Odd Hansen

Ja, Israel har nok vunnet denne krigen, og alle andre kriger i rimelig nærhet. Og jeg skal så visst ikke være den som putter malurt i seiersbegeret, – vel ….. kanskje det er det jeg burde gjøre, for er det ikke det vi kaller en Pyrrhosseier vi ser komme ? En seier som koster så mye at alt likevel kan være tapt.

Jeg snakker ikke om kroner og øre eller militæmaterill , for USA fyller stadig på, men jeg snakker om å ta skade på sin sjel, eller for å si det sånn, at det israelske folket kan ha vansker med å reise seg igjen, børste av seg skammen, ikke bare krigerne men også de som jubla for seirene og oppildna sine krigere.

Og jeg for min del slutter nå, etter å ha sett reportasjer fra dødsmarkene i Gaza hvor barn dør av sult hver dag,- stadig fler. Og Israels politikere bedyrer at sulten vi ser ikke er deres skyld.
Har hevnernes blindhet ingen grenser ?

Odd Hansen Kristiansand (også sv-er)

Hvorfor er det så vanskelig å få en fredsavtale i Gaza? 

Her forhandles og forhandles,- Antony Blinken reiser og reiser, fra Egypt til Jordan og til Doha og tilbake igjen. Så vidt jeg har registrert har han tatt runda 10 ganger, og på hver runde så nærmer de seg en avtale- Og Joe Biden støtter Blinken, de har snart en avtale, snart en avtale, snart, snart… 

Samtidig som Biden vil ha en avtale som får slutt på krigen så forsyner han Israel med våpen og penger så de kan holde krigen i gang, men samtidig truer han også med å stanse våpenstrømmen, og han truer og truer……men det oppfattes vel kanskje etterhvert mer «som en trussel blant venner»! 

Samtidig som Israel ser på de forslagene som er utarbeidd av Egypt og Qatar og Jordan, og vel også USA, så er Israel likevel uenige i noe, de må i alle fall bruke noe tid på å se 

Og dagene går, krigen og angrepene mot Gaza fortsetter 

Når det ser som verst ut, sulten brer om seg og minimale forsyninger kommer inn til Gaza av mat, vann og medisiner, så griper Biden inn og holder en tale; Nå skal forsyninger komme inn; USA sender et skip med nødhjelp, og i tillegg skal de bygge ei havn. Folk øyner et håp. Men tida går også denne gang. Ei uke, to uker, tre uker…..og så var det for dårlig vær, og så var det ikke så enkelt å begge ei nødhavn som Biden trodde. hva er dette slags spill.

Vi har jo hørt at Israels standpunkt,- egentlig –  er ar de skal utrydde Hamas, og at de ikke stanser før de har nådd sitt mål, og det har de vel ikke ennå. Dessuten truer et par av regjeringsmedlemmene med å trekke seg om Netanyahu går med på våpenhvile,  og da faller den skjøre regjeringa,- vel, da har han enda en grunn til ikke å forhaste seg med noen våpenhvile eller fredsavtale.

Så da så!

 ETTERORD: Jeg hadde dette lille hjertesukket i Fædrelandsvennen 30.august. Og siden da har Antony Blinken reist rundt til de samme statene i Midt-Østen for å få en våpenhvile, og president Biden har vært på banen og bekrefta at en våpenhvile er nær, – nok ei gang!

Det er nå tydelig for alle at Biden og Blinken gjør det de kan for å hale ut tida, slik at   Israel får den tida de mener de trenger for å utrydde Hamas. Men USA vil ikke ha noe ansvar for det som skjer, så da gjelder det å virvle opp så mye støv at de 40.000 drepte Palestinerne blir ingens ansvar. I alle fall ikke USAs. 

Dyktig gjort!

Sånn fra sidelinja, som en våken avisleser, har jeg fulgt den økte kritikken av Kina. 

Det har sjølsagt vært kritikk av Kina i mange år, men det heile blei flytta opp i en høyere divisjon da Donald Trump stadig kraftigere skjelte ut den avgåtte Barack Obama for å ha gitt kineserne så urimelig gode handelsbetingelser. Trump ordna opp sjølsagt, økte toll på kinesiske varer med 100 prosent, 200 prosent, ja han trua sågar med 1000 prosent. Tona blei dårlig. Men Trump fortsatte,- stoppet den kinesiske teknologigiganten Hua Wei i å levere sitt 5 G nett i USA, og starta så å presse andre vestlige land og samarbeidspartnere til å følge opp. Så forbød Trump amerikanske og andre vestorienterte firmaer å eksportere høyteknologiske chips og såkalte halvledere, som kineserne sårt trengte.

