Odd Hansen

Med den nye regjeringa er det kommet en ny vind over landet. Alt skal fornyes, forandres og forbedres. Siv & Erna har gått offensivt ut på brei front. Ikke før har det litt himmelfalne folket fått summa seg til litt motangrep så rykker damene fram igjen med nye endringer.

Lokalt i Kristiansand har vi Kulturredaktør Karen Kristine Blågestad i Fædrelandsvennen som nå har følt seg trygg på at tida nå er inne til et prinsippiell utfordring av 50-tallets tenkning i kulturpolitikken. I det korstoget hun nå har ført til støtte for privatisering av Kristiansand kino, der føler hun seg på trygg grunn. I tillegg til Siv & Ernas ideologiske ryggdekning har det borgerlige politiske flertallet i byen klart signalisert at kommunal drift av kinoen skal avvikles.
Blågestad skriver at «å kjempe for at dette fortsatt skal være et kommunalt ansvar, det er som å kjempe for at tiden skal stoppe opp og helst returnere til 50-tallet».

Ja, mon det; er det det som er poenget?
Eller er det slik at god kulturpolitiikk ofte krever at samfunnet eller det offentlige har en rolle i å korrigere eller utfylle markedet. Vi trenger ikke å gå lenger ned enn et par hundre meter fra kinoen til kulturhuset Kilden hvor byens og fylkets største kulturinstitusjon driver etter modeller som har henta vesentlige kvaliteter fra det utskjelte 50-tallet. Såvidt jeg har registrert programmerer Kilden sine arrangementer etter ei blanding av kommers og kvalitet (smaksdommere, som Blågestad sikkert ville kalt det). Og det er ganske mange opplevelser vi hadde gått glipp av om vi hadde overlatt alt til markedet.
Onde tunger antyder også at om driften av den kommunale kinoen Fønix oser av forgangent 50-tall, ja da kan mange av oss leve vel med den slags 50-tall. (Den går forresten med overskudd også.)

Blågestad skriver litt sarkastisk at vi ikke trenger at kino forvaltes av det offentlige for å bli opplyste og gode samfunnsborgere. Vel, vel Blågestad; det er nok heller ikke det det dreier seg om, hverken i film og kino, musikk, litteratur eller presse. Men i de fleste land har man registrert at markedet er en utilstrekkelig mekanisme for å sikre bredde og kvalitet i kulturtilbudet. Det er forsåvidt greit nok at mer mainstream Hollywoodfilm for tida er den store publikumsvinneren og sikkert både gleder og underholder. Men med bredde mener jeg at det også er plass for filmer fra andre land og kulturer, filmer med andre emner og innfallsvinkler. Disse filmene finnes, og de vises fortsatt på norske kinoer. Tidligere kinosjef Petter Benestad hadde for ei tid tilbake en oversikt i Fædrelandsvennen som viste at de privatiserte kinoene sakte men sikkert reduserte visning av slike filmer. Og sjølsagt er det slik. Det er jo markedets og lønnsomhetens ubønnhørlige lov.

Kulturpolitikere i Norge har fra kinoens barndom diskutert seg fram til mål og mening med virksomheten. Og det har vært enighet om at den skal både glede og underholde, og den skal utfordre, ergre og «opplyse». Og alle har vi vel ei gang innimellom gått ut fra en kino med en følelse av berikelse, av å ha sett noe viktig, kanskje noe ubeskrivelig, noe som synger bak pannebrasken lenge.

De nye blåblå kulturpolitikerne har skåret i gjennom i denne debatten, og legger nå det nye forenkla kulturbegrepet til grunn. Den film som lønner seg mest er best, og det er den kinoene mest skal vise!
Basta!

