Odd Hansen

GUTTEN I ALEPPO,- HVEM FORTELLER DEN SANNE HISTORIA OM KRIGEN I SYRIA ?

august 26, 2016

Krigen i Syria vedvarer, tusenvis av mennesker er døde, millioner på flukt. Og kampene bølger fram og tilbake mellom grupper som folk – og jeg – ikke husker navnet på.

Jeg har som mange andre fulgt konflikten heilt siden starten da kampene stadig økte på og alle trodde at det var mulig for Vestmaktene og Saudi-Arabia m.fl. å løpe Assadregimet over ende. Og så alle årene hvor det det var snakk om fredsforhandlinger, men hvor det jo ikke egentlig har vært noen forhandlingsvilje, – eller….. ja jeg stopper litt, for det har vært slik at den russiske utenriksministeren Sergej Lavrov har reist i skytteltrafikk mellom Moskva og Washington og Damaskus for å få enighet om fredsforhandlinger. De forskjellige opprørsgruppene her hatt tusen innvendinger har jeg registrert.

Før russerne nå for noen måneder siden kasta seg inn i krigen var det ingen bevegelse, Og USA gjentok om og om igjen kravet om at det Syriske regimet måtte kapitulere, dvs. at Assad måtte gå,- FØR det blei forhandlinger..
Men nå i det siste, etter at russerne endra maktbalansen, da er det forhandlingsvilje, spesielt av typen: humanitær pause… pause …pause!

Vi leser jo stadig nå at regjeringsstyrkene bryter våpenhvilen. Det påstås i alle fall.
Men det må jo være lov til å stusse litt når Assad som ville ha våpenhvile og fredssamtaler – og fikk noe – liksom er de ivrigste til å bryte avtalene når de får ei pause, – mens de som hadde, og fremdeles har masse innvendinger og motvilje mot våpenhvile og fredsavtale, ja de klager på at de blir angrepet og bomba.
Det er jo mulig det er noe fusk og skuespilleri ute og går, ikke vet jeg?

Vi har nå sett bilder av den ødelagte flyktningelandsbyen i Aleppo i Syria. 28 mennesker var drept og mange såra. Fordømmelsene var massive, og det blei krevd internasjonale reaksjoner mot overgrepet. Samtidig var «alle» øyeblikkelig samstemt enige om hvem som var ansvarlig for overgrepet, det var russiske eller syriske fly. Kilden(e) var som alltid Syrian Human Rights Observatory. Ikke noe galt om han, men han er ingen uhilda observatør, han har vært i opposisjon til Assad siden 2006, og sitter i London, og det er han som velger ut hva som skal vises og hvordan. .

Når vi nå etterhvert har fått inn flere rapporter, og også bilder av flyktningeleiren, så har tvilen sperdt seg. Ut fra bildene – påstås det – at det like godt eller vel så det kan være Al Nusra- fronten, som holder til innenfor granaters rekkevidde fra leiren. Det påstås blant annet at bildene av leiren vil være annerledes når det bombes enn når det skytes med granater. (Det ligger endel bilder om dette på «nettet»)

Og så har vi gutten i Aleppo. Han har tydeligvis sjokk, og det er fryktelig. Fotografen følger opp med fordømmelse av Assadregimet. Ja, vi vet at forskjellige opprørsgrupper har tatt kontroll over deler av byen. Det er disse fotografen arbeider for. Disse opprørerne er blant annet endel litt sammenraska grupper som har tvunget seg til å samarbeide – litt – . Noen har vært terrorstempla og her skifta navn for sikkerhets skyld. Al. Nustra-fronten er med, ikke mors beste barn akkurat. De er alle pressa av regjeringsstyrkene og russiske bombefly.
For å forsvare seg bruker de alle midler, også media. Jeg har de siste dagene sett minst 100 prangende, fargerike avisforsider med «gutten i Aleppo», » og med tilhørende fordømmelser av Assadregimet. Jeg skal overhodet ikke forsvare voldsbruken til regimet og russerne,- men det er en krig, og en krig med to parter. Plutselig er den ene partens voldsbruk forsvunnet fra medienes oppslag. Det er akkurat som om vi har glemt at disse er voldelige «krigere». Opprørsgruppene i Aleppo er sammensatt av tusener av såkalte «fremmedkrigere», og jihadister fra Saudi-Arabia etc. etc. Og akkurat nå er det Assadregimet som i er litt på offensiven. Presset er stort for ei våpenhvile, og partene er visstnok nå villige til ei 48 timers våpenhvile. Den satt langt inne. Russerne ville ha begrensninge som ville gjøre det vanskeligere for de omringa opprørerne og jihadistene å få nye forsyninger av våpen.

KRIGEN FØRES OGSÅ GJENNOM MEDIENE.