Og Kina svarte sjølsagt med noenlunde samme mynt, så godt de makta

Sjølsagt får USA vist sin økonomiske styrke og dominans, og de får vist at de har venner som gjør som de sier. 

Og de har markert revir, de vil ikke ha noe Kina opp på sida av seg. Ja, aller helst vil de vel dukke kineserne skikkelig.

Så neste skritt er å vise hvem som eier fortellinga om det som skjer.. 

Vi vet jo at USA med venner stort sett styrer de 10 – 12 største mediehusene i verden. Kina får sitt syn frem gjennom den engelskspråklige avisen Global Times og Kinesisk Tv (CCTV). Kanskje litt mer, men det er likevel rått parti. 

Nå dreier kampen seg seg om Uigurene fra den autonome Xinjiang-regionen i Kina.  Mange av Uigurene er muslimer. Og der finnes også en radikal islamistgruppe, Øst-Turkestans Islamske Bevegelse ETIM, som sto på USAs terrorliste. Ja de sto der til Trump hadde tapt valget,- da fjerna han raskt bevegelsen fra lista . Han ville vel helst at det ikke skulle være snakk om at det var en terrorbevegelse i Xinjiang.

Vel, det er nå ei gang sånn at i Kina, et stort land med mange «folk», livssyn og religioner, så er det konflikter. Slik også mellom de dominerende Han-kineserne og Uigurene. Bosettingspolitikken har vært omstridt, og det har vært opptøyer og sosial uro i regionen. 

Men etterhvert har det utvikla seg slik at Uigurske demonstranter, opprørere og terrorister har angrepet sivile kinesere oftere og oftere. Og det er ikke mer ukjent enn at det ligger på Wikipedia under «Uigursk terror».

«KINESERNES KRIG MOT TERROR.»

Et vendepunkt blei det i 2014 da Uigur-seperatister i et knivangrep på Kunming-jernbanestasjonen drepte 30 mennesker og knivstakk og såra mer enn 150.  Den kinesiske presidenten Xi Jinping krevde kraftige mottiltak,- en total kamp mot terrorisme, infiltrasjon og seperatisme.

Og det er rett at Kina har stramma til i Xinjiang. Separatister og terrorister er blitt arrestert, og det har visstnok vært masse henrettelser.

Jeg skal ikke forsøke å unnskylde kineserne, så langt derifra,- men noen ganger er det nødvendig å peke på at «krig mot terror» foregår over alt der terror truer, i USA, Russland og Frankrike m.m.

Men språkbruken i den amerikanske fortellinga om Kinesernes krig mot terror slår alle rekorder,  det er slavearbeid, massevoldtekt, tvangssterilisering og folkemord. 

Det heter i et gammelt ordtak at «store ord og feitt flesk sitter ikke fast i halsen».  Og kanskje er det litt illustrerende for språkbruken at president Biden i starten på sin presidentperiode uttaler at president Putin er en morder. Intet mindre!

Jeg for min del nekter å forholde meg til om masse av disse kinapåstandene er sanne eller ikke,- før kruttrøyken har lagt seg, og hverdagen banker på.

Fortellinga er fortalt, og filmer går verden rundt. På nettet ligger bilder av noen store bygninger som bevis på fangeleirer og fengsler. Kineserne forteller at det er yrkesskoler,- ja ikke bare det, det er også en del av ei slags avradikalisering. Kineserne sier at de satser på at ungdom som får utdanning og arbeid, og som også lærer om Kinas historie og ideer, ja de skal bedre forstå landet de lever i. Men, det kan så klart også kalles indoktrinering. Men, indoktrinering i samfunnets verdier er vel kanskje ikke ukjent i noe land. Tja !

Nå skal den amerikanske fortellinga bringes ut til alle folkeslag. De fleste land får etterhvert sine Anti-Kina organisasjoner med ledende politikere, – Norge har allerede fått sin. Over hele verden er det nå spesielle Anti-Kina aviser,- Norge har fått sin.  

