Odd Hansen

Raul Castro har spilt ut sine kort.  Og nå venter vi på deg Barack Obama. Nå har du sjansen til å være med og skape fred !

Cuba setter fri 52 fanger. At de nå tar sjansen på å løsne opp litt tyder jo på at frykten for USA er blitt mindre enn den var under Bush. Og det er flott. Og så får vi bare håpe at den spanske utenriksminister Moratinos og Raul Castro finner gode løsninger, og at den mest hatefulle høyresida i USA endelig må gi tapt. Men for å få en skikkelig løsning er det nødvendig at også USA handler.

De 52, som av det internasjonale samfunnet, d.vs.først og fremst  USA og EU kalles politiske fanger, har sittet fengsla siden 2003.  Cubanerne har heile tida vært uenige i  betegnelsen, men har nå likevel åpna for å frigi dem. Saken har sin bakgrunn i 2003, hvor lederen av USAs interessekontor i Havana  James Cason, reiste rundt på Cuba med penger og teknisk utstyr for å bygge opp opposisjonsgrupper mot styret på Cuba, ganske  åpenlyst. Og det var samtidig ei bølge av båt- og flykapringer, som skapte en reell frykt hos cubanske myndigheter for at USA skulle bruke denne uroen til å gå til angrep på Cuba, når de likevel var på krigsstien mot Irak.  Alle de 52 var  dømt for å ha mottatt penger og utstyr, og for å ha samarbeidd med USA.

Bakgrunnen er at cubansk lov legger sterke begrensninger på samarbeid med amerikanske organisajoner, – og det er ulovlig å motta penger og utstyr fra, og å  samarbeide med CIA-finansierte og Miamistyrte organisajoner som støtter blokaden av Cuba osv.

Så forunderlig er dette egentlig ikke. De fleste land har lover for å hindre terrorisme og undergraving fra fiendtligsinnet makt. Og de cubanske lovene må sjølsagt sees på bakgrunn av den fiendtlige og krigerske amerikanske politikken overfor Cuba i 50 år.

Cuba har vist ei rakrygga holdning og en evne til å stå i mot USAs press og fiendtlighet. De har aldri latt seg tråkke på. Men det har kosta.  Mange er de fantasifulle forsøkene på å drepe Fidel Castro, over 600  i flg CIA. For Cuba har det vært dødsens alvor. Over 3000 mennesker er drept i terrorhandlinger på Cuba etter Revolusjonen. Kjente terrorister som Luis Possada og Orlando Bosch går fremdeles fritt omkring i USA. Og den økonomiske blokaden har skada Cubas muligheter for å bygge ut sin planøkonomi. Iflg cubanske oversikterer, som de har fremlagt for FN, har blokaden kosta Cuba over 500 milliarder kroner.

Fiendtlighetene fra USA, og den økonomiske blokaden, må ta en slutt. Nå må du spille ut dine kort, Barack Obama, du er tross alt Fredsprisvinner !

Folk i vår del av verden er veldig delt i synet på Cuba. Mye skyldes sjølsagt at landet lenge var en brikke i den kalde krigen mellom øst og vest. Men kanskje aller mest fordi USA aldri aksepterte at denne lille øystaten skulle lage sitt eget samfunnssystem, skulle gjøre som de sjøl ville.

Noen ser på landet som en ettpartistat med alt det kan innebære av ensretting og manglende samfunnsdebatt, og med en økonomi som i alt vesentlig er offentlig, og ikke gir muligheter for folk til å bli personlig rike.   Andre ser det  som annerledeslandet, som forsøker å forandre det gamle samfunnet  til noe nytt og bedre,  et samfunn hvor menneske deler den velstanden de har, og som sjøl deler – rausere enn noe annet land – av det lille de har, til de i fattige land som har mindre. Og som styrer økonomien etter plan og politiske prioriteringer.