Krig er krig og mennesker dør. Den ene parten skylder på den andre. Den eneste gode løsningen er sjølsagt en fredsavtale. Det har jo partene «egentlig» blitt enige om, flere ganger, med et overgangsstyre og valg om 6+12 måneder. Et valg under internasjonal kontroll, og hvor det syriske folket kan avgjøre Assads framtid. De fleste vil jo synes det er en god løsning. Bare ikke USA og deres «samarbeidspartnere». USA sa nemlig i starten av krigen at Assad måtte gå av før det blei noen fredsavtale. USA er verdensmakt nr.1, og jeg tror vel kanskje ikke de kan eller vil finne seg i en løsning som innbærer at de må finne seg i noe, bite noe i seg. Her skal ikke noen komme her og komme her ! Så da er det bedre – synes de – at krigen fortsetter. Og så gjelder det bare å kamuflere fakta, og å virvle opp såpass mye støv at verden ikke oppdager at det var de som ikke ville fred.

Og så er det tross alt slik at USA og Vesten sitter på alt som finnes av medier, og de skal nok greie å fortelle verden ei troverdig fortelling om hvordan de «egentlig» ville fred.

Apropos mediemakt, apropos hvem som forteller verden «hva som skjer»: I 2011 var det 6 selskaper som eidee storparten av mediene i USA. Og de eier hverandre på kryss og tvers. I tillegg er det de samme firmaene som eier bankene og finansselskapene, og …….jeg kan fortsette…..
Men, vi vet jo dette, gjør vi ikke det?
Når det er blitt slik at 1 prosent av verdens befolkning eier like mye som de resterende 99 prosentene, da er det mye penger og makt samla «et eller annet sted». De fleste av disse eierne er på parti med hverandre, i slekt med hverandre, det betyr at de har felles interesser.

Men, har de også felles interesser når det gjelder hvordan verden styres, stormaktspillet, krig og fred?
Tja tja,,,,,

Publisert i Syria, Uncategorized | Leave a Comment »

SYRIA – BAK KULISSENE.

mai 16, 2016

Mange har jo fått med seg fortellinga om krigen i Syria; om den autoritære diktatoren Assad som gikk til angrep på et folk som ville ha frihet og demokrati. Vi vet at regimet i Syria var udemokratisk og autoritært, som de fleste andre regimer i midt-østen.

Men der finnes også ei anna fortelling, en annen sannhet. Fortellinga om det vi ikke ser og ikke hører om,- den om det politiske renkespillet, maktspillet bak kulissene.

Vi vet nå endel om dette forspillet, og det er her viktige deler av fasiten ligger.

Blant annet har økonomen Jeffrey Sachs ved University of Columbia nylig hatt artikler i New York Times om dette. Lett å sjekke.

Og det dreide seg mer om Iran enn om Syria.

Mens situasjonen i Syria fremdeles var relativ rolig og normal i 2010 så forhandla USA (CIA ), Israel, Saudi-Arabia og Tyrkia med Syria for å endre maktforholdene i midt-østen. Målet var å isolere Iran. Til dette trengte de støtte fra Assad.
Assad hadde ingen sans for dette , så de lyktes ikke med planen sin, og CIA og utenriksminister Hillary Clinton satsa da på Plan B, nemlig ved rett og slett å ta sikte på å fjerne Assad. Vi vet jo at det har vært en ulykksalig tradisjon i USA å bruke litt slike løsningsmetoder når statsledere de ikke liker setter seg på tverke.

Da så urolighetene i Den Arabiske Våren brøyt ut tidlig 2011 så de at det kunne åpne seg en anledning til å velte Assad raskt og å vinne en geopolitsk seier. Hillary Clinton blei da den viktigste forkjemperen for den USA-leda innsatsen for «regime change» i Syria.

Tidlig 2011 støtta Tyrkia og Saudi-Arabia lokale protester mot Assad for å skape betingelsene for regimets fall.
Våren 2011 organserte CIA og USAs allierte væpna opprør mot regimet. Og allerede18. august gjorde den amerikanske regjeringa sitt standpunkt offentlig: «Assad må gå»!

Etter dette og inntil den nylig inngåtte skjøre våpenhvilen som nå har blitt forhandla fram, har alle forhandlinger om våpenhvile stranda. USAs krav om rask iverksetting av sanksjoner, og det bastante kravet om ingen fredsavtale før Assad hadde gått av, – har gjort det umulig å få stoppet krigshandlingene. De forskjellige opprørsgruppene som etterhvert deltok i forsøket på å kaste Assad slutta seg til denne linja. (Vi kan gjerne føye til at mange av disse opprørsgruppene er av tvilsom karakter, og udemokratiske og voldelige så det holder).

Så Kofi Annans forsøk – på vegne av FN – å forhandle fram en fredsavtale var forgjeves, USA blokkerte alt, trass i tildekkende utenomsnakk og diplomatiske formuleringer.

Og mye av ansvaret for at krigen og blodbadet fortsatte skal USA og de andre politiske kannestøperne ha!

