Odd Hansen

STORE CUBANSKE OLJERESERVER KAN ENDRE LANDETS ØKONOMI.

Den amerikanske økonomiske og politiske blokaden gjennom nesten 50 år har hatt som mål å fjerne styret på Cuba. Det er jo egentlig en heilt uhørt freidighet å ikke la en nabonasjon forme samfunnet sitt uten innblanding. USA tillater seg det utrolige, sjøl om de nå fordømmes av heile FN, utenom Israel, og sjøl om de er dømt i domstolen i Haag.

I forbindelse med de store orkanene som ramma Cuba i høst ba Cuba om at blokaden blei oppheva, i alle fall noen måneder. Neida, orkan eller ei, målet er å knekke cubanerne. Da er det ekstra positivt at cubanernes jevne strev gir så spennende muligheter for resultater som de siste dataene for olje- og gassreserver.

Cubas statlige oljeselskap Cubapetroleo anslår på en pressekonferanse torsdag 16.oktober landets oljereserver til mer enn 20 milliarder fat,- i tillegg til anslag på 21 billioner kubikkfot naturgass  Tidligere anslag – fra U.S Geological Survey – har vært på 9 milliarder fat oljereserver. 

Dersom de nye anslagene viser seg å stemme vil det plassere landet  på topp 20-lista over oljeproduserende land, og bety en voldsom forbedring for økonomien i landet, som sliter under den langvarige amerikanske blokaden av landet. Det cubanske anslaget bygger på sammenlikninger med  kjente oljerreserver funnet i sammenlignbare geologiske strukturer utenfor kysten av USA og Mexico. Cubapetroleo sier landet har en undersjøisk geologi som er “ veldig lik” den ved Mexicos enorme oljefelt Cantarell og Poza Rica i Campechebukta. Cubas del av Mexicogulfen blei slått fast i 1977, da landet underskrev avtaler med USA og Mexico.

Stemmer beregningen betyr det at landet har like store oljereserver som USA med 21 miliarder fat,  21.000.000.000, og dobbelt så store som Mexico med 11.7 milliarder fat. En slik cubansk reserve vil kunne dekke Cubas forbruk i nærmere 40 år (mitt regnestykke.OH). I dag produserer Cuba 60.000 fat om dagen. I tillegg importerer de 93.000 fat om dagen fra Venezuela – til fordelaktige priser p.g.a av det store antallet cubanske leger og helsearbeidere som arbeider med å bygge opp helsevesenet i Venezuela.

Den første brønnen forventes å bli satt i produksjon til sommeren, og flere nye brønner antas å bli påbegynt innen utgangen av 2009. Et konsortium med spanske Repsol i spissen har alt boret flere leitebrønner, og kommer trolig til å stå for den første produksjonen. Brasilianske Petrobas, som har god erfaring med oljeutvinning i dypt farvann, er også i forhandlinger med cubanske myndigheter.

Enkelte Amerikanske kommentatorer finner likevel en viss glede i å påpeke at olja ligger dypt, er vanskelig tilgjengelig, – og at den amerikanske  blokaden vil hindre aktuelle samarbeidende land som Spania, Canada, Brasil og Norge, å ta i bruk den beste teknologien!!

Over heile kloden går det en strøm av mennesker fra fattige land, som er villige til å risikere livet for å komme inn i rike land, med jobber, god lønn og nye muligheter.  Også fra Cuba emigrerer eller flykter folk. I våre medier fremstilles dette jevnlig gjennom notiser som eksempler på at dette samfunnet er et undertrykkende diktatur hvor folk ikke tør si meningene sine, og derfor må flykte til friheten. Eller at planøkonomien i landet ikke kan gi folk det de trenger for å leve et skikkelig liv.       Pussig nok trekkes ikke de samme konklusjoner når store antall drar fra El Salvador, Haiti,  Nicaragua, Puerto Rico, Mexico eller Den Dominikanske Republikk for å komme inn i USA.  Eller – for den saks skyld – fra diverse afrikanske land til Europa.

Sjølsagt har mange cubanerne grunn til å ønske seg til et rikere land,- ønske seg et bedre liv. Jeg har jo hørt folk her i Norge si sånt som: “hvorfor flykter folk fra et sosialistisk paradis”?  Men cubanerne, eller folk som støtter cubanerne, påstår ikke at landet er et paradis. Landet er det største sosiale og økonomiske eksperimentet i vår tid. Cubanerne har etter revolusjonen satt seg som mål å skape et samfunn av en ny type, uten overklasse, – og med en økonomi som styres av planlegging og folks behov og ikke av markedet. Men Cuba er fremdeles et fattig land i den tredje verden. Og det har ikke gjort det bedre at landet har  vært angrepet, økonomisk blokkert, isolert og svartmalt gjennom årtider av sin store nabo i nord, som er vant til at Latin-amerikanske land lystrer. 

