Odd Hansen

Det begynner heldigvis å bli litt enklere å følge med i årets valgkamp: Høyre føler nok at seieren er innen rekkevidde, så her gjelder det å fjerne de skarpe kantene, – og Erna Solberg og Jan Tore Sanner har fått meisla ut suksessoppskriften. Den går i korthet ut på følgende: 

1. Å påpeke at ting skulle vært gjort for lenge, lenge siden.  

2.  Uheldige trekk i samfunnet,- f.eks på noen sykehjem eller på AHUS skal tas skikkelig, skikkelig opp. Sies ordentlig, ordentlig ifra. Ikke sånn som de rødgrønne gjør!

3. Og over alt trenger vi mer kompetanse og kvalitet. Og viderutdanning og etterutdanning sjølsagt. Mye mer enn de rødgrønne har satsa på.

4. Og de forskjellige bevilgningene til saker og ting skal være mye  større. (Et lite unntak kanskje for bøndene, og for litt bistandsmidler sånn generelt, men litt spesielt til de røde Latinamerikanske statene,  – og kanskje også til Pressestøtten til noen aviser hmhm hm…..).  Høyres kulturtalsmann Olemic Thommesen tar forresten avstand fra at det sies at Pressestøtten skal kuttes  med 100 millioner, bare fordi Høyre vil redusere den fra 300 millioner til 200 millioner. Den skal bare omlegges til 100 millioner mindre, eller fornyes som det heter. Det er da også veldig godt formulert da. Det skal han ha Olemic!

Men altså, Ting som det skal bevilges penger til skal det bevilges mye, mye mer penger til. Penger skal det ikke stå på, om jeg forsto Høyres finanstalsmann Jan Tore Sanner riktig for et par dager siden; – det ruller årlig inn 50  milliarder nye kroner til Statsbudsjettet gjorde han oppmerksom på, så da så. Likevel er der noen som har en liten nagende tvil om det kan komme til å stå litt på penger likevel:  I nyhetene akkurat nå opplyser de at av landets rådmenn så er det bare 2 prosent som mener kommuneøkonomien vil bli bedre med Erna, og 50 prosent mente den ville bli dårligere. (Kan jeg ha hørt feil ??).

Vel, kanskje ikke.  Men jeg hadde tilfeldigvis fornøyelsen av å arbeide i en liten kommune da Erna var kommunalminister sist og hadde ansvaret for pengene til kommunene. Mystisk nok var det smalhans og budsjettkuttprosesser fra begynnelse til slutt. For meg er det i alle fall et lite mysterium at det var så vanskelig å finansiere ting dengang, mens det skal bli så kjempelett nå.

Forstå det den som kan.

Jeg er en av de mange som mener politikk er viktig. Jeg setter meg inn i ting. Og jeg skriver. Målet er som oftest å bli hørt og lest av andre mennesker. Den eneste avisen i Kristiansand er Fædrelandsvennen. Heilt frem til for et par uker siden nøyde de seg med ei  – 1 – side til leserinnlegg, debatten om valg o.l.  – til tross for at valget var like rundt hjørnet.

Norske aviser er «subsidiert» med millioner i momskompensasjon, bl.a fordi de har ei rolle, som et sted for den offentlige debatt og meningsdannelse, – i alle fall i festtalene.

Som de ser, de som leser den lille bloggen min,  http:// oddhansen.com,  – så har jeg forgjeves forsøkt å komme til orde i avisen gjennom valgkampen, med heile 3 innlegg.

Jeg klager ikke nå min nød for dette. Men dersom dette er situasjonen for vanlige folk i distriktet, – dersom det kommer så mange leserinnlegg til Fædrelandsvennen, at det  i praksis blir så godt som umulig å komme til orde, da er det et demokratisk problem. Det er et demokratisk problem at ikke avisen kan avse mer plass for disse debattene.

Jeg ser jo at redaktøren sjøl har meninger om så mangt, og sørger for at han får god plass til å fremme disse.