Etter 50 år med revolusjon hadde nok de opprinnelige revolusjonære trodd at de ville ha nådd alle sin mål. Men motgangen har vært enorm. Først isolasjonen fra vest og vestens varer, som førte til at alt de hadde av maskineri, landbruksmaskiner, biler etc måtte endres eller skiftes ut. Så sammenbruddet i Øst- Europa, som førte til sammenbrudd i handelsforbindelsene med Øst. Når så USAs blokade blei skjerpa hadde liksom alle onde ånder gått sammen……………   Men sakte kom Cuba seg opp i knestående igjen

Og sakte men sikkert forsøker de nå å finne sin egen vei, en Karibisk sosialisme.

Så hvordan opplever cubanerne dette. Hvordan ser de på samfunnet sitt, på revolusjonen, på sosialismen, på alle manglene, på Castro ……?

Heldigvis finnes det endel litteratur og undersøkelser om dette. Her er noe fra forskjellige kilder, ingen av dem cubanske.

1. Jeg starter med “A Contemporary Cuba Reader” – Social Science, Latin American Studies, Rowman & Littlefield Publishers Inc. Der er en artikkel om CUBA POLL av Mimi Whitefield. Hun refererer resultater fra en undersøkelse som blei foretatt i november 1994 i regi av Princeton Gallup Polling organisation, av 1002 personer i 75 % av Cubas territorium. Dette er som  kjent midt under den alvorligste krisa Cuba har vært inne i i moderne tid. USA skjerpa blokaden av Cuba. Og de fleste Latin-Amerikanske land fulgte lydig opp. Og sjøl om cubanerne delte det de hadde, så var det for lite, og mange gikk sultne til sengs. Man skulle virkelig forvente ei negativ holdning til litt av hvert.

Så til resultatene av målingene:    24 prosen av de spurte kaller seg “ikke-integrerte i revolusjonen” – en betegnelse for de som er politisk inaktive. 11 prosent kaller seg kommunister og 10 prosent kaller seg sosialister. Den største gruppa, 48 prosent beskriver seg som “revolusjonære”. 88 prosent av de spurte svarer at de er stolte over å være cubanere. 76 prosent var “mye” eller “noe”  fornøyd med sitt personlige liv. Dette tolker CID/Gallup som at svarerne er “ positive til regjering, samfunn og økonomi.

2. Og så til en undersøkelse fra nyere dato: World Public Opinion.Org. som du finner på “nettet”. Her er bl.a en undersøkelse fra forskjellige Latin-Amerikanske land. Undersøkelsen er fra 2007 og omfatter 1000 cubanere i Havana og Santiago de Cuba, og er gjennomført heilt uavhengig av innblanding fra myndighetene.

Litt under halvparten, 47 prosent sier de støtter regjeringa, og 40 prosent sier at de ikke gjør. Støtten er større hos de eldre enn hos de yngre. 98  og 96 prosent av de spurte svarer at helsetjenester og utdanning er tilgjengelig for alle, uavhengig av økonomi.

3. Jeg har ønska å se disse to undersøkelsene i forhold til vurderinger i ei ny bok om Cuba av Antoni Capcia, professor i Latin-amerikanske studier, Nottigham University, som  kommenterer perioden etter Fidels avgang, og skriver:

….systemet nyter sannsynligvis tilstrekkelig støtte til at det er i stand til å fortsette med en viss legitimitet (some legitimacy). Kort fortalt ser vi opp gjennom årene et 3-delt mønster :

1. Først; noe mellom en femtedel og en tredjedel av befolkninga (avhengig av omstendighetene, presset og Cubas økonomiske helse), har pleid å være lojale aktivister, den pålitelige basis for for offentlge massemøter, demonstrasjoner o.l., frivillig arbeid og sivil-og militært forsvar og masseorganisajoner.

2. For det andre , en omtrentlig like stor andel som i like stor grad  har avvist systemet, spesielt de som, heller enn åpent å opponere mot systemet som dissidenter, har emigrertt og venter tålmodig på regimets sammenbrudd.