Cubanerne har det beste utdanningssystemet i Latin-Amerika. Best på den måten at alle, fattig og rik, får gratis utdanning heilt til topps. Slik sett er det uhyre lønnsomt å komme seg inn i USA hvor andre med tilsvarende utdanning oftest har svær studiegjeld. Og USAs økonomiske, vitenskaplige og kulturelle blokade av Cuba gjennom nesten 50 år, er en vesentlig årsak til at folk ikke får brukt utdanninnga si skikkelig på Cuba. Og på toppen av dette kommer at USA har vedtatt et slags oppmuntringssystem eller belønningssystem (The Cuban Adjustment Act) for båtflyktningene fra Cuba.  Som eneste land, har de den ordning at når en Cubaner greier å sette foten på amerikansk jord, så har han oppholdstillatelse.

EMIGRASJON ETTER REVOLUSJONEN

Den første store gruppa som emigrerte fra Cuba var de 270.000 som dro umiddelbart etter revolusjonen. Landet var inne i en lang periode med tilnærma borgerkrig og enormt store politiske og sosiale motsetninger. Og mange, spesielt de som kunne kalles overklassen eller priviligerte, ønska ikke å delta i ei så enorm samfunnsomveltning hvor de blant mye annet ikke fikk beholde sine fabrikker, store landeiendommer og  privilegier. De reiste. Og det fikk de lov til, som så mange andre etter dem. Mange av dem var leger, ingeniører, lærere, professorer og teknisk personell. 

Den neste store bølga var de 14.000 barna som cubanere sendte til USA på bakgrunn av konservative skrekkampanjer om at Revolusjonen ville ta barn fra foreldrene og sende dem til Sovjet for indoktrinering. Operasjonen kaltes Peter Pan. Mange cubanere som siden reiste, gjorde det for å finne igjen sine barn. 

Så kom utreisa fra Camarioca i 1965. Den kom etterat USA hadde stoppa all flyforbindelse med Cuba, samtidig som propagandaen mot landet var enorm. Stadig var det folk som dro avgårde illegalt i små båter. Cuba tok da initiativ til styrt utreise for de som ville reise,  fra havna Camarioca. Amerikanere blei invitert til å komme og hente folk. 300.000 cubanere benytta anledningen til å dra, fritt og trygt. 

Den neste store bølga kom i 1980 med Mariel- utreisen, hvor Cuba nok ei gang tok initiativ, – denne gang til å åpne havna Mariel for cubansk-amerikanske småbåter til å komme og hente folk som ville dra. Dette var en emigrasjon som til en viss grad skyldtes misnøye med samfunn og levekår. Mye tyder på at dårlige boforhold var en sterkt medvirkende årsak til at 100.000 dro. Etterhvert var det jo også blitt et stort eksilcubansk samfunn i Florida som ønska at slektninger skulle komme og slutte seg til dem.  

Dersom denne store bølga i 1980 også skyldtes økonomi og levekår, så var det enda mer tydelig for de som dro seinere. Sammenbruddet i Øst-europa i 1989/1990 førte til at Cuba var så godt som totalt isolert økonomisk. Bare et effektivt matfordelingssystem gjennom rasjoneringskort gjorde at skadevirkningene ikke blei verre. Men for mange var denne situasjonen lite tilfredsstillende. Og Castro åpna for massiv utreise. Og denne emigrasjonsbølgen kom i 1994, med 100.000 som reiste.  

I.flg. amerikanske kilder var utenlandskfødte amerikansk-cubanere i 1999 på 9 prosent av hjemlandets befolkning. Det tilsvarende tallet for Den Dominikanske Reublikk var 8 prosent, og for El Salvador 13 prosent. 

De siste årene har den illegale emigrantstrømmen gått med hurtiggående cubansk- amerikanske småbåter fra Cuba til Mexico. Det er operasjoner som organiseres fra eksilmiljøet i Miami. Mexicanske myndigheter har sett med uro på utviklinga. Mange av båtene som brukes er stjålne, og det har vært frykt for samarbeid med kriminelle miljøer, narkotkatrafikk og smuglere. Det er mye penger ute og går når vi vet at prisen for å transportere en person fra Cuba er mellom 5.000 og 10.000 $.  Sist år dro 11.126 til USA gjennom Mexico, mens 1.055 kom til Miami (iflg. amerikanske kilder). Mexico og Cuba har nettopp inngått en avtale som skal redusere denne trafikken.

