Odd Hansen

I USA er det nå 750 fanger pr. 100.000 innbyggere.  70 prosent av dem er ikke-hvite. En overveiende del av dem er fattige.              

Seriøse kommentatorer kaller dette et rase-og  klasse overgrep.

Antall innsatte i Norske fengsler er 59 pr. 100.000. Altså 1/13 – en trettendedel. Og verdensgjennomsnittet er på 1/5 av USAs.

Mange av de amerikanske fengslene er overfylte. I California er de statlige fengslene bygd for 83.000 fanger. Antall innsatte er 170.000. I mange amerikanske stater  er fengslene dessuten privatisert. Det er snart ikke den ting det ikke går an å tjene penger på i USA. Og også helsetilbudet i fengslene er det nå anledning til å privatisere eller “ outsource”. Effekten er sjølsagt minimalisering av helsetilbudet.

Volden i fengslene er et kapitel for seg sjøl. Voldelige gjengsystemer med overgrep er en gjenganger i Amnesty Internationals sider om USA.  20 prosent  av de innsatte er blitt seksuelt antastet fra medfanger eller voktere, – og 7 prosent av fangene rapporterer at de er blitt voldtatt i fengsel. Slik er overgrepene privatisert og ansvaret pulverisert.

Om myndighetene  i USA skulle få et annet syn på disse menneskenes rett til et menneskeverdig liv, så møter de motstand fra private fengselseiere og deres lobbyister, og fra utkantkommuner som har lukrative arbeidsplasser.  4,3 prosent av arbeidsstyrken i USA er nå ansatt eller innsatt. Som en hyggelig ekstragevinst registrerer mange små utkantkommuner at når fangebefolkningen telles med – de regnes som boende –  blir kommunen viktigere ved valg,- samtidig som de ikke blir plagd av de innsattes valgdeltagelse,- de er nemlig fratatt stemmeretten.

Lyspunktet – for noen – er at den økonomiske krisa har ført til debatt om man bør redusere antall henrettelser, ettersom de er dyre. Det er ikke bare giftsprøyta,- men heile systemet med appellmuligheter etc. som koster dyrt.

En ny undersøkelse fra California viser at statens utgifter til fengselsvesenet har vokst med 50 prosent det siste tiåret, og er nå 10 prosent av statens utgifter, det samme som brukes på høyere utdanning. Kostnaden kan øke med 8 milliarder dollar dersom California blir pålagt å følge et Federalt forslag om å bringe de håpløst dårlig helsetjenestene i fengslene opp til nasjonal standard.

KONKLUSJON

Dette systemet er umenneskelig og brutalt. Men, dersom man lager et samfunn hvor du er din egen lykkes smed, hvor det er din egen skyld om du taper, hvor alle er alles konkurrent, og hvor høk er over høk,- da gjør det sannsynligvis noe med forholdet mennesker i mellom og mellom enkeltmennesker og samfunnet. 

Kanskje fengselsystemet er et av de områdene hvor det amerikanske konkurranseorienterte markedssystemet får den tydeligste strykkarakteren. 

(sendt Fædrelandsvennen 7.nov. Ikke inntatt! Til tross for purring)                                  

Medias dekning av demonstrasjonene og voldsomhetene i Burma, viser at aviser, TV og sågar moderne mobiltelefoner, kan spille en viktig rolle i kamp mot undertrykkende generaler. Det blei lagt press på generalene, men nesten vel så viktig, det blei lagt press på de som gjør det mulig for diktatorene å overleve.                          

I saken om Burma dreier det seg om mange land, men også Kina som er Burmas viktigst handelspartner. Sterke krefter ivra sågar for å boykotte OL i Beijing.            

Så kommer diktaturet til general Musharraf i Pakistan, og så kommer unntakstilstanden. Bildene av politikere og dommere som fengsles, politifolk som slår demonstranter med køllene sine, – ruller ikke over skjermene dag etter dag, og pryder heller ikke forsidene. Kritikken av generalen er sterk nok, men sporadisk og litt laid-back.                                                                                                                       Onde tunger antyder at det kan skyldes at alle vet på hvems nåde denne generalen sitter, hvor han får sine militære krefter og sine våpen fra. Visstnok 55 milliarder på 3 år, det meste i militær bistand.                                                                                        

Onde tunger antyder også at makta i medieverdenen internasjonalt er slik fordelt at når USA ikke ser seg tjent med å slippe løs de kritiske kreftene, det halsende kobbelet av pressebyråer, tabloider og organisajoner, ja da holder kritikken seg innenfor rimelighetens grenser .                                                                                          

Og denne gang er det heller ingen som kommer på tanken om å demonstrere mot bakmennene som holder liv i diktaturet. Sjøl om adressen burde være kjent.                

Den er Washington, USA.

NOEN SMÅ BETRAKTNINGER OM KRIMINALITET I NOEN LAND.