3. Så har vi den gjenværende – og kritiske – tredjedel (eller kanskje halvparten). De som har forholdt seg passivt lojale til revolusjonen; men som har vært mer enn innstilt på å klage; å operere i den svarte økonomien, til å ignorere oppfordringer til å mobiliseres osv. (til massemønstringer, frivillig arbeid etc.); de viss lojalitet har vært fokusert på nasjonalisme, sosial framgang, eller Fidel Castros personlighet, og som har frykta alternativene. Dette er, tross alt, cubanere som så sosiale oppnåelser og arbeidsliv kollapse i Øst-Europa etter 1989; de som frykter at emigrantene skal returnere og kreve tilbake eiendommer de lever i eller gårder de driver; de som er tvetydige mot et USA som de beundrer og frykter, misunner og misliker……..

Slik sier han, er spørsmålet om systemets overlevelse avhengig av midt-gruppene, ettersom lojal akitivisme har vært utilstrekkelig til å sikre overlevelse, og opposisjonen utilstrekkelig til å få slutt på systemet.

Og slik kan vi oppsummere:  at revolusjonen ennå ikke «har seira». Utfordringene for Cuba nå er å oppfylle befolkningens intense ønsker om forbedringer i hverdagslivet. De store «midtgruppene» i undersøkelsen venter utålmodig………… og det vet Raul Castro og ledelsen på Cuba.

Cuba trenger noen gode år nå. De økonomiske reformene som nå prøves ut må lykkes. Og arbeidet med å øke sjølforsyningsgraden av matvarer, og derved redusere den store matvareimporten, må gi resultater.  Og, – ingen flere ødeleggende orkaner nå.  Da vil den cubanske revolusjonen kunne  stå i mot det meste.

USA har i nesten 50 år hatt en politisk, økonomisk, sosial og kulturell blokade og isolasjon av Cuba. Begrunnelsen for blokaden og forfølgelsen har variert, men for noen år siden bestemte USAs ledelse seg for at de skulle bruke «brudd på Menneskrettighetene» som hovedargument i sine internasjonale propagandakampanjer. De som tror dette er godt fundert kan lese Amnesty Internasjonals siste rapporter om Latin Amerika – og ikke minst USA. – Der er masse grufulle ting, fra mange forskjellige land. Men ingen vil på bakgrunn av dette kunne påstå at Cuba er en slags menneskeretighets-versting.

Og les denne artikkelen om Cubansk «U-hjelp», som nesten ingen får høre om p.g.a et eller annet, kanskje det amerikanske informasjonsmonopolet, -.  og se om USA skal få lov til å knuse dette landet økonomisk fordi det  liksom ikke ivaretar menneskerettighetene. Å gi fattige mennesker  i den 3. verden ei utdanning som setter dem i stand til å ta seg av sine medmennesker, er ikke det å ta menneskerettighetene på alvor?

Exporting healthcare to Africa (By Tom Fawthrop in Cienfuegos, Cuba)

Globalising healthcare: African medical students are training in Cuba

In universities across Cuba, the next generation of African doctors are being trained on scholarships that may prove more valuable than any foreign aid package to their continent. When they graduate, the doctors will return home to treat patients in some of Africa’s poorest countries, equipped with some of the best medical training in the world. Their education and training will not have cost them anything, and many say they plan to use their skills to help those too poor to pay for treatment.

«I am from a very poor family in Eastern Cape,» says Sydney Mankale Moroasale, a South African medical student currently studying at Cienfuegos University in Cuba. «People all around me were suffering. I said to myself ‘Why couldn’t I be the one to help them?’ It was my dream to be a doctor.»

A further 125 South African medical students study alongside Moroasale at Cienfuegos, while another 224 are enrolled in other Cuban universities. None of them would have been able to study medicine at all had it not been for the scholarship programmes.

A total of 286 African doctors have graduated from Cuba since the first batch in 2005. After the 1959 revolution, Fidel Castro, the former Cuban president, pioneered the creation of a dynamic and comprehensive public health system which has been praised by the World Health Organization for providing free healthcare to all its citizens. Even doctors working in countries ideologically opposed to communist Cuba admit that the system works. «It is internationally known that medical standards are very high in Cuba, and medical training is very good,» says Dr Arachu Castro, a Spanish specialist in social medicine at the Harvard Medical School.