Om kulturhuset i Kristiansand
Leserinnlegg i Fædrelandsvennen 31.mai

Fremskrittspartiet har gjort det til en fanesak å kjempe mot Kilden, det nye kulturhuset i Kristansand. Det de spesielt legger vekt på i sin motstand er at utgiftene til huset vil gå på bekostning av andre gode formål som eldre, sjukehus, veier etc. Ellers har jeg forstått det slik at det i saken ligger et snev av motstand mot det som kalles finkultur. Og det er nok rett at deler av den klassiske musikken og opera har vært belemra med endel snobbisme, kanskje litt som seiling og golf i tidligere tider. Det betyr at slik kultur har vært betrakta som finere enn annen kultur, og at man har hatt et lite snev av ovenfra-og-ned holdning til de som ennå ikke har lært seg å verdsette slikt. Mange av oss har jo møtt slike holdninger opp gjennom livet. Men det begynner vel å bli endel år siden nå, at disse sosiale barrierene forvitra.

Men for å forstå FRPs motstand mot kulturhuset Kilden tror jeg nok vi må grave litt dypere for å finne hvor hunden egentlig ligger begravd. For mye tyder på at vi står ovenfor noe heilt grunnleggende kulturfjernt og kulturfremmed hos FRPs politikere. Og argumentene som brukes er nok til en viss grad vikarierende, – de gamle og de syke er jo alltids greie å ha til slikt bruk.

Jeg har nemlig truffet på FRPs kulturpolitikk mange ganger i mitt liv. Og det er et mønster i den. Alltid når det har vært snakk om offentlige kulturtiltak, som skal gjøre kultur tilgjengelig for de mange, har de gått i skyttergravene. Argumentene kan ha variert fra sted til sted. Men felles er det at kulturarbeidet alltid er det som skal prioriteres lavest, det er det minst viktige. Offentlige ungdomsklubber har de vært i mot. Musikkskoler var de imot, og kulturskolene. Lokale kulturhus av den typen vi har fått i Kvinedal, Sirdal, Vennesla, Grimstad etc. har de gått i mot. Kulturkontorer ville de ikke ha. Til og med kinoer har de stått på for å få lagt ned. Og der hvor de ikke har kunnet bruke argumenter om de gamle og de syke eller finkultur, har de snakka om uforståelig kunst, kunstnere med sugerør i statskassa og om offentlig ansatte byråkrater som spiser opp skattepengene våre – eller deres.

Konsekvensen av dette kultursynet ville i praksis betydd at vi fremdeles ville hatt det “gamle samfunnet”, som vi husker det fra tida før velfersstatens satsing på kultur tok skikkelig av. Der hvor gamle frøken Pedersen ga pianotimer for barn fra det velsituerte borgerskap. Og vi andre hadde Tarzan, cowboy og action på kinoen. Og ellers vet vi jo at de velbemidlede alltid finner en ordning, – der er alltids en teaterweekend i Wien som kan friste.

Er det noe vi bør være stolt over at det norske samfunnet har fått til, så må det være at det har gitt alle mennesker en mulighet til å utvikle heile seg, og har åpna en fantastisk kunst og kulturverden for «folk flest».

FRP har alltid kjempa mot ei slik utvikling. Ikke bare mot Kilden, men mot alle “kilder”.

VIDKUN QUISLINGS LIV
leserinnlegg i Varden, Telemark 18.mai.

I disse dager åpner ei utstilling om Vidkun Quislings liv på Telemark Museum. Utstillinga er allerede blitt møtt med negative reaksjoner fra enkeltpersoner og fra organisasjonen SOS Rasisme. Argumentene som er blitt fremført er at det kan være farlig om folk i vår tid får se at Quisling og Nasjonal Samling hadde mange sider, både gode og dårlige, det kan ha en smitteeffekt.
Sjølsagt er det noe sant i det, enhver ide kan ha en viss smitteefffekt. Men i et demokrati er det innholdet i ideene som skal avgjøre hvilken innflytelse de skal ha. Og da bør vi sjølsagt ha kunnskap om disse ideene og disse tankene.