Og, i et nytt lovforslag i USA skisseres hvordan Kinas medier skal bekjempes. Penger følger. 

Kanskje Kina kan holde seg greit stående imot USAs økonomiske krig, Kanskje. 

Men de vil sikkert ha  noe større vansker med å stå imot denne nye krigen, krigen om fortellinga, hvor Vestens store mediehus har fått seg tildelt hjemmebane. 

I

Ja, som invitasjonskomiteen påpeker så er ytringsfrihet, menneskerettigheter og demokrati bra. Og sjølsagt applauderer vi.

Men jeg vet jo at disse honnørordene kan tolkes og brukes litt forskjellig. Jeg sier det på den litt kryptiske måten, for allerede i begynnelsen blir vi servert det som i VG-språket kalles ei skikkelig «drittpakke.». Det betyr vel at noen forventer at vi slutter oss til propagandakrigen mot Kina ?

Demokrati kan brukes til økt forståelse, og dialog, og det kan brukes til å slå motstandere (dvs andre land) i hodet med. Og det egner seg også for kald krig og forakt for «de andre». Et nærliggende eksempel er møtet mellom Kina og USA for noen få dager siden i Alaska. Verden var jo litt spent på om amerikanerne hadde bestemt seg for å være «tøffe» eller «myke» mot kineserne etter Trump. Og de hadde altså bestemt seg for å være tøffe, – som det heter, – og satte i gang med å belære kineserne. Tona blei aggressiv da kineserne tok samme tona og ramsa opp hvilke svin amerikanerne hadde på skauen.

Kronikken i Fædrelandsvennen la sjølsagt ikke skjul på si begeistring for samfunnssystemet vårt og våre verdier. Det er klart, det er jo det samfunnet vi sammen har lagd. Og demokratiet har jo åpent rom for meningsforskjeller. Men  jeg ser ikke bort i fra at noen likevel hadde litt vansker med å svelge unna all prektigheten og sjølskryten i kronikken.  Onde tunger har jo pekt på at noen vestlige demokratier til tider blir så bryskete at de ikke har gått av veien for å starte kriger som har drept hundretusener og skapt flyktningestrømmer og terroristbevegelser. 

Kina er nok ingen krigernasjon, og det er klart at de ligger litt dårlig an i ei slags mannjevning om hvem som eier honnørordene Menneskerettigheter og Demokrati etc. Kina er en gammel nasjon,  men mest av alt en ny nasjon. – først i 1949 var borgerkrigen og krigen mot japanerne vunnet. Kolonimaktene var kasta ut. Og først i 1972 blei Kina tatt inn i varmen av Vesten. Og på åttitallet begynte kineserne å få litt orden på samfunnet, og sakte men sikkert fant de sin vei. Og enn så lenge er det ikke samme vei som vår. Men vi kan jo likevel behandle dem anstendig, synes nå jeg da.

President Trump var raskt ute med handelskrig og propagandakrig mot Kina  da han overtok for 4 år siden. Forbausende raskt er vi nå kommet til ei deling av verden. Kommentatorer og politiske analytikere er enige, det er sannsynligvis ingen vei tilbake. Sjølsagt er det rått parti: verdens mektigste nasjoner, – ja da tar jeg vel for gitt at endel nasjoner lar seg presse med i USA-flokken,- og omtrent alt som finnes av internasjonale medier mot en håndfull kinesiske medier som få i vesten leser. Og jeg registrerer at det legges opp til økning av konflikten med Kina. Noen tenketanker kalkulerer allerede med krig. Jeg for min del blir bekymra jo flere som slutter seg til. 

Jeg venter på at noen setter foten ned og sier: «nei hør nå her…..».