Community-based approach

Some South African doctors, mostly those working in the private sector, have questioned medical standards in Cuba, but in the main, public health experts have defended the island’s medical achievements – particularly its focus on primary healthcare. Dr Julio Padron Gonzalez, who runs the foreign student medical programme at Cienfugos University, explains why this is so important.

«The medical curriculum is patient-centred and orientated toward the family doctor and community health,» he says. «Ninety per cent of health problems can be dealt with at the level of primary healthcare.»

This approach has impressed many of the students studying on the programme. Johanne Mkhabele is a South African student specialising in HIV/Aids prevention and treatment. «We have to learn from Cuba how to involve the whole community in preventing HIV/Aids, and not just leave it to the health workers,» he says. «Everybody has to be involved.»

Reversing the brain drain

Dr Julio Padron says primary healthcare is a key part of the students’ education

In recent years, South Africa has watched thousands of doctors leave the country in search of higher salaries in the West. The problem is not unique to South Africa – many African countries face a similar brain drain. Cuba has bucked the trend of poaching doctors from Africa, and its efforts to give, rather than take, doctors from the continent has impressed the African countries who benefit.

«I don’t know of any other country in the world that has 30,000 foreign students. Cuba has demonstrated you don’t have to be wealthy to help other nations,» says Segun Bamigbetan Baju, the Nigerian ambassador to Havana. «Cuba is a developing country making great sacrifices and denying itself so many things to help Africans,» he adds.

Since the 1970s, Cuba’s programme to reverse the brain drain has seen 17,000 professionals, including doctors, return to African countries. More than 50 per cent returned to practise medicine and nursing. In addition, Cuba has pioneered co-operation in establishing new medical schools in Ethiopia, Uganda, Ghana, Gambia, Equatorial Guinea and Guinea Bissau.

The students say it is not only the intense focus on primary healthcare that they would not pick up in a South African medical school. One of the first year subjects is medical philosophy and ethics, a course which stresses a commitment to patients, health as a human right and the moral obligation of doctors to provide services to the rural poor.

So what lies behind Cuba’s commitment to training African doctors? «We are showing an example that it is possible to do things in a different way, even though we don’t have many resources,» says Clara Esther Gomez, a lecturer at the medical school at Cienfugos.

Globalising healthcare

Cuban doctors and medical professors refer to their international mission as  ‘Globalising Healthcare’. But in a globalised world, what is to stop some of the new doctors following their home-grown counterparts to the West to search for lucrative careers? «I assure you with my life that no doctor trained in Cuba, once he starts practising back home, will ever leave the country,» South African student Moroasale says emphatically when asked.

Of far greater concern is how far Cuban graduates can apply the community-based approach once they are integrated into a very different kind of health system back home. Moroasale is determined to make a difference. «I am going to offer every patient what they need without checking first what they have in their pocket,» he says. But Gomez admits it may be tough for some of their graduates to deal with the medical establishment at home. «The entrenched doctors in South Africa will not readily accept the Cuban-trained doctors and treating patients without payment,» she says.

«It will be a battle of ideas, but in this battle, humanity and health will win over money.»

Source:

Al Jazeera

Den amerikanske blokaden av Cuba fordømmes nå av en samla verden. I FNs hovedforsamling var det nå i år bare USA og Israel som stemte mot resolusjonen som fordømte blokaden.

Blokaden, som nå har vart i over 50 år, er økonomisk, vitenskaplig, kulturell, sosial og politisk. På alle felt har USA sørga for å isolere Cuba. Og etterhvert som Cubanerne har greid å lage hull i blokaden og finne nye samarbeidspartnere, har USA stramma inn, og forfulgt Cubanske virksomheter kloden rundt.

Skadevirkningen på det Cubanske samfunnet er enorme. En sak er de økonomiske skadene som er bergna til over 500 milliarder norske kroner, – for et fattig land.  En annen sak er avstenging fra det fremste i moderne teknologi f.eks innenfor medisin, fra vitenskaplig forskning og konferanser, fra et kulturelt marked. Mangelen på medisiner og moderne medisinsk utstyr er påtakelig. Mennesker dør på Cuba p.g.a. blokaden

Men det aller verste er kanskje likevel skadevirkningene på det sosiale samfunn på Cuba. Dette har bl.a. Amnesty Internasjonal påpekt flere ganger. Blokaden og den amerikanske fiendtligheten har umuliggjort ei naturlig sosial utvikling, ei naturlig utvikling av sosiale institusjoner, av demokrati og debatt.