Kanskje vi er blitt så vant til at USA og deres allierte aktivt forsøker å fjerne regimer, at vi ikke reagerer på det lenger. Men det bør vi.
Og det er åpenbart i strid med både FN-charteret og internasjonal lov.

Publisert i Syria | Leave a Comment »

SYRIA – EI OPPSUMMERING. (OG REDIGERING)

februar 13, 2016

Krigen i Syria er inne i sitt femte år, og starta etter at regimet til Assad slo ned opptøyer i landet, – etterhvert veldig brutalt. Med bakgrunn den «Arabiske våren» i andre arabiske land var nok regimet litt på tå hev, klar til å slå ned på demonstrasjoner eller opptøyer. Det hadde i tillegg lenge vært uro i landet etter en tørkeperiode med tilhørende sosial uro, – blant annet sies det at så mange som 200.000 flytta fra landsbygda og inn til byene. Og motsetningene mellom Sunniene og Shiaene var en permanent kilde til konflikt.
Mange hadde sett fram til en Arabisk Vår med demokrati og sekulære verdier, kanskje spesielt i Vest.
Sjølsagt også jeg.

Men alt tok av så raskt, så sjøl om Assad hadde utspill i startfasen for å å roe ned situasjonen, så økte konflikten bare på. (les«SYRIA» av Elisabeth Rehorst, Kolofon forlag). Og det blei også ganske snart flere parter i denne krigen, massevis av våpen og penger og forskjellige typer opprørere som flomma inn i landet. Ja, sjølsagt kan vi være enige om at regimet er autoritært og undertrykkende, som alle de andre regimene i distriktet. Men så er det også slik at de fleste som arbeidde for å kaste Assad hverken hadde noe demokratisk eller sekulært alternativ.

DE TIDLIGE KILDENE.

Så vidt jeg har fått med meg, så var den viktigste kilden til det som skjedde i Syria denne første tida i 2011 «Syrian Observatory for Human Rights». De fleste store vestlige nyhetsbyråene brukte ofte reportasjer og opplysninger fra SOHR, uten annen kilde enn dette byrået. Han – og det er en han – sitter i London – og han heter Osaman Ali Suleiman, og derfra forsynte han verden (Vesten) med stoff om konflikten. Det er jo greit nok – i og for seg – sjøl om navnet på «organisasjonen» liksom lover noe mer. Uansett så er han part i saken,- han var tidlig i opposisjon til Assad-regimet,- og ingen nøytral observatør som kanskje noen blir forleda til å tro. Problemet er at man står i fare for å få et skeivt bilde av det som skjer. Jeg husker bilder fra demonstrasjonene, men jeg har måtte leite etter reportasjer om væpna demonstranter som erobra ofentlige bygninger, politistasjoner o.l. Opplysninger om at det var «terrorister» som hadde infiltrert opptøyene blei feid til side, heilt til det ikke var mulig å overse det mer.

Opprøret viste seg raskt å ikke ha den breie oppslutninga som mange hadde ønska og kanskje forventa. På den andre sida vet vi at Assad hadde støtte i det syriske folket; – f.eks blei det 30. mars 2011 arrangert støttedemonstrasjoner over heile Syria. 1,5 – 2 millioner skal ha deltatt bare i Damaskus. Og de store deserteringene fra den syriske hæren har vi heller ikke hørt så mye mer om. I tillegg vet vi at religiøse fundamentalister raskt tok mye av styringa over opptøyene som ganske snart gikk over til mer og mer væpna opprør. De arabiske kongedømmene – som er autoritære og undertrykkende så det holder. – var svært så ivrige etter å støtte og væpne deler av opprøret. De hadde felles interesser med de vestlige stormaktene, som også lenge hadde ønska regimeskifte i Damaskus. Til sammen var de mellom 50 og 60 land som erklærte Assad som irrelevant, altså over og ut. I tillegg satte de i verk blokade av regimet, – mat, olje, våpen, medisiner, pengetransaksjoner osv. Det å «de facto» avsette et lands regjering uten FN- støtte det er vel ikke heilt internasjonale spilleregler. Men stormakter lager vel ofte de spillereglene de trenger.

BORGERKRIGER ER BLODIGE.

Borgerkrigen som fulgte var som borgerkriger flest, veldig blodig og brutal, og med store lidelser for sivilbefolkninga.
FN var på banen både med Kofi Annan og med Robert Mood. Alle forsøk på fred stranda, først og fremst på at opprørerne ikke var villige til å forhandle om noe som helst før Assad gikk av,- og med «verdenssamfunnet» i ryggen var de sjølsagt ikke til å rikke.
Og noen har sikkert fått med seg at det har vært gjentatte forsøk på å skape forhandlinger mellom partene. Initiativtaker har stort sett vært den russiske utenriksministeren, Sergej Lavrov, som alltid har talt for døve ører. Og vestlige medier har ikke vært særlig interessert i sånt, heller ikke de norske.