Et problem med Quisling, nazismen, fascismen og Nasjonal Samlings ideverden, er at den etterhvert er blitt oss fremmed, – det er ikke sikkert vi kjenner den igjen om og når den kommer tilbake. Den besto ikke bare av de ytterpunktene vi kjenner fra jødeforfølgelser, konsentrasjonsleirer og tortur, slik medias forenklinger ofte kan gi inntrykk av. Fascismen har også sider som mange oppfatter som positive. Det er bare å se på debatten om Knut Hamsuns liv og utvikling. Hans fascisme viste seg jo gjennom mange år som forakt for det parlamentariske demokratiet med sine kompromisser og plunder og heft. og med sin forakt for arbeiderbevegelsen med sine fagforeninger og folk som begynte å kreve det de så som sin rett. Hamsun hadde også en sterk beundring for eneren, høvdingen, åndsmennesket og åndseliten. I tillegg kom da hans beundring for styrken og kraften i Tysklands åndsliv, og etterhvert enda mer Nazitysklands gjenfødelse etter ydmykelsene i freden i Versailles. Og troen på den sterkestes rett, på makten, ja etterhvert sågar krigen.

Quislings og Nasjonal Samlings fascisme var først og fremst bygd på hovedelementene i europeisk fascisme i mellomskrigstida, kampen mot det parlamentariske demokrati og mot den internasjonale arbeiderbevegelsen og bolsjevismen. I tillegg kommer et sterkt nasjonalistisk eller nasjonalromantisk preg, med dyrking av nasjonens storhetstid, det stolte og det store og det nordiske, og makten, styrken og kampen. Dyrking av eneren ga seg jo bl.a uttrykk i innføring av førerprinsipp og til en viss grad førerdyrkelse. Og som de fleste fascistisk bevegelser hadde de sine raseteorier, med dyrking av den nordiske og den ariske rasen, og mer eller mindre forakt for slaver, jøder og andre mørkhudete.

Det er viktig å lære av historia om norsk fascisme og om Vidkun Quisling. Det er jo ingen sjeldenhet hverken i Europa eller i USA , eller i andre verdensdeler for den saks skyld, at det vokser frem politiske bevegelser med sterkt fascistisk preg.

Fascisme har vært kalt det borgerlige samfunns revolusjonære bevegelse.
Det er ingen grunn til å tro den er endelig død.

Takk derfor til museumsfolk som er seg sitt formidlingsansvar bevisst.

EN SMAK AV HUND.

Det er kommet en ny dokumentarfilm på markedet, d.v.s foreløpig bare på norske kinoer, filmen er blitt avvist både hos TV 2 og NRK. Likevel hadde man lov å være spent på en film som tar for seg norsk landbruk og de store landbruksmonopolene som Gilde, Prior og Tine, for det er jo ikke vanskelig å være kritisk til mye av det stordriftsjordbruket vi finner, også her til lands.

Filmen tar bl.a opp at Gilde importerer soya som brukes til dyrefor, fra Brasil. I enkelte områder i Brasil har ivrige pengekåte brasilianske landbruksgiganter brent ned regnskog for å gi plass til soyabønnedyrking. Nesten hver gang ordet soya nevnes viser derfor filmen store skogbranner som flammer over lerretet, og som skal understreke Gildes medskyldighet i overgrep eller utbytting eller miljø-ødeleggelse. Landbrukssamvirket, og spesielt Tine, har reklamemateriell som rettes mot barn fortelles det, materiell og som viser kyr som gresser fritt på grønne marker, som om norske kyr skulle ha det slik. Og ellers viser filmen oss kyllinger og høns som behandles, – ja som dyr. Og viss ikke vemmelsen ennå har tatt oss fylles lerretet med jevne mellomrom med ei uapetittelig kjøttkvern med dyrekadavere og pølsesnabber og hva det nå er alt sammen.
Litt pussig er det at filmens markedsførere slår opp Gildes kommentarer: “Motbydelig, suspekt og spekulativ”, som en salgsgimmick for å selge filmen til publikum,- hva slags publikum er de på jakt etter mon tro?

For kort tid siden viste TV2 en dokumentar av Christoffer Owe, “Naive Norge” om innvandrere, eller kanskje heller: innvandrerplagen på Holmlia. Det er nok kanskje mest denne sjangeren “En smak av hund” må sammenlignes med.

