga Neves en knapp ledelse på 2 prosent. Så kommer det ei måling nå som gir Rousseff en ørliten ledelse på 1 prosent. Begge disse ligger innenfor feilmarginen, så i realiteten står det heilt likt, sjøl om de siste målingene da viser at Rousseff er litt i siget fremover.
Men det blir uhyre spennende fremover mot 26. oktober.
Heile latinamerikansk venstreside biter sannsynligvis negler.
Slik jeg gjør.

VALGET I BRASIL, OGSÅ EN KAMP OM LATIN AMERIKAS VENSTREDREINING.

oktober 4, 2014

Dilma Rousseff fra det brasilianske Arbeiderpartiet utfordres av Marina Silva, og det har vært ganske jevnt heilt til nå i innspurten. Silva har vært miljøvernminister og stiller for Sosialistpartiet. Og partinavnene sier ikke så veldig mye om hvilken politikk vi kan vente oss når partiene heter Sosialistpartiet og Arbeiderpartiet. Og i tillegg stiller da Neves fra det Sosialdemokratiske partiet. Den generelle media-merkelappen som brukes for begge de store partiene er sentrum – venstre. Det må jo også skape litt forvirring.
Og det har rett og slett vært vanskelig å finne konkret innhold i politikken i valgkampen, forskjellen mellom partiene; det er jo mye snakk om fornying, å slippe nye krefter til, og å få slutt på korrupsjonen. Nå skal det jo sies at den sittende regjeringas politikk kjenner de fleste fra de siste årenes politikk i landet. Men det politiske innholdet i Silvas politikk har jeg hatt problemer med å finne.

Men litt har jeg funnet:
Silva åpner for tilnærming til EU og Stillehavsalliansen; og åpner for mer utenlandsinvesteringer i oljeleting. Hun favoriserer en tøff finanspolitisk justering til gunst for private banker; – har stor støtte fra næringslivet, de økonomiske rådgiverne hennes er i alt vesentlig konservative og regnes for stort sett å stå for en klassisk nyliberal politikk i økonomien.
Silva representerer et brudd med den økonomiske politikken under Lula og Dilma. Det har vært 12 år med sterk økonomisk vekst som har brakt Brasil forbi Storbritania i BNP og til å bli verdens 6. største økonomi. Denne politikken har løfta bortimot 40 millioner brasilianere ut av ekstrem fattigdom.
Brasil har også fått en posisjon som ei viktig stormakt i internasjonal politikk bl.a som medlem av BRICS-alliansen sammen med Russland, India, Kina og Sør Afrika. Men det mest markerte har vært den økonomiske utjevninga, utvikling av sosiale programmer innen helse, utdanning og fattigdomsbekjempelse og sysselsetting. Landet har også gitt staten en aktiv rolle i økonomien. Og for samarbeidet og integrasjonen i Latin Amerika er Brasil heilt sentral med utvidelse av samarbeidet gjennom Mercosur, UNASUR, Celac, South Bank og det Søramerikanske Defenc Council.

Og meningsmålingene helte i Silvas favør ei stund, da internasjonale medier valgte seg Silva som ny yndling; men nå som valgkampen med TV-debatter etc. er kommet godt i gang gir meningsmålingene Dilma en liten ledelse. Men ingen vil få 50 prosent i første valgomgang, så det vil bli en spennende andre valgomgang. Tendensen de siste dagene er at Dilma kan synes å styrke sin stilling litt.

Det er sjølsagt ikke bare i Brasil det kjempes om makta. Den Latin Amerikanske venstredreiningen er sjølsagt indirekte også på valg. Og ingen er i tvil om at høyreregimene i regionen og USA deltar med alle sine ressurser, slik de har for vane.
Og om ikke dette er kompliserende nok så kommer det reliøse aspektet inn. Silva er pinsevenn, en religiøs retning som er i enorm vekst i Brasil, og hun er da også negativ til fri abort og homofili og det pleier jo å være et sterkt kort i denne del av verden.

De opptøyene vi så sist sommer – da 1 million tok til gatene- tyder på at utjevningspolitikken har mista litt av kraften; nå er den nyskapte middelklassen stadig sterkere på banen..

Sannsynligheten er stor for at det blir ei andre valgomgang. Usikkerheten er ekstra stor, ettersom det er antatt at stemmene til partiet til Neves, det sosialdemokratiske partiet, er ventet å gå til utfordreren Silva.

BØRGE BRENDE, CUBA OG KAMPEN MOT EBOLA.

september 26, 2014

Cuba var som sedvanlig raskt ute for å stille med hjelp da Verdens Helseoganisasjon ba om hjelp i kampen mot den fryktelige Ebolaepidemien. Og de sender nå 165 leger og spesialister. (…og mens jeg skriver dette sender Cubanerne 300 til.) Dette gjør Cuba sjøl om de er et fattig land. Det står det respekt av.
Disse legene kommer på toppen av 2500 helsearbeidere som Cuba allerede har i Afrika.

For 3 år siden, etter jordskjelvet i Haiti, med etterfølgende Koppeepidemi,- var også Cubanerne raskt på pletten med 400 leger. Den gang framforhandla de Rødgrønne og Cuba en avtale om at Norge stilte 5 millioner kroner, 2 ganger tror jeg,- til medisinsk utstyr og medisiner til legene. Det var støtte som cubanerne satte stor pris på.