PROPAGANDAKRIG – OG FORTEGNING.

Parallellt med borgerkrigen foregår det en propagandakrig, – fortellinga om hvilken av partene som er brutale og hvilken som ikke er det, og om hvem som har retten på si side, og hvem som ikke har.
På den ene sida står alså pressa til den vestlige verden og araberstatene; den er jo forsåvidt ei fri presse, men det er vel ikke å ta for hardt i å påstå at den blir mindre og mindre fri og kritisk undersøkende, og løper mer og mer i flokk. På den andre sida er Assads og deres samarbeidspartneres presse, den er jo nesten ikke-eksisterende. Sjølsagt er det rått parti; det skal sjølsagt ikke mye fantasi til å se det.
Det overasker vel ikke at bildet som blir skapt er noe ensidig. Når etterhvert Russland greip inn i og blei part i krigen og også i denne mediekrigen, så blei synspunktene til Putin, russiske politikere, militære, eller Russisk TV (RT); veldig raskt latterliggjort og definert som propaganda. Jeg har i alle fall fått med meg endel svære artikler om «Propagandasenteret i Moskva» o.l. (Og det å henvise til RT som kilde er ganske fåfengt, men ellers er det fritt fram for å bære ved til bålet, for øyeblikket er det reportasjer fra SKY NEWS og BBC som er «game changer».)

DET KAN BLI FRED – OM DE VIL!

Ut fra det vi nå vet kan det bli fred. Regimet til Assad kan kanskje reddes, med russisk hjelp. Og en skal vel være ganske ideologisk forblinda dersom en ikke ser at dette kan være redningen for landet. Spesielt når Assad lover – og har lovt – demokratiske reformer og frie valg med internasjonal kontroll.

Det største problemet nå «er å få ånden ned i flaska igjen», altså alle de opprørsgruppene som nå rir landet som ei mare. Vi har jo fått reprise på Taliban i Afghanistan, hvor USA oppmuntra, støtta og væpna. Og så, vips, så er de over alt og så snur de våpnene.!
Eller så fortsetter oppbyginga av en «fremmedkriger-arme» med amerikanske og Saudiske penger, opptrening og toppmoderne våpen, i tillegg til at endel sunni-araberstater nå har mer enn antyda at de er klar til å gå inn med bakkestyrker. Jeg venter spent på vestlige fordømmelser av dette som er klare brudd på folkeretten. Det er nemlig slik at Syria fremdeles er en suveren stat, helt uavhengig av standpunktet til de 50-60 «villige»

Dessverre kjenner jeg igjen demoniseringstaktikken fra krigen i Irak og Libya. Om du sitter på mediemakta og kontinuerlig hamrer på med ensidighet så kan du fortelle akkurat den fortellinga du vil, uansett vinner du (la oss si kanskje nå da)..….

Og skjellsordene og karakteristikkene står i kø: Assad er diktator, morder, krigsforbryter, barnemorder, han har brukt gass mot sin egen befolkning. Vestlige statsledere sto lenge i kø for å fordømme gassbrukeren Assad. Disse påstandene har ikke latt seg dokumentere og er stort sett lagt døde. Som kanskje noen husker kom det gassagrep i Damaskus da FN skulle ha møte der, og Obama hadde sagt at det gikk ei rød linje i denne konflikten, og det var ved bruk av gass!! Og da brukte altså Assad gass der. Tro det den som vil………

Men uansett var det nyttig når skremselsbildet av regimet skulle tegnes.

Til sist må jeg innrømme – om noen skulle tro det – at Assads Syria ikke er mitt ideal. Men det må ikke bli slik at noen vestlige stormakter sammen med noen reaksjonære kongedømmer – kan stikke sine hoder sammen – og velte de regimer som de ønsker. Erfaringene fra Irak og Libya burde skremme noen og enhver.

Publisert i Syria | Leave a Comment »

IS, og Syria

januar 25, 2016

Jeg hørte netopp Seniorforsker i Nupi Henrik Thune i et klargjørende innlegg om dette på Dagsnytt 18. Og jeg fant også en lengre artillel om dette fra 2014. http://www.nupi.no/Aktuelt/Kronikk-Den-nye-fienden.

Hovedpoenget hans er at vi ikke hadde noe IS før USA (m/villige) angrep Irak i 2003. Etableringen av IS skjedde i etapper fra vinteren 2004 da den nå avdøde Musab al-Zagrawi, på vegne av al-Qaeda kom til områdene ved Tigris i Irak for å kjempe mot USA. Ideologisk/religiøst er de såkalt Salafist-Jihadister.

Den Irakiske staten blei knust av amerikanerne, som forsøkte å bygge den opp igjen, bl.a. ved å satse sterkt (og sekterisk) på Sjiaene. De som da blei rekruttert til IS var de undertrykte Sunniene og de arbeidledige tidligere soldatene i Saddam Husseins store hær. De siste hadde ikke nødvendigvis noen religiøse motiver, men ville delta i den nye kampen mot amerikanerne, og blei tilbudt penger og våpen for å delta.