At TV2 og NRK ikke viser filmen har filmskaperne visstnok oppfatta som et problem for ytringsfriheten. Vel vel vel vel…… man skal nå høre mye da, før ørene detter av.
Men nå blir jo filmen vist da, sjøl om jeg nok er litt forundra over at den havna på kino og ikke gikk direkte på video, som kanskje hadde vært mer logisk for en film som dette.

Etter å ha sett filmen sitter jeg igjen med den litt sære følelsen man får når man snakker med et menneske som hopper fra den ene halvkveda VG-overskriften til den andre, og som egentlig ikke har noen mening om noe som helst, bortsett fra at sensasjonene og overskriftene fyller vedkommende med begeistring eller gru.

I den mediaverden vi nå lever måtte bare en slik film og en slik sjanger komme. Dette er en del av en dokumentarsjanger i tid hvor meninger ikke lenger bare er meninger i god gammel forstand, men en vare som skal selges, og derfor er på jakt etter oppmerksomhet, et marked og en pris.

Dette er “Tabloid” og VGs forsider som dokumentarfilm.

Så vel bekomme.

13.04.07

Om vår hverdagskultur.

Det hender sjølsagt for alle, at man slår på en eller annen TV-serie, nærmest bare for å zappe litt for å se om det er noe av interesse……ja og så kikker man litt. Mandag 16.april gjorde jeg dette, litt tilfeldig da. Og jeg havna litt inne i episode nummer 10 av 24 – iflg Dagbladets programoversikt – av en amerikansk “spenningsserie” med navn Criminal Minds, på det såkalte TV-Norge..

Jeg fikk ikke med meg begynnelsen, men starta der noen amerikanske etteretningsfolk hadde arrestert en terrorist (mistenkt), araber og muslim. De hadde visstnok fått mannen til Guantanamobasen på Cuba. Der var ingen brutale forhørere som torturerte eller noe slikt, og han kunne vel kanskje ha grunn til å føle seg litt som en gjest, sjøl om han blei snakka hardt til. Disse agentene ville jo gjerne ha opplysninger av ham slik at de kunne forbygge terror, forsto jeg, – og tona blei jo etterhvert litt mer truende, disse terroristene er jo så sta. Men de amerikanske agentene gjorde da sitt genitrekk, og satte inn en forhørsleder som kjente både sin bibel og koranen. Den antatte terroristen lot seg snart avsløre gjennom det han sa, og viste at hans voldsomme hat mot USA var bygd på forvillelser og hat og ikke realiteter, altså ingenting som kunne dokumentere at USA hadde gjort noe kritikkverdig. Han var altså – som så mange – forvilla og forleda – av islam og hatefulle muslimer.
Nå gikk det heldigvis godt. Den smarte, intelligente, innsiktsfulle og kristne forhørslederen var fryktelig smart og lurte terroristen i ei felle, og slik kunne flere millioner amerikanske liv reddes.

Dette var mitt veldig korte resyme av en del av en film,- og en bitteliten del av en vanlig TV-kveld her i landet. Og kommersiell “kultur” er nå engang kommersiell. Og jeg har ellers forstått det slik at markedet drukner i kjappe, spennende og underholdende amerikansproduserte TV serier. Og vi forandrer sjølsagt ikke noe særlig ved å sutre over at propaganda for amerikanernes “krig mot terror” serveres oss i hyggelige underholdningspakker.

Men i alle fall……for å se litt optimistisk på det, så blir det desto viktigere at vi har NRK, og at de er seg bevisst sin rolle,- som et lite lys i den bevisstløse og kommersielle tåka. Og at de har en repetoarpolitikk som bygger på mer enn regnestykker, og en vilje til å gi oss kultur og underholning også fra andre land enn USA. NRK er fremdeles en nisje med positive trekk, i et hav av ensidig og dillete kommers.

Men ingen ting varer evig, og vi har nå fått et forvarsel om at en kulturkamp er på trappene, – nå når Frp har signalisert at de vil avvikle NRK som lisensfinansiert kringkaster.

Måtte Gud forby !

20.4.07