USA ØNSKER FLYKTNINGER

Jeg registrerer at USA-styrte medier lenge har vært på offensiven i kampen om språkbruken og om propagandaen i denne saken. Cubanerne regner de som drar ut for å få et bedre liv for økonomiske flyktninger eller emigranter. USA kaller dem  politiske flyktninger og undertrykte.  Cuba har en gammel avtale avtale med USA om ar USA skal utstede inntil 20.000  ordinære innreisevisa i året. Stort sett har det antallet USA har utstedt ligget på omkring 1.000, og aldri over 2.000. Det er heilt åpenbart at USA ønsker at cubanere skal reise illegalt fra Cuba, og ikke som ordinære emigranter.   Og cubanere som reiser illegalt, altså “flykter” – får spesialbehandling når de får satt foten på amerikansk jord, nemlig oppholdstillatelse,- mens folk fra alle andre nasjoner arresteres og sendes ut igjen.

Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor amerikanerne ønsker å opprettholde disse praksisene. Det er en stadig kilde for amerikanske og vestlige medier til å fremstille Cuba negativt. Men det er jo ingen hemmelighet at USA er mye rikere enn Cuba. Heller ikke at mange cubanere ønsker seg et liv med mer forbruksgoder. 

Til og med i Norge – hvor folk velter seg i velstand – er det bare litt over 40 prosent av folket som for tida støtter regjeringa. Hadde vi hatt et naboland som tok oss i mot med åpne armer, og som hadde en levestandard og et lønnsnivå 10 – 15 ganger så høyt som vårt, så kan jeg jo tenke meg at det hadde vært en viss strøm av folk over grensa. Hadde disse emigrantene i tillegg blitt utropt til helter fordi de flykta fra “den siste sovjetstaten”,- så hadde det likna litt på det emigrerende cubanere opplever når de kommer til USA. 

En gjenganger i mediene har vært at folket på Cuba undertrykkes ved at de ikke har noe særlig tilgang til internett,- og at det også er så godt som umulig å få seg mobiltelefon .

Nå gjør cubanerne det kjent at internettilgangen vil bli drastisk forbedra, og mobiltelefoner vil bli tilgjengelige for alle som ønsker det, sjøl om det i første omgang bare vil være i konvertible pesos og ikke cubanske pesos. Jeg ser at norske aviser derfor bringer videre spekulasjoner om at dette viser at den Cubanske regjeringa er under sterkt press, og nå er pressa til «liberalisering», eller at Raul Castro nå har innsett at større frihet må komme.

Javelja.

Det er klart at bedre utbygd mobilnett er et gode for den jevne cubaner. Og bedre internett-tilgang er et fremskritt. Men den cubanske forklaringa på hvorfor det har vært som det har vært, og hvorfor det skjer endringer nå, er jo ganske interessant da.

I følge cubanerne har internettilgang vært begrensa først og fremst fordi USA har nekta cubanerne tilgang til de undersjøiske kablene i Karibien. I tillegg har USA nettopp blokkert 3.500 .cu-adresser. Cuba har derfor vært tvunget til å kjøpe seg tilgang gjennom dyre og tungvinte sattelittløsninger. Av den grunn har det vært nødvendig å prioritere bedrifter, helsevesenet, offentlig virksomhet og undervisning foran privatpersoner, logisk nok. Nå har lån fra Kina og utbyggings-samarbeid med Venezuela for undersjøiske kabler, gjort det mulig å endre på dette.

Og bygging av infrasruktur for mobilnettet har vært et ressursspørsmål. Cuba er f.eks ramma av den amerikanske blokaden som har kosta Cubansk økonomi nesten 500 milliarder kroner. Når det nå legges opp til økt tilgang på mobiltelefoner skyldes det først og fremst bedret cubansk økonomi. Men også gode teknologiske løsninger og et etappevis investeringsprogram som sakte men sikkert skal gi Cubanerne bedre tilgang. Utbygginga kommer først de distrikter på Cuba til gode, som har dårlig ordinært telefonsystem.

Cuba er et land i den tredje verden, et land med begrensa ressurser, – men har en økonomisk modell som gjør det mulig å prioritere hva man mener er viktigst å satse på. Et par år har det vært storsatsing på energiøkonomisering og bedra energiforsyning. Og et par år har det nå vært satsa stort på å modernisere kommunikasonssystemet, først og fremst buss og jernbane. Samtidig har man heile tida opprettholdt et slags kortsystem for mat som sikrer alle innbyggerne den nødvendige maten for en såpass billig penge at alle har råd til det.

Sammenlikner vi med andre land med begrensa ressurser høres det fornuftig ut.