IS har fått pengestøtte fra rike velgjørere i Gulfen og Saudi-Arabia, sjøl om USA etterhvert- og endelig- har lagt et visst press på Saudi-Arabia for å gripe inn mot disse rike støttespillerne.

Hovedfienden i denne blodige sekteriske kampen er de vantro Sjiaene som støttes fra Irak , Iran og etterhvert Assads Syria. Det nye med IS – til forskjell fra al-Qaeda – er at de har som mål å etablere en stat, et muslimsk Kalifat som omfatter områder i Irak og Syria, og som har et territorium med skatteinnkreving, infrastruktur og en profesjonell hær. I tillegg har de hatt sterk rekruttering fra såkalte fremmedkrigere, martyreventyrere som er vanskelig å isolere fordi de ofte har europeiske pass som gir dem stor bevegelsesfrihet.

Den arabiske verden er nå inne i en dramatisk og skjebnesvanger konflikt med Vesten, som de politisk islamske kreftene foreløpig har tapt. Men de brer seg likevel til omkringliggende stater som Yemen, Libya, Sinai og Algeri. Unge muslimer som trodde på blandingen av Islam og demokrati tiltrekkes nå av militant ielamisme.

Både i Irak og Syria ser vi vi at mangelen på fungerende stater er katastrofal. Man kan sjølsagt kritisere både Saddam Husseinog Assad for at deres demokrati ikke var perfekt. Men de regigiøse konfliktene blei holdt i sjakk, blei balansert. Og statene var på mange måter velfungerende. Slik sett er mye av den grunnleggende årsaken til IS og også den pågående og blodige konflikten med Vesten å finne i USAs folkerettsstridige krig mot Irak i 2003. Dessuten Vestens forsøk på å holde liv i og å skjerpe konflikten med Assad. Det er viktig her å påpeke at at USAs arbeid med å bygge opp en såkalt «sekulær» arme i Jordan, for deltakelse i Syria; er et brudd på folkeretten.

Mi mening er at det beste angrep mot IS er å redde den Syriske statsdannelsen fra kollaps. Om Assad har en rolle i denne bør overlates til det syriske folket gjennom de planlagte valgene under internasjonal kontroll, og ikke til amerikanske «fremmedkrigere». Og også om vi ser den store konflikten mellom Vesten og Islam vil den syriske statens overlevelse være et viktig bidrag til å svekke IS, og å styrke sekulære og ikke-sekteriske islamistiske retninger.

Publisert i IS, Syria | Leave a Comment »

JEREMY CORBYN REI STORMEN AV, MED BRAVOUR!!

desember 4, 2015

For noen måneder siden sto alle de store tidligere engelske Labourlederne fram på rad og advarte folket mot å velge den litt stillferdige – og politisk radikale – Jeremy Corbyn til leder av Labour etter partiets ydmykende nederlag i siste parlamentsvalg. I tillegg sto alle de store avisene i kø for å harselere og nederlagsdømme Corbyn. Selve Mantraet for de politiske journalistene og Kommentariatet var at for å vinne noe som helst i England, da måtte du være i Sentrum. Kanskje litt sentrum-venstre eller sentrum-høyre,- men i alle fall Sentrum. Og det er klart at etter alle politikkens tradisjonelle målestokker, sjøltiillit, høy sigarføring, den fikse replikken, harselas etc., så er ikke Corbyn akkurat vinnervalget. Men gjennom den politiske prosessen det siste året har vi sett en politiker av en type som vi etterhvert ser færre av. Han er tydeligsvis ikke opptatt av å vinne billige poenger, men av det politiske innholdet i det han står for. Og han har kjempa for sitt syn i Labour som en såkalt «backbencher» i mange år. I tillegg har han stått i fremste rekke blant de engelske krigsmotstanderne og motstanderne av den engelske og europeiske såkalte «innsparingspolitikken»,- den som legger byrdene for Euromiseren på de som har dårligst rygg til å bære, og som har skjerma bankene, de egentige synderne.

Men i går – torsdag 3. desember – var den store dagen.
Først var det debatt og avstemning i Parlamentet om Storbritania skulle stille opp og være med å bombe IS. Corbyn hadde valgt å ikke binde Labours parlamentgruppe før avstemninga, og Corbyns utfordrer i Labour, Hilary Benn, sønn av den store Marxisten Tony Benn, han holdt det store innlegget – for – bombing til støtte for Statsminister David Cameron. Jeg hørte innlegget hans, mye fine ord og ei avslutning hvor han knytta valget om å delta i bombing til kampen mot fascismen og nazismen under 2. verdenskrig.
Plumpt spør du meg!
Og etter det retorisk imponerende innlegget hans blei han umiddelbart utropt av «media» som Labours ny stjerne og leder.
Takk skjebne for at vi fremdeles har Corbyn, et ekte menneske, et ekte politisk menneske.