Hva er årsaken til at en slik avis ikke kan avsette mer plass til den debatten som vanlige mennesker trenger for å føle at demokratiet fungerer ?

Er avisen virkelig blitt så kommersiell at de ikke har råd, – at sidene koster, og at det er kalulatoren som bestemmer demokratiets kår.

Ja jeg bare spør.

(eller er det slik at innleggene holder et for lavt og uinteressant nivå, eller er for dårlig og hjelpeløst skrevet ?)

Sendt Fædrelandsvennen. Ikke inntatt.

(…….jo forresten, lørdag 12.september kom det inn i Fædrelandsvennen. Altså etter 1 måned på venteliste.  Og 4 dager etter min kritiske kommentar om «Fædrelandsvennen og demokrati».

Har vel ikke nødvendigvis noen sammenheng…..men…..

—————————————————-

Vi lever av bedriftene, av næringslivet. Det som er godt for dem er derfor godt for oss. Eller for å si det sånn: når det regner på presten, så drypper det på klokkeren. Dette er godt innarbeidde sannheter som vi alle har litt sans for.

Og nå er det blitt en hovedslager i valgkampen. Tidene er dårlige, og de rødgrønne har stramma til skatteskruen, spesielt med formueskatten,- og det er den kampen nå står om.

Vel har vi bak oss 10 – 15 feite år, med kabinkrusere, strandeiendommer og annet snadder. Og den ene lederlønninga har slått den andre i hjel. Og opsjonene og grådigheten i næringslivet har til tider vært heilt uforståelige.  Men det er jo bissniss som har jo skapt verdiene da. Som vi alle nyter godt av.

Men jeg har jo sett noen oversikter innimellom, med tall på hva endel mangemillionærer betaler i skatt. Prosenten er ofte lavere enn det jeg trekkes for med min beskjedne inntekt. Slik er reglene ofte.  Det er mulig å flytte litt på penger. og det finnes områder hvor verdier takseres lavere.  Og den som vil, og som har en god advokat, kan ofte redusere de verdiene som skal beskattes. Skatteplanlegging kalles dette  håndverket. Og jeg forstår det slik at det er en akseptert aktivitet. Egentlig synes jo mange av oss at dette er litt urettferdig, – men det er jo lovlig da !

For mange år siden leste jeg ei bok om India. På femtitallet var det slik at folk betalte skatt av det lille de tjente. Slik er jo alle samfunn. Et spleiselag. Alle må være med og yte sin skjerv om det skal bli noe resultater av det. Men,- så hadde de et interessant avvik: de rikeste, de aller rikeste. De betalte ikke skatt,- de fikk skatt.  Tanken virker jo litt bakvendt  for oss, og forteller oss mest av alt om en samfunnstype hvor de med utdanning og rikdom er de som forteller folk hvordan ting skal oppfattes, og hvordan det er fornutig at et samfunn organiseres. Og folk nikker og bukker, og skjønner veldig godt at alle er i samme båt, og at vi må stelle godt med de som skaper rikdom og arbeidsplasser. Og tanken bak er den samme som i den norske skattedebatten,- arbeidsplassene til oss vanlige folk er avhenig av de rike. Og aller helst skal de føle seg vel i landet – og med skattenivået,- slik at de er kreative og oppfinnsomme og investeringslystne.

Men holdninger og skatteregler forandres, i India som i Norge. Og Norge og Skandinavia, har utvikla seg til å bli foregangsland i å vise at også samfunn med et relativt høyt skattenivå blir gode samfunn, hvor næringslivet fungererer, omstiller seg, og utvikler seg. Og noen av oss mener at båten blir aller best om fellesskapet er med og styrer og bestemmer. Alle må ro denne i båten, – det er ikke  noen unnskyldning at du har finskjorta på.

Nyskaping og utvikling skaper vi sammen. Vi er alle med på å legge til rette for vekst og utvikling av arbeidsplasser her i landet. Velstanden vår er ikke noe enmannssjåv.