Og jeg synes noe av dette høres ut som noe som likner på Gerhardsenperioden i norsk etterkrigspolitikk.

Innlegg i Klassekampen 2.april.

Torsdag 3.april kommer Caleb McCarry for å ha møte med Raymond Johansen i UD. Han er den i USA som for tida har ansvaret for; bl.a ved hjelp av 80 millioner dollar, å knekke Cubas selvstendighet, og å innføre et amerikanskliknende markedssystem i landet. Han fremstiller det som en kamp for demokrati.  Men vi som har oversikten over USAs skjulte og åpne krig mot Cuba vet at undergraving og sabotasje starta kort tid etter at Cubanerne hadde gjennomført sin revolusjon,-  og først og fremst for å sikre de store amerikanske firmaenes økonomiske interesser.

Og man kan jo spørre seg,- med hvilken rett krever USA en markedsøkonomi innført på Cuba? Er det virkelig ikke lov for et folk å satse på at samfunnet og økonomien kan fungere uten milliardærer og mediamoguler?

Norge har i mange år stemt for FN-resolusjonen som fordømmer USAs folkerettsstridige blokade av Cuba. At USA overhodet ikke bryr seg om resolusjoner i FN er vi vant til.  Men når nå McCarry kommer for å få Norges støtte til overgrepene sine håper jeg virkelig den rød-grønne regjeringa gir McCarry den beskjeden han fortjener:  Nemlig……. at vi ikke er med på spillet deres. Snarere tvert om. Vi vil gi Cubanerne ei håndstrekning til å overvinne de problemene blokaden påfører dem. Hører du Sam,- de rød-grønne foretrekker at Cubanerne styrer landet sitt sjøl, ikke dere!!

Jeg kunne ikke dy meg for å ta med denne.

USAs intense bakvasking av Cuba gjennom mange år har gitt mange et veldig negativt bilde av landet.

Men ta et par minutter, tygg litt på det som står der, og vit at vi snakker om et utviklingsland, et land i den tredje verden. Og vit at vi snakker om et land som kontinuerlig forfølges for sine “brudd på menneskerettighetene”.

Forøvrig kan det være interessant å se hvor mange norske medier som finner slikt som dette verd publisering.(?) 

IN DEFENSE OF HUMAN RIGHTS: Cuba Increases Solidarity with Third World. Havana, Nov 28 (acn) Cuban Deputy Foreign Minister Eumelio Caballero announced on Tuesday that almost a million patients from 31 Third World countries have recovered their sight thanks to the work of Cuban doctors who participate in the free eye-surgery program Operation Miracle.

 Speaking at the 14th International Conference on European Studies that began on Tuesday in Havana,the diplomat explained that this program, promoted by Cuba and Venezuela, is mainly aimed at low-income people from the Latin American and Caribbean region.

 He added that, as part of this initiative, the island has donated 37 ophthalmologic centers to eight countries and it is currently working on the setting up of seven others.

 Operation Miracle, which began in July 2004, aims at restoring eyesight to six million Latin American people in a ten-year period. Regarding Cuba’s medical cooperation all over the world, the Deputy Foreign Minister recalled that the island’s doctors have treated more than 371 million people, mainly in Latin America, Africa and Asia. They have delivered more than 800,000 babies; they have performed 2.4 million surgeries and they have immunized 9.3million children.

Caballero noted that there are currently more than 36,000 Cuban medics and paramedics making their contribution in remote places of difficult access in 97 Third World countries.

 In addition, he said that there are currently 49,700 youths from 121 nations studying medicineon the island or with Cuban professors in their espective countries.

 He also stressed that, in the last four years, 2.6 million people in 22 countries have learned to read and write thanks to the Cuban ‘Yo sipuedo’ (Yes, I Can)literacy program,validated by the UNEducation, Science and Culture Organization(UNESCO).

Che Jesus Manson – En bokanmeldelse?
(Sendt Klassekampen -forgjeves)

Det er kanskje ikke så vanlig å kommentere bokanmeldelser. Men 28.april hadde Klassekampens bokmagasin sluppet til forfatteren Torgrim Eggen med en anmeldelse av Harald Henmos Che Guevara Bar. Anmeldelsen er så uvanlig at den roper på et slags svar eller kommentar. Først og fremst fordi Eggens anmeldelse ikke er særlig litterær, men aller mest et forsøk på politisk irettesettelse.