Og så hørte jeg statsministeren, og det heilt utrolige han fikk seg til å si: at de som ikke støtta hans planer om å bombe i Irak og Syria var Terroristsympatisører. Han fikk endel muligheter i løpet av debatten til å korrigere eller unnskylde seg, men nei takk!
Men likevel. Sjelden har jeg sett en så brydd og flau britisk statsminister, han fikk virkelig så ørane flagra, men nei, den dumheten var han ikke stor nok til å beklage, pinlig, pinlig!

Men i går skjedde det også noe annet i Storbritania, og det var en fryktelig positiv ting, – det var supleringsvalg i en valgkrets i Manchester. Og etter at alle – absolutt alle – britiske medier hadde dømt Corbyn og det nye Labour nord og ned, da opplevde vi det utrolige at Labours kandidat vant en komfortabel seier. Ja Labour vant ytterligere 7,5 prosent av stemmene i forhold til siste valg. Og dette var altså den første testen på om det ensidig negative mediastyret hadde skada Corbyn.
Men nei!
Han står sterkere enn noengang etter denne seieren.

Publisert i NYHETER | Leave a Comment »

SKYLD OG USKYLD I SYRIA.

september 3, 2015

Jeg har nettopp – torsdag 3. sept. – sett valgsending med Gunnar Magnus og Erna Solberg. Programmet dreide seg om flyktninger og hvordan FN var skyld i katastrofen i Syria fordi FN ikke greide å gjøre noe. Erna var rask til å påpeke at vi visste hvem som hadde skylda, nemlig de som hadde lagt ned veto slik at FN ikke kunne få grepet inn slik de ville.

Slik historieskriving bør ikke bli stående uimotsagt.

Det er riktig at USA, EU og noen arabiske land reiste forslag om å innføre flyforbudssone i Syria i starten av borgerkrigen, og Russland la ned veto.

Men da må vi ta med oss resten av historia:
Den går nemlig tilbake til avstemninga i FNs sikkerhetsråd i forkant av angrepet på Gadaffis Libya, hvor de som stemte blankt til innføring av flyforbudsone dengang, store land som Russland, Kina, Sør-afrika, Brasil og India, opplevde at vedtaket blei misbrukt til å ta parti i borgerkrigen og kaste regimet og drepe Gadaffi. De landene som altså hadde stemt blankt blei tatt ved nesa av Vesten. Det ga de klart uttrykk for. For å si det pent så var de fly forbanna. Og de gjorde det klart at noe liknende vedtak kunne Vestmaktene bare glemme i framtida.

Så derfor la Russland ned veto når det så blei reist forslag om å gjenta innføring av flyforbudssone, denne gang i Syria.

Dette var sjølsagt USA & EU klar over at de kom til å gjøre, de hadde jo fått gnistrende klar beskjed om overtrampet. Og dette vet Erna Solberg, hun leser jo aviser.
Så det heile er et spill for galleriet (altså oss, seerne).
Det er et svarteperspill.

Men………….om det nå hadde vært slik at det hadde blitt enighet om flyforbudssone i Syria. Så kunne vi altså ha fått et Libya 2.
Har verden råd til det da? Har de som knuste Libya vist verden hvordan man reiser en nasjon fra ruinene igjen?
Jeg tror heller vi burde gi et forslag til de som alltid har fingeren på avtrekkeren.
Ta en «time out»!

Skulle vi ikke heller se om det var mulig å få i gang fredsforhandlinger. Verken Syria eller noen av de andre statene i Midt-østen får så fryktelig mange poeng etter vår vestlige målestokk, heller ikke min. Men når det kommer til stykket så har Assad signalisert at han er villig til fredsforhandlinger. USA & EU og noen av opprørerne har satt foten ned, dersom ikke Assad går av – før forhandlinger.
Kanskje vi burde leite litt her for å se hvorfor konflikten er så låst, og katastrofen bare vokser?

Kanskje det er noen andre som – egentlig – burde sitte med svarteper!

Publisert i Syria, Uncategorized | Leave a Comment »

SVARET ER SKATTELETTE, – men hva var spørsmålet?

august 26, 2015

Valgkampen dreier seg ganske mye om skattelette, og ikke bare om hva samfunnet og menneskene trenger for å få et godt samfunn. Nei, mye av debatten dreier seg om hva som er best for investorene, hva som er mest effektivt; å gi lette i formuesskatten eller investeringsavgiften, eller kanskje økt innslagspunkt for toppskatten? You name it! Regjeringspartiene vil helst gi lette i alt, da mener de at de som har – og får – mye penger – vil skape mange nye arbeidsplasser. Det er en kjent økonomisk teori som fikk vind i seilene igjen på 80-tallet i Reagans og Margareth Thatchers tid.