Går det ann å komme med ei oppfordring til de Blåblå;
Vil dere ta initiativ til en liknende avtale med cubanerne, og hjelpe til med å skaffe medisiner og utstyr til dette livsviktige oppdraget ? Kanskje Børge Brende kunne ta en telefon til den cubanske ambassadøren eller til Raul Castro. Det ville det stå respekt av. Og om det er noen situasjon som trenger ekstraordinære innsatser, så måtte det være i en situasjon som dette.

– – – – – – – — – – — – – – – – –

Sendt Fædrelandsvennen.

Tatt inn!!

FREDSPRISVINNER OBAMA ORDNER OPP.

september 25, 2014

George W. Bush og Tony Blair var på starten av vårt århundre enige om at Midt-Østen måtte endres (?), systemene, makta, grensene, politkerne, alt! Så starta en lang prosess, sammen med noen villige; med kriger, droner, overvåking, hemmelige fengsler, avansert tortur, og brudd på alle krigens lover. Med sin enorme militære og teknologiske overlegenhet skulle mann tro det var et lett spill. Det var rått parti. Ja rått var det i alle fall, men det å endre Midt-Østen politisk viste seg å ikke være «a piece of cake» akkurat. Og det hatet som vokste frem i kjølvannet av Vestens framferd burde ikke overaske noen.

Det viser seg nå i ettertid at de folka som sto i ledelsen for dette var ganske uvitende om landenes politiske, kulturelle og religiøse tradisjoner. Resultatet ser vi nå; – den brutale terrorismen IS representerer er langt på vei USA (& delvis Natos) ektefødte barn.

Og uansett hvor mye vi tror at mer bombing er løsningen på det meste, så må det på et eller annet tidspunkt komme politiske løsninger som folk i regionen lager, ikke Vesten og deres fly.

Obama har tatt krigen et steg lenger. Krigen utvides nå til bombing av IS i Syria uten godkjenning fra Syria, – og på toppen av alt; oppbygging av en USA-vennlig hær som skal væpnes og trenes av USA for å slåss mot den Syriske regjeringshæren.
I all verden sier nå jeg; går det også ann nå?

Det er uansett ei stund siden vi så et så åpenlyst brudd på folkeretten.

MAKTSPILLET OM UKRANIA

september 25, 2014

Russland er ingen stormakt, og du skal være ganske fantasifull om du oppfatter Russland som en trussel. Men Russland er annerledes, har ei anna historie og andre politiske og kulturelle tradisjoner.
Det slår meg når vi nå er er på veg inn i en ny kald krig at vi heile tida har et valg: slutt opp om «hardlinerne» som fyller media med skrekkscenarier som verdenskrig, eller at Ukrania, Polen og de Baltiske statene er trua av russiske invasjonsstyrker,- eller forsøk å finne den nødvendige balansegangen med utgangspunkt i ønsket om mer regionalt sjølstyre eller en form for føderasjon som deler av befolkninga har ønska.

Det siste tiåret har Ukrania vært et splitta land,- grovt sett ca halvparten av befolkninga har stemt på politikere som har ønska ei sterkere tilnærming til Vesten, og den andre halvparten har ønska ei sterkere tilknytning til Russland. Janukovitsj som vant siste valg sto for dette siste.
Demonstrantene på Majdanplassen ville ha sterkere tilknytning til Vesten og EU. Og regjeringa blei demonstrert fra makta. Normalt er ikke det ok i er skjørt demokrati. Men aksjonene blei støtta av ledende politikere i Vesten, sjøl om det i tillegg blei klart at ekstremistiske krefter på ytre høyre hadde en sentral rolle

Mot et slikt bakteppe var det meningsløst å sende den ukrainske hæren inn mot utbryterne, og å definere dem som terrorister. I alle fall var det meningsløst når en politisk løsning likevel er det som må komme på plass om ikke Ukrania vil være et betent konfliktområde i årtider framover.

Vi står der nå at vestlige medier og diverse politikere fremstiller Putin som en autoritær maktsyk diktator som slår under seg land, – og russiske medier fremstiller den nye ledelsen i Ukrania som et regime som velta den valgte regjeringa med stor hjelp av ytterste høyre og nyfascister og som samarbeider med deres væpna militser.

Men USA og EUs straffereaksjoner fører nå til at vi sakte men sikkert beveger oss inn i en økonomisk krig mellom Vesten og Russland. Det er rått parti for å si det sånn; Russland er ingen stormakt og har en økonomi på størrelse med Italias. Det russiske folk slutter sjølsagt rekkene bak Putin mot det de oppfatter som forsøk på å ydmyke Russland, og han gjør som han må, søker forsterka samarbeid og handel med Asia og Latin-Amerika. Ei slik oppdeling fører også uvegerlig til at klisjeene overtar for den normale politiske dialogen.

Det er mulig det er storpolitiske interesser som ligger bak det heile; noen vil ta en konflikt med Russland mens landet fremdeles ligger halvveis nede etter Jeltsins utdeling og salg av industri og næringsliv til landets nye kapitalistklasse Oligarkene. De har et et militærvesen så forsømt at det siste de ønsker er noe slags militær konflikt.

Og jeg for min del ser med gru fram til ei ny istid for debatt og dialog mellom øst og vest. Vestens stormakter har et spesielt ansvar for den måten de forvalter sin maktposisjon på.