Odd Hansen

Mange har jo fått med seg fortellinga om krigen i Syria; om den autoritære diktatoren Assad som gikk til angrep på et folk som ville ha frihet og demokrati. Vi vet at regimet i Syria var udemokratisk og autoritært, som de fleste andre regimer i midt-østen.

Men der finnes også ei anna fortelling, en annen sannhet. Fortellinga om det vi ikke ser og ikke hører om,- den om det politiske renkespillet, maktspillet bak kulissene.

Vi vet nå endel om dette forspillet, og det er her viktige deler av fasiten ligger.

Blant annet har økonomen Jeffrey Sachs ved University of Columbia nylig hatt artikler i New York Times om dette. Lett å sjekke.

Og det dreide seg mer om Iran enn om Syria.

Mens situasjonen i Syria fremdeles var relativ rolig og normal i 2010 så forhandla USA (CIA ), Israel, Saudi-Arabia og Tyrkia med Syria for å endre maktforholdene i midt-østen. Målet var å isolere Iran. Til dette trengte de støtte fra Assad.
Assad hadde ingen sans for dette , så de lyktes ikke med planen sin, og CIA og utenriksminister Hillary Clinton satsa da på Plan B, nemlig ved rett og slett å ta sikte på å fjerne Assad. Vi vet jo at det har vært en ulykksalig tradisjon i USA å bruke litt slike løsningsmetoder når statsledere de ikke liker setter seg på tverke.

Da så urolighetene i Den Arabiske Våren brøyt ut tidlig 2011 så de at det kunne åpne seg en anledning til å velte Assad raskt og å vinne en geopolitsk seier. Hillary Clinton blei da den viktigste forkjemperen for den USA-leda innsatsen for «regime change» i Syria.

Tidlig 2011 støtta Tyrkia og Saudi-Arabia lokale protester mot Assad for å skape betingelsene for regimets fall.
Våren 2011 organserte CIA og USAs allierte væpna opprør mot regimet. Og allerede18. august gjorde den amerikanske regjeringa sitt standpunkt offentlig: «Assad må gå»!

Etter dette og inntil den nylig inngåtte skjøre våpenhvilen som nå har blitt forhandla fram, har alle forhandlinger om våpenhvile stranda. USAs krav om rask iverksetting av sanksjoner, og det bastante kravet om ingen fredsavtale før Assad hadde gått av, – har gjort det umulig å få stoppet krigshandlingene. De forskjellige opprørsgruppene som etterhvert deltok i forsøket på å kaste Assad slutta seg til denne linja. (Vi kan gjerne føye til at mange av disse opprørsgruppene er av tvilsom karakter, og udemokratiske og voldelige så det holder).

Så Kofi Annans forsøk – på vegne av FN – å forhandle fram en fredsavtale var forgjeves, USA blokkerte alt, trass i tildekkende utenomsnakk og diplomatiske formuleringer.

Og mye av ansvaret for at krigen og blodbadet fortsatte skal USA og de andre politiske kannestøperne ha!

Kanskje vi er blitt så vant til at USA og deres allierte aktivt forsøker å fjerne regimer, at vi ikke reagerer på det lenger. Men det bør vi.
Og det er åpenbart i strid med både FN-charteret og internasjonal lov.

Krigen i Syria er inne i sitt femte år, og starta etter at  regimet til Assad slo ned opptøyer i landet, – etterhvert veldig brutalt. Med bakgrunn den «Arabiske våren» i andre arabiske land var nok regimet litt på tå hev, klar til å slå ned på demonstrasjoner eller opptøyer. Det hadde i tillegg lenge vært uro i landet etter en tørkeperiode med tilhørende sosial uro, – blant annet sies det at så mange som 200.000 flytta fra landsbygda og inn til byene. Og motsetningene mellom Sunniene og Shiaene var en permanent kilde til konflikt.
Mange hadde sett fram til en Arabisk Vår med demokrati og sekulære verdier, kanskje spesielt i Vest.
Sjølsagt også jeg.

Men alt tok av så raskt, så sjøl om Assad hadde utspill i startfasen for å å roe ned situasjonen, så økte konflikten bare på. (les«SYRIA» av Elisabeth Rehorst, Kolofon forlag). Og det blei også ganske snart flere parter i denne krigen, massevis av våpen og penger og forskjellige typer opprørere som flomma inn  i landet.                                                                                                                                                 Ja, sjølsagt kan vi være enige om at regimet er autoritært og undertrykkende, som alle de andre regimene i distriktet. Men så er det også slik at de fleste som arbeidde for å kaste Assad hverken hadde noe demokratisk eller sekulært alternativ.