Nobelprisen 2019 til Etiopias statsminister traff nok ganske godt, sjøl om det nå (13 okt) er ganske stille fra prisvinneren. Litt skyldes nok at noen har en slags Obama-følelse……at det var litt tidlig,- kanskje han sjøl også har en sånn følelse. Men forhåpentligvis er det ikke noen særlig sterk grunn til å kritisere han for ikke å ha tatt med presidenten fra Eritrea, sjøl om det alltid er en vanskelig balansegang. Og jeg registrerer at debatten nå reises………lit forsiktig inntil videre.                                              Det har vært en viss tradisjon hos komiteen å trå litt forsiktig, og  å løse problemet med å gi prisen til begge parter i konflikten. Den mest meningsløse av prisdelingen var nok at Kissinger fikk prisen sammen med Le-doc-to fra Vietnam. Og den mest meningsløse unnlatelsessynden var da presidenten i Columbia fikk prisen mens motparten, den folkelige motstandsbevegelsen FARC ikke fikk. Og mange advarte mot at den urimeligheten kunne føre til svekkelse av den ene sida i konflikten,- og fikk rett. Farc hadde ikke mer enn levert inn våpnene sine før den velstående hvite middelklassen sakte men sikkert svekka avtalen og lot paramilitære grupper myrde bondeledere og venstreorienterte politikere.

Nobelprisen er viktig.

Men også farlig!

__________________________________________________________________________

Jeg skreiv for ei tid tilbake at Nobelkomiteen burde la det sive ut noe om hvorfor geriljabevegelsen FARC ikke blei med på fredsprisen. Farc har altså kjempa i 52 år mot sosial urett, undertrykking, morderiske para-militære styrker som gjorde «grovarbeidet» for regjeringsstyrkene,- og regjeringsstyrkene som heller ikke har vært mors beste barn.

Når denne konflikten kanskje kan nærme seg en løsning, da får regjeringas fremste mann fredsprisen, – og det er så fortjent så fortjent,- mens den andre parten i fedsavtalen står tilbake litt slukøra og sjølsagt svekka i fredsprosessen. Samtidig som høyresida, med den krigerske ex-president Uribe i spissen, – kvesser knivene sine, og har pressa Farc til å godta en litt dårlgere avtale.
Vi vet jo at Columbia er et land hvor makta i alle år har ligget hos et meget konservativt regjeringsparti, som fra første øyeblikk har sverta Farc og deres det folkelige opprør i nasjonale og internasjonale medier, som banditter, mordere og narkotikasmuglere. Så fredsprosessen og Fredsprisen skulle dempe dette.
Men vi ser nå tydelige tegn på at deler av befolkninga i Columbia triumferer som vinnere. Og det kommer fler og fler meldinger om overgrep mot folkelige bevegelser og Farc-medlemmer. Sist triste meldinger i «Bistandsaktuelt». Og det er også tilfeller av at folk nekter å ha Farc-folk i sine boligområder.
For meg blir det mer og mer uforståelig at Farc ikke blei med og delte prisen. De, de utskjelte, de mest av alle trengte litt ekstra, litt ekstra aksept etter mange års bakvasking fra heile statens propaganda-apparat. Mye tyder på at Nobelkomiteen her har skutt seg sjøl i foten, i alle fall dersom fred var målet.

Noe av svaret på avgjørelsen om ikke å ta med Farc må ligge i den nye Nobelkomiteen sammensetning. De blei oppnevnt i 2015, og har et tydelig blåblått maktsentrum med :
se på dette:
Kaci Kullmann Five, tidl. nestleder i Høyre o.m.m
Henrik Syse, kjent som kristen-konservativ filosof
Inger- Marie Ytterhorn, kjent fra Fremskrittspartiet, stortingsrepresentant m.m.
og så
Torbjørn Jagland, tidligere statsminister (A) m.m
Berit Reiss-Andersen (A), lite profilert, men kjent fra «kampen» mot Gerd-Liv Vallla

Med et slikt flertall, og et slikt politisk tyngdepunkt står du i fare for å ta politske valg, og ikke bare fredspolitske. Og det mystiske er jo, hvordan kunne de greie å begrunne at bare den ene parten i en fredsprosess får fredspris. Jeg tror altså forklaringa er at de tok sjansen på å fjerne de radikale, de venstreorienterte, sosialistene, kommunistene.,- det svakeste leddet, de som ikke sto sterkt inernasjonalt, og som heller aldri har stått særlig høyt hos Høyre, Fremskrittspartiet……….og sansynligvis heller ikke hos den kristenkonservative filosofen Syse.

Vi får håpe, sjølsagt må vi det, at det går seg til, og at også Seierherrene roer seg, og aksepterer at det bare blir fred om de slipper de 10.000 geriljasoldatene inn i samfunnet, og gir dem noe av den oppreisinga de så lenge har kjempa for.
Til tross for den ganske forunderlige og ensidige Nobelkomiteen!