Folk registrerte jo at det blei noen millioner i skattelette i det forrige statsbudsjettet. Onde tunger (f.eks AP og SV) påsto at lettelsene bare kom til de som hadde mye fra før. Og jeg synes jo litt synd, jeg må jo tilstå det, på de pensjonistene som hadde slutta engasjert opp om Frp f.eks, og som fikk ei krone eller to om dagen. Men den mynten, den kan de jo kanskje bruke til noe godt på lørdagskvelden.

Men,- er det fordi investorene, og de andre som har fått disse skattelettene, – er det fordi de mangler gode nok ideer at de i mellomtida bruker pengene sine på eiendomsspekulasjon som gir raske gevinster (men som jo ikke skaper verdier akkurat) ?
Jeg har jo fått med meg at det er blitt in å kjøpe seg eiendom nummer to. Kanskje for at ikke pengene skal hope seg opp. I de største byene er det visstok mellom 10 og 20 prosent som er nr. 2-leiligheter. Jeg skal ikke legge meg opp i hvordan folk bruker pengene sine. Men dersom poenget er at de får skattelette for å skape nye arbeidsplasser, og resultatet egentlig blir som å skyte på blink med hagle; sjøl om de treffer med et halg elller to så er det ei sløsing med god ammunisjon, eller god skattelette. Og resultatet blir ikke mye nyskaping akkurat….
Vi må ha lov til å håpe at noen i regjeringskontorene har fått med seg hva regjeringas egen rapport fra analysebyrået Menon nylig konkluderte med: at kutt i Selskapsskatten, som de rødgrønne prioriterte i sin siste periode, ga 8 ganger så stor effekt på investeringene enn kutt i personskatten til de aller rikeste.
Så her nytter det ikke om Siv gjør seg høy og mørk, og gjentar før spørsmålet er stilt, at svaret er skattelette. For fakta trumfer fakter !

Samtidig må vi jo ta med oss at det skattelettene reduserer velferdssamfunnets fundament, og fører også til at det blir større forskjeller mellom folk. Og vi vet at jo større forskjeller, jo mindre livskvalitet blir det for alle i et samfunn. Det er jo en meget godt underbygd sannhet, sjøl om den sannsynligvis ikke har nådd inn i regjeringskontorene.

Noen og enhver kan nok ha grunn til å føle seg tatt ved nesa av Siv & Erna.
Men det er sjølsagt ikke for seint å gi regjeringa en kilevink, en takk for sist.
Sjøl om det «bare» er kommunevalg.

Publisert i Norsk politikk, Uncategorized | Leave a Comment »

DET ER 2 FORTELLINGER OM HIROSHIMABOMBA OG DEN JAPANSKE KAPITULASJONEN.

august 9, 2015

I forbindelse med årsdagen for at Hiroshimabomba blei sluppet over Japan og landet kapitulerte hadde seiniorforsker i NUPI Sverre Lodgaard en kommentar på Nrk – jeg tror det var Dagsnytt atten – til det rådende synet på avlutninga av krigen.
Synspunktet hans var at det ikke var de 2 atombombene over Hiroshima og Nagasaki som var årsaken til at Japanerne kapitulerte. Det er jo dette som har vært den rådende historifortellinga. Men Lodgaard mener nyere historiforskning viser at
det er mer sannsynlig at krigserklæringa fra Sovjet ved midnatt 8. august gjorde utslaget.

Det var et massivt angrep som drev underlegne japanske styrker tilbake. De amerikanske atombombene bidro også til kapitulasjonen, men det ser ut til at det sovjetiske angrepet var det viktigste.

Lodgaard påpeker at den japanske ledelsen ikke tok noe krisemøte etter atombomba i Hiroshima om morgenen 6. august. Nagasaki-bomba kjente de trolig ikke til da krisemøtet 9. august ble holdt. Nyheten om bomba kom ikke før tidlig på ettermiddagen 9. august. Sovjet rykket inn i Mandsjuria og Sakhalin – områder Japan hadde okkupert – om morgenen 9. august.

I alle fall fikk jeg noe å tenke på:
hvem er det som forteller historia? Stort sett er det jo seierherrene eller – i denne forbindelsen – den av seierherrene som har det sterkeste fortellerapparatet. Og det har vel vært sånn at fortellinga om 2. verdenskrige har vært Vestens fortelling.
Så en takk til forskerstemmer som gjør bildet mer fullstendig og balansert.

Publisert i USA | Leave a Comment »

HVA GJORDE VESTLIGE DEMOKRATIER DA?

juli 20, 2015

I 54 år har Cuba vært utsatt for et overgrep fra verdens stormakt nr. 1. Et land som mente de hadde en slags rett til å bestemme at det ikke skulle være sosialisme i deres del av verden.
Og vi vet at USA kort tid etter den cubanske revolusjonen i 1959 starta en «hemmelig» krig mot Cuba. Den var hemmelig fordi USA aldri innrømte det som skjedde,- før de etterhvert blei avslørt. Vi vet at sukkermarker blei satt i brann, fabrikker blei bomba i nattlige flytokt, sabotasjegrupper blei oppretta og satt i virksomhet over heile Cuba, Tilsammen blei 3000 cubanere drept i disse aksjonene. Ikke alle blei utført av amerikanere, noen blei også utført av samarbeidspartnere i de datidige diktaturstatene i Latin-amerika.