I en oversikt i den engelske avisen The Guardian rett før påske fortelles det at anntall innsatte i danske fengsler er 77 pr.100.000 innbyggere. I England er det 124, altså nesten dobbelt så mange. Og i USA er det 850, altså litt over 10 ganger så mange som i Danmark. Tro det eller ei.

Noen ganger når det foretas sammenlikninger mellom land i Skandinavia og land i andre deler av verden, kan det være interessant å ta med seg slike opplysninger. De forteller fryktelig mye om et samfunn, om motsetninger mellom folkegrupper, sosiale lag og klasser. For ikke å snakke om undertrykkelse, maktapparat og hjelpeløshet. Artikkelen i The Guardian nevnte også at det i USA var like mange svarte i fengsel som under utdanning.

Jeg hadde nettopp en liten samtale om kriminalitet med en drosjesjåfør i sør-England. Han var spesielt imponert, sa han, over den klare og tydelige og tøffe behandlinga av kriminelle i USA. I England var det for mye lefling mente han. Ja mon det…..
Jeg har jo i noen forbindelser sett reportasjer og filmer fra amerikanske fengsler. Amnesty pleier også å ha med seg noen sider om disse. Her er ikke mye lefling. Om ikke akkurat vold og undertrykkelse er den uttalte målsettinga i fangebehandlinga i USA, så spiller det i alle fall en sentral rolle i fengslenes hverdag. Kanskje først og fremst fordi det gis så fritt spillerom for brutale fengselseiere, fangevoktere og også medfanger. Slik sett har man delegert volden litt rundt omkring. Resultatet er likevel skremmende nok.

Å lage ris til egen bak het det før i tida når man gjorde noe som likevel ramma en sjøl. Det spørs om det ikke er det et samfunn som det amerikanske gjør. Hvor store indre motsetninger kan et samfunn leve med uten å ta skade på sin sjel??

I sin biografi over Gjest Bårdsen (1791 – 1849) skriver Erling Gelsvik et sted – tatt etter hukommelsen – at det på slutten av 1700-tallet var en paragraf i loven som gjorde det mulig å idømme vinningsforbrytere livstidsdom etter 3 dommer. Men på begynnelsen av 1800-tallet var det blitt slik at dette stred så sterkt mot folks rettferdighetssans, at paragrafen blei oppheva.

Jeg burde kanskje ha sjekka det, men det får utestå til siden ei gang. Men jeg mener å huske at noen amerikanske stater fremdeles ikke har utvikla en slik rettferdighetssans ennå.

11.4.07

“VI ER IKKE TJENT MED EN FASADE AV ENIGHET”

Den siste tida har vi hatt tilløp til en åpen debatt om utenrikspolitikk her i landet. Det gjelder Norges rolle i krigen i Afghanistan, krigen i Irak, forholdet til Hamas, og også om de nye norske initiativene i Latin Amerika. Ja det stilles til og med forsiktige spørsmålstegn ved vår tradisjonelle USA-lojalitet. Kjøpet av amerikanskproduserte krigsfly er f.eks. heller ikke heilt selvfølgelig lenger.

Debatten har vært så åpen at engstelsen nå begynner å bre seg hos opposisjonen i Stortinget. Men Venstreleder Lars Sponheim er påpasselig på banen, og har tatt saken opp i Stortinget, – han er bekymra for utviklinga, – synes det har gått vel langt nå. Han mener vi må tilbake til den gode gamle konsensus, som det kalles,- altså en slags stilltiende enighet.

Denne “enigheten” har vi hatt i nesten 60 år nå. Vi er noen som har syntes den har vært kvelende, og til sine tider udemokratisk. Men det er ikke vanskelig å forstå at situasjonen har vært behagelig for de som har hatt Nato og USA som sine grunnpillarer. Den har fungert som en effektiv knebling og stigmatisering av kritiske synspunkter. Men at vi trenger en åpnere debatt ser vi tydelig i saken om styrker til Afghanistan, hvor godt over 50 prosent av folket har vært mot å sende flere soldater, i følge meningsmålinger. Alle de store avisene derimot har lagt for dagen en skremmende uniformering, med sine rop om lojalitet. Bare gjennom leserinnlegg og små nisjeaviser har det vært mulig å komme til orde for de som har vært motstandere av “enigheten”.

Vi får bare prise oss lykkelige for at det ikke lenger er Jan Petersen, Kristin Krohn Devold og Lars Sponheim som legger premissene for den utenrikspolitiske debatten. Utenriksminister Jonas Gahr Støre har fornuftig nok tatt avstand fra Sponheims utspill. Vi er ikke tjent med en fasade av enighet, sier han.

Høyres gamle slagord om “et åpnere samfunn”, som først og fremst dreide seg om butikker og kontorer,- har gjennom Gahr Støres betimelige kritikk av Sponheim fått nytt innhold og ny mening.