Odd Hansen

debattinnlegg i Fædrelandsvennen

Høyres Espen Saga tar i torsdagavisen et slags oppgjør med Hugo Chavez i Venezuela, og samtidig med endel autritære regimer rundt omkring i verden, som Hviterussland og Iran. Så blander han dette greit og hendig sammen med Sosialistisk Ungdom, bistandsminister Erik Solheim og Vest-Agder SV. Meninga er vel at det skal høres ut som om det er samme suppa, samme gjengen og langt på vei samme meningene. Det er kanskje fikst gjort, men det treffer jo ikke særlig riktig da. Det er nok mer som å pusse tennene med feiekost !

Og ettersom angrepet bommer, så skulle det kanskje ikke være så mye grunn til å kommentere det ytterligere. Når jeg likevel gjør det skyldes det 2 ting: det ene er den sære omtalen av Venezuela. Det andre er at Saga liksom “henger ut” Vest-Agder SV fordi de har vært på studietur til Cuba.
Venzuela først: Kort fortalt så er det fremdeles stor fattigdom, men nå er fattigdommen på retur. Mange – ikke bare på venstresida – er positive til at fattige nå har fått et månedlig minstebeløp å leve av, at de får utdanning, at det i samarbeid med Cuba er bygd opp et gratis helsevesen, og at folket trekkes med i et mer aktivt og deltakende demokrati. Og etterat høyresida i samarbeid med deler av militæret, og etter all sannsynlighet også USA, i 2002 gjennomførte statskupp, burde ingen bli overraska av at det arbeides aktivt med å bygge opp et heimevern for å hindre at slikt skal skje igjen, og for å sikre landets uavhengighet.

Og så Cuba. For midt oppi all dette gjør Saga det til et poeng at Vest-Agder SV har vært på studietur til Cuba. Jeg skjønner jo at det i denne sammenhengen skal virke litt mistenkelig. Men det sies og skrives så mye om dette landet og det særegne politiske systemet, at å få mer kunnskap kan være nyttig for noen og enhver. Det fikk vi da også bekrefta vi som var der, – også det at Cuba er et land med store problemer, – og her er så visst ikke alt rosenrødt. Både historie, klassemotsetninger og politiske tradisjoner er så totalt annerledes i det fredelige og velstående hjørnet vårt i verden, enn det urolige, fattige, lite demokratiske Latin Amerika. Slik sett har det nok ofte vært vanskelig for oss å forstå Cuba etter revolusjonen i 1959.
Etter å ha vært lydrike under USAs kontroll i nesten 60 år, og etter å ha sett det ene frigjøringsforsøket etter det andre i Latin Amerika bli knust, var det kanskje ikke så ubegripelig at Cubanerne ønska at friheten ikke bare skulle være overfladisk og formell. De ønska også frihet fra koloniøkonomi, amerikansk økonomisk dominans, og fra en overklasse som hadde nytt godt av Batistadiktaturets greie spilleregler.

Vi vet at USA satte i gang blokade av Cuba nesten umiddelbart etter 1959. Blokaden ble etterhvert ganske ekstrem, og omfatter nå nær sagt alt samkvem mellom Cuba og USAs støttespillere, innen økonomi, handel, utdanning, forskning, kultur etc.etc. Blokaden fordømmes årlig av FN mot stemmene til USA, Israel og sist vistnok Mikronesia. I flg Cubanerne har blokaden kosta Cuba bortimot 500 milliarder kroner. Men det viktige poenget her – i forhold til diskusjonen som Espen Saga legger opp til – det er at USA også har satt av enorme ressurser til en internasjonal propagandakrig mot Cuba.
Og det betyr samtidig at det blir vanskelig å føre en normal diskusjon om sider ved Cubas politikk, f.eks når det gjelder pressefrihet, menneskerettigheter eller når det gjelder demokrati og medbestemmelse i hverdag og i arbeidsliv. Alt for mange bombastiske overdrivelser og fortegninger florerer i media. Tidligere i år utnevnte et “velrennomert” amerikans tidsskrift Castro til klodens mest korrupte statssjef. Og når Espen Saga f.eks avslutter sitt innlegg med å utnevne Fidel Castro til massemorder, … ja da blir de mer saklige og finslepne debattene med henvisning til kilder og fakta noe overflødige. Ikke sant Saga?

(innlegg i Dagsavisen sist i januar.)

Saken med de 12 cubanske reiselivsmedarbeiderne som blei nekta overnatting på det amerikanskeide Scandic hotell i Oslo, har gledelig nok ført til norske reaksjoner. Både LO og representanter for regjeringa har reagert på at hotellet krever at amerikansk lov skal gå foran norsk lov – i Norge. Den amerikanske ambassadøren har vært ute i media og tatt til orde for at Norge følger opp de amerikanske blokadetiltakene. Dette til tross for at han sjølsagt er kjent med at Norge har normale diplomatiske forbindelser med Cuba, og i mange år har støtta den nesten enstemmige resolusjonen i FN som fordømmer blokaden.

Ikke i noe internasjonalt spørsmål er USA så isolert som i saken om deres internasjonale forfølgelse av Cuba. I siste avstemning i FN fikk de bare støtte av Israel, og 2 knøttsmå Stillehavsøyer, mens 182 land støtta Cuba.

Den amerikanske ambassadøren forsvarer blokaden med menneskeretts-situasjonen på Cuba. FNs medlemsland derimot har gjennom sine vedtak vært svært så tydelige på at uansett hva man – og USA – måtte mene om styret på Cuba, så gir det ikke USA rett til å bryte menneskerettigheter og internasjonale avtaler. Og når sant skal sies så er det stadig færre mennesker omkring i verden som mener at USA menneskerettsry er av en slik karakter hjemme eller rundt i deres mange kjente og ukjente fangeleirer, at deres bekymring for menneskerettigheter står noe særlig til troendes.

Det viktige med denne saken forøvrig, er at også vi i Norge ser en liten flik av hva amerikanerne holder på med i sin forfølgelse av Cuba. Når vi vet at de fleste store multinasjonale selskaper i verden er mer eller mindre amerikanskeide, kan vi så smått ane hva det betyr for et lite fattig land som er avhengig av internasjonal samhandel å være forfulgt på denne måten. Vi vet at blokaden har ført til mangel på livsviktige medisiner og utstyr, at underernæring var et alvorlig problem for Cuba i perioden etter Sovjetsamveldet fall, og at et moderat Cubansk anslag beregner det økonomiske tapet for landet til over 500 milliarder kroner. Og slik skaffer amerikanerne «fakta» til sin propaganda om at systemet ikke fungerer.

Ære være norsk fagbevegelses rakrygga holdning i dene saken.