DE TIDLIGE KILDENE.

Så vidt jeg har fått med meg, så var den viktigste kilden til det som skjedde i Syria denne første tida i 2011 «Syrian Observatory for Human Rights». De fleste store vestlige nyhetsbyråene brukte ofte reportasjer og opplysninger fra SOHR, uten annen kilde enn dette byrået. Han – og det er en han – sitter i London – og han heter Osaman Ali Suleiman, og derfra forsynte han verden (Vesten) med stoff om konflikten. Det er jo greit nok – i og for seg – sjøl om navnet på «organisasjonen» liksom lover noe mer. Uansett så er han part i saken,- han var tidlig i opposisjon til Assad-regimet,- og ingen nøytral observatør som kanskje noen blir forleda til å tro. Problemet er at man står i fare for  å få et skeivt bilde av det som skjer. Jeg husker bilder fra demonstrasjonene, men jeg har måtte leite etter reportasjer om væpna demonstranter som erobra ofentlige bygninger, politistasjoner o.l. Opplysninger om at det var «terrorister» som hadde infiltrert opptøyene blei feid til side, heilt til det ikke var mulig å overse det mer.

Opprøret viste seg raskt å ikke ha den breie oppslutninga som mange hadde ønska og kanskje forventa. På den andre sida vet vi at Assad hadde støtte i det syriske folket; – f.eks blei det 30. mars 2011 arrangert støttedemonstrasjoner over heile Syria. 1,5 – 2 millioner skal ha deltatt bare i Damaskus. Og de store deserteringene fra den syriske hæren har vi heller ikke hørt så mye mer om. I tillegg vet vi at religiøse fundamentalister raskt tok mye av styringa over opptøyene som ganske snart gikk over til mer og mer væpna opprør. De arabiske kongedømmene – som er autoritære og undertrykkende så det holder. – var svært så ivrige etter å støtte og væpne deler av opprøret. De hadde felles interesser  med de vestlige stormaktene, som også lenge hadde ønska regimeskifte i Damaskus. Til sammen var de mellom 50 og 60 land som erklærte Assad som irrelevant,  altså over og ut. I tillegg satte de i verk blokade av regimet, – mat, olje, våpen, medisiner, pengetransaksjoner osv. Det å «de facto» avsette et lands regjering uten FN- støtte  det er vel ikke heilt internasjonale spilleregler. Men stormakter lager vel ofte de spillereglene de trenger.

BORGERKRIGER ER BLODIGE.

Borgerkrigen som fulgte var som borgerkriger flest, veldig blodig og brutal, og med store lidelser for sivilbefolkninga.
FN var på banen både med Kofi Annan og med Robert Mood. Alle forsøk på fred stranda, først og fremst på at opprørerne ikke var villige til å forhandle om noe som helst før Assad gikk av,- og med «verdenssamfunnet» i ryggen var de sjølsagt ikke til å rikke.
Og noen har sikkert fått med seg at det har vært gjentatte forsøk på å skape forhandlinger mellom partene. Initiativtaker har stort sett vært den russiske utenriksministeren, Sergej Lavrov, som alltid har talt for døve ører. Og vestlige medier har ikke vært særlig interessert i sånt, heller ikke de norske.

PROPAGANDAKRIG – OG FORTEGNING.

Parallellt med borgerkrigen foregår det en propagandakrig, – fortellinga om hvilken av partene som er brutale og hvilken som ikke er det, og om hvem som har retten på si side, og hvem som ikke har.
På den ene sida står alså pressa til den vestlige verden og araberstatene; den er jo forsåvidt ei fri presse, men det er vel ikke å ta for hardt i å påstå at den blir mindre og mindre fri og kritisk undersøkende, og løper mer og mer i flokk. På den andre sida er Assads og deres samarbeidspartneres presse, den er jo nesten ikke-eksisterende. Sjølsagt er det rått parti; det skal sjølsagt ikke mye fantasi til å se det.
Det overasker vel ikke at bildet som blir skapt er noe ensidig. Når etterhvert Russland greip inn i og blei part i krigen og også i denne mediekrigen, så blei synspunktene til Putin, russiske politikere, militære, eller Russisk TV (RT); veldig raskt latterliggjort og definert som propaganda. Jeg har i alle fall fått med meg endel svære artikler om «Propagandasenteret i Moskva» o.l. (Og det å henvise til RT som kilde er ganske fåfengt, men ellers er det fritt fram for å bære ved til bålet, for øyeblikket er det reportasjer fra SKY NEWS og BBC som er «game changer».)