Når nå USA signaliserer en slags fredstilstand, – så høres det ut på internasjonale medier som om konflikten er over og alt er ok. Men det er det såvist ikke. Cuba angrep aldri USA. De sto fast på at et land måtte ha rett til å lage sin egen samfunnsmodell. For det fikk de betale en høy pris. Nå må oppgjøret om overgrepene komme. USA bør ikke slippe unna. Bevisene for bruddene på internasjonele lover og regler er overveldende. Og den knusende økonomiske blokaden er der fortsatt, og i reine penger har den til nå kosta et fattig land over 500 milliarder kroner.

USA og Cuba åpner nå ambassader, og bra er det.
Men cubanerne krever respekt for sin sosialisme. Og de aksepterer ikke amerikanernes utspill om en åpnere, d.v.s mer amerikanskorientert økonomi,- og de akspterer heller ikke uten videre amerikanernes forslag om fri aktivitet på Cuba for den nye amerikanske ambassaden. Siste amerikanske ambassadør i 2003 brukte nemlig denne friheten til å reise rundt på Cuba og nærmest opprette lokallag av «anti Castro», og å forsyne dem med teknisk utstyr og penger slik at de kunne være med å kaste regimet. Alle oppegående land ville ha reagert. Og Cuba gjorde.

Og der står vi nå.
Og som en innbygger i et vestlig demokratisk land så føler jeg at tida nå er inne for disse landene til å ta en antydning sjøransaking. Var det virkelig rett av demokratiske nasjoner å sitte musestille å se på, og stilltiende akseptere USAs overgrep? Går det ingen grense for hvor langt det går an å strekke «forståelsesstrikken» eller «underdanighetsstrikken»?
Eller gjelder menneskerettigheter bare for venner og kjente?

Stikkord: cuba
Publisert i cuba | Leave a Comment »

TØVÆRET USA – CUBA

april 9, 2015

Den infernalske og gjenstridige cubanske republikken har i over 50 år irritert vettet av USA. Men i desember varsla Obama at nok kan være nok, og at tida kanskje var inne til å snakke sammen, som det seg hør og bør for naboer.

Og de første tautrekningene i det varslede tøværet var i gang!

Cubanerne var raskt ute – og nærmest avlyste tøværet nesten før det var kommet i gang. De ville ikke finne seg i å forhandle hyggelig sammen samtidig som USA hadde landet på si terrorliste; der Cuba forøvrig hadde stått siden 1985. Årsaken var opprinnelig at Cuba hadde støtta «internasjonal terrorisme», eller med cubanernes ord: å ha støtta frigjøringsbevegelser, først og fremst i Afrika.

Det var jo så rett så rett.
Og cubanerne er forøvrig umåtelig stolte av sin innsats for å ha deltatt i frigjøringa av det sørlige Afrika. Det er jo ingen tilfeldighet at Nelson Mandela gang på gang uttrykte sin store takknemlighet for cubas innsats. På den andre sida forteller nylig frigitte amerikanske dokumenter at Kissinger var så eitrende sint på Castros soldater i Angola at han gikk inn for å bombe Cuba, gi dem en lærepenge. Bare presidentskifte gjorde at han ikke fikk gjort det.

Men et land kan ikke leve av stolthet aleine, og de amerikanske straffetiltakene har ramma Cubas økonomi hardt, og cubanerne ville jo sjølsagt fri seg fra disse urimelige straffetiltakene.
Og på den andre sida var det etterhvert ingen andre enn de ivrigste fanatikerne i den amerikanske kongressen som forbandt Cuba med terrorisme. Og bevisene for den cubanske terrorismen kokte nå etterhvert ned til 2 litt krampaktige punkter:
at noen tidligere medlemmer av baskisk ETA bor på Cuba, – til tross for at de bor der etter en avtale som opprinnelig blei inngått mellom den spanske regjeringa og Cuba.
Og at Cuba har forbindelser til FARC- geriljaen i Columbia. Og FARC står også på denne terrorlista til USA. Men USAs altomfattende etteretningsvesen har vel også fått med seg at Cuba har brukt sine kontakter – ikke til terrorisme akkurat – men til sammen med Norge – å få i gang fredssamtaler i Havanna for å få slutt på den 50 år lange borgerkrigen i Columbia.

Så det forlyder nå fra Washington at USA kan være villige til å fjerne Cuba fra terrorlista. Sjølsagt har det betydning at heile Latin – Amerika støtter Cuba.

Så vi kan vel konkludere etter denne første nærkampen;
Cuba – USA 1 – 0.

Publisert i cuba, USA | Leave a Comment »