Når det er sagt så skal jeg villig innrømme en forfatter rett og trang til å profilere seg, ha noen merkesaker, og stå for noe mer enn hverdagsflanerier og kitch. Og det er vel også sånn at det er en forfatters privilegium å snakke i store bokstaver, og å ha ei omtrentlig og utvalgt omgang med virkeligheten. Og når Eggen har valgt en noe forsinka kald krig mot etternøleren Cuba, som sitt nye varemerke, så er han på trygg grunn, det vet han nok. Han er en del av noe større enn seg sjøl.

Med fare for å lyde som et ekko av Finn Gustavsen tar jeg likevel med at dette store VI i nesten 48 år har forsøkt å knekke Cuba, både med lovlige og ulovlige midler. Og sjøl om den økonomiske forfølgelsen hvert år fordømmes av et så godt som enstemmig FN, så gir likevel mediekrigen og den poltiske forfølgelsen fra USA si side, resultater i det lange løp. Det er derfor relativt trygt og stuereint å nevne ordet diktatur hver gang Cuba nevnes, eller henge ordet massemorder på Castro, eller drapsmann på Che Guevara. Det kreves ikke dokumentasjon. Ordbruken, ensidigheten og overdrivelsene innarbeides over år gjennom nyheter fra pressebyråer som spiller på lag. Og det har heller ikke gått deler av det politiske – og det upolitiske – miljøet her i landet hus forbi at det i USA er en heil “vitenskap” som i detalj omskriver Cubansk historie.
Sånn sett er det nå mulig å finne støtte for nær sagt hvilken som helst påstand om Cuba, Castro eller Che Guevara. Så dersom Eggen har lyst til sjøl å svare på spørsmålet han stiller forfatteren av boka han anmelder, Harald Henmo, om det var mellom 200 og 700 personer som blei henretta etter revolusjonen på Cuba “…..det første døgnet…”, så vil han ikke ha problemer med å finne det svaret han ønsker.

Som seg hør og bør tar Eggen seg også tid til å si noe om boka han skulle anmelde, og ikke bare hva han mener om Cuba . Litt slentrende sier han seg fornøyd med Henmo i hans humor og hans historiske sveip, og at det saktens er noe i det han sier om kapitalisme, USA, Irak og dagens verden og rettferdighet og sånn…….

Men ingenting av dette andre synes å kreve heva øyenbryn fra hans side, kun skuldertrekk.

MER ENN EN BOYKOTT

De fleste land i verden har problemer med å score høyt på et barometer for menneske-rettigheter, både politisk, sosialt og økonomisk. Likevel er det bare noen få utvalgte som havner på hetslista, der hvor de blir irrelevante og mediaomtalen stort sett begrenser seg til ensidigheter og hånlige karakteristikker.

Gjennom mange år har Cuba innehatt en av topplasseringene. Rik medaljehøst gjennom mange år – 47 – har bare ei forklaring. De har irritert USA, og er utpekt av stormakta til å stå på det som finnes av irrelevantlister, terroristlister, svartelister, boykottlister og isolasjonslister.

Det finnes de som mener dette lyder hult, spesielt når vi vet at USA mer eller mindre har styrt Latin-amerika i over hundre år. Uttallige ganger har de grepet inn og endra eller justert styresettet, ofte til fordel for diktatorer, militærjuntaer eller venligsinna demokraturer. Og på Amnestys lister over disse landene florerer det fremdeles med tortur, mishandling og drap. Som da kommer i tillegg til barneprostitusjon, sult og analfebtisme.

Vi skjønner at det blei en irriterende strek i regninga da noen trassige Cubanerne etter revolusjonen i 1959 nekta å bøye seg for amerikansk press, og USA så seg tvunget til å starte en militær, økonomisk og politisk krig mot landet. Trasset, og viljen til å overleve med ryggen rett, tvang Cuba inn i Østblokka, – og utviklinga av demokratiet blei ikke slik mange ønska. Men fattige mennesker over heile verden så likevel at det var mulig å frigjøre seg fra nykolonialismen. Og det er ingen tilfeldighet at Che Guevara fremdeles befinner seg fremst i de fleste demonstrasjoner mot undertrykkelse verden over.

USA har – i suveren forakt for gjentatte FN-fordømmelser – knust Cubas økonomi, og også de fleste av de svært sosiale resultatene av revolusjonen. Slik sett er den amerikanske frykten, og faren for at det Cubanske eksemplet skal smitte blitt sterkt redusert. Men det forbausende er at disse amerikanske overgrepene fører til så liten oppmerksomhet og fordømmelse. Spesielt når det er så tydelig at manglende liberalisering på Cuba langt på vei skyldes den amerikanske boykotten og frykten for amerikanske angrep.

Kanskje forteller unnfallenheten og ensidigheten oss mest om makt i de internasjonale mediene.
Også de norske?