DET KAN BLI FRED – OM DE VIL!

Ut fra det vi nå vet kan det bli fred. Regimet til Assad kan kanskje reddes, med russisk hjelp. Og en skal vel være ganske ideologisk forblinda dersom en ikke ser at dette kan være redningen for landet. Spesielt når Assad lover – og har lovt – demokratiske reformer og frie valg med internasjonal kontroll.

Det største problemet nå «er å få ånden ned i flaska igjen», altså alle de opprørsgruppene som nå rir landet som ei mare. Vi har jo fått reprise på Taliban i Afghanistan, hvor USA oppmuntra, støtta og væpna. Og så, vips, så er de over alt og så snur de våpnene.!
Eller så fortsetter oppbyginga av en «fremmedkriger-arme» med amerikanske  og Saudiske penger, opptrening og toppmoderne våpen, i tillegg til at endel sunni-araberstater nå har mer enn antyda at de er klar til å gå inn med bakkestyrker. Jeg venter spent på vestlige fordømmelser av dette som er klare brudd på folkeretten. Det er nemlig slik at Syria fremdeles er en suveren stat, helt uavhengig av standpunktet til de 50-60 «villige»

Dessverre kjenner jeg igjen demoniseringstaktikken fra krigen i Irak og Libya. Om du sitter på mediemakta og kontinuerlig hamrer på med ensidighet så kan du fortelle akkurat den fortellinga du vil, uansett vinner du (la oss si kanskje nå da)..….

Og skjellsordene og karakteristikkene står i kø: Assad er diktator, morder, krigsforbryter, barnemorder, han har brukt gass mot sin egen befolkning. Vestlige statsledere sto lenge i kø for å fordømme gassbrukeren Assad. Disse påstandene har ikke latt seg dokumentere og er stort sett lagt døde. Som kanskje noen husker kom det gassagrep i Damaskus da FN skulle ha møte der, og Obama hadde sagt at det gikk ei rød linje i denne konflikten, og det var ved bruk av gass!! Og da brukte altså Assad gass der. Tro det den som vil………

Men uansett var det nyttig når skremselsbildet av regimet skulle tegnes.

Til sist må jeg innrømme – om noen skulle tro det – at Assads Syria ikke er mitt ideal. Men det må ikke bli slik at noen vestlige stormakter sammen med noen reaksjonære kongedømmer – kan stikke sine hoder sammen – og velte de regimer som de ønsker. Erfaringene fra Irak og Libya burde skremme noen og enhver.

Krigen i Syria er grusom, og vi bør gjør alt som er mulig for å finne en løsning som gir mindre sorg og lidelse, og som kan redde den Syriske nasjonen fra evig konflikt. Man kan f.eks. se til tragedien Irak. Den stillferdige forberedelsen til Fredskonferansen i Geneve overdøves dessverre alt for ofte av friske og freidige krigsrop. I USA har en fløy i det republikanske partiet, anført av John McCain, kontinuerlig ropt på mer våpen til opprørerne og bombing av den Syriske regjeringshæren. Og jeg har fått med meg at Fædrelandsvennen ikke er så overvettes opptatt av forhandlingssporet at det gjør noe.

Fredsforhandlingene i Geneve er fremdeles det fornuftigste alternativet. Regjeringa i Syria har sagt ja til å delta. Opprørerne har ikke vært like tydelige, og de er jo et utall av uensarta grupper. Men det er rart med det, siruasjonen kan raskt endre seg om de som forsyner partene med våpen og heiarop slutter med det.

Men vi må jo si stopp når noen bruker gass, sies det. Ja, kanskje det. Men det er ennå ikke klart hvem. Og det er ikke bevis nok at amerikanerne og deretter engelskmennenes Cameron og deretter Natosjefen Fogh Rasmussen sier at de er sikre. Vi vet alle at tona var like bejaende fra samarbeidspartnerne da George Bush hadde “bevis” mot Saddam.  Og jeg registrerer jo at velorienterte kommentatorer våger å banne i kjerka og si at de eneste som egentlig er tjent med et gassangrep, åpent eller planta, er opprørerne, – for da vil heile borgerkrigen  endre karakter, og Assad har tapt.

Så jeg for min del vil velge å ha litt is i magen, se ting litt an, og gi freden og fredskonferansen en sjanse. Velger vi å la våpnene tale enda mer øker sannsynligheten for at alt er tapt, også den spede planten i Geneve.