Har du et truende rovdyr like utenfor stuedøra vil det fremme vaktsomhet og kontroll mer enn samtale, åpenhet og dialog.

Norge bør heve stemmen sin mot urett og overgrep. Det er ikke nok å avlevere en stemme hvert år i FN. Snakk til dem. Snakk til de som har ansvaret. Ta det opp med Fredsprisvinneren som nettopp har gått inn for å forlenge denne ulovlige og ødeleggende blokaden.

Vi har ei rødgrønn regjering som skal være den mest radikale i Europa. Men hvor er evnen og viljen til å kritisere USA, til å tale USA “midt i mot” ?

Hvor høy er stemmen din når USA er overgriperen, Gahr Støre ?

– – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – — – – – – – — – – — – – – –

Sendt Dagsavisen fredag 30.10

Avslått 2.11

Men jeg sender likevel en liten henvendelse til avisens debattredaktør:

«Kjære Ivar

Jeg skal ikke legge meg opp i jobben din, og jeg skal heller ikke komme trekkende med ytringsfrihet. Men dette lille innlegget er litt fikst og annerledes. De fleste har jo fått med seg masse negativt om Cuba. Sånn sett er denne litt overaskende. Tenk at det er noen som synes det er negativt at USA plager livet av Cuba.

Ellers kan jeg opplyse at jeg har slutta å kjøpe Dagbladet på lørdager. Nå kjøper jeg Dagsavisen.

hilsen Odd Hansen

___________________

USAs blokade av Cuba har nå vart i nesten 50 år, og er den lengste i moderne historie. Enkelte perioder med tøvær og dialog har vært kortvarige, – så har partene vært tilbake i skyttergravene igjen. Ikke rart at det både i USA, og i det eksilcubanske miljøet i Miami, – og på Cuba, – er en mer optimistisk stemning etter valget av Obama som president. Under valgkampen sa Obama at han gjerne kunne tenke seg å sette seg ned med Raul Castro for å finne løsninger som ville kunne forbedre forholdet mellom de to landene. Og i sitt valgprogram sa han at han vil tillate enhver form for reisevirksomhet mellom USA og Cuba, og også igjen åpne for  hjemsendelse av penger fra eksilcubanere til slektninger på Cuba. Dette oppfattes sjølsagt  positivt i miljøer som ønsker normalisering.  I tillegg vil han benytte  diplomati for å få regjeringa i Havana til å ta skritt  i retning demokrati, deriblant å løslate alle politiske fanger i landet,- det som cubanerne fastholder er amerikanernes kjøpte og betalte opposisjon. Men blir landene enige her vil USA ta skritt for å normalisere forholdet, og redusere blokaden. Og han har flertallet av det amerikanske folket med seg. En måling som AP står bak viser at 48 prosent er for å oppheve blokaden, mens 40 prosent er mot.

Men hvorfor har konflikten holdt seg så lenge?

USA har en historisk tradisjon for å blande seg inn i styresettet i Latin-Amerika, som den mektige fetteren i nord, som fylte tomrommet etter de spanske koloniherrene. Overfor Cuba kom det til uttrykk gjennom grunnlovstillegget Platt Amendment fra 1902, som ga landet en slags juridisk-politisk rett til å gripe inn overfor Cubanske regjeringer som ikke tjente USAs interesser. Mange er de eksemplene på “inngrep” i Latin- Amerikanske land, deriblandt Cuba, som moderne amerikanske politikere helst skulle ha sett ugjort. Alt for mange av disse landene har beholdt en undertrykkende føydal eller halvføydal samfunnsstruktur heilt til de nye sentrum-venstre regjerngene nå går løs på dem.

Det Cuba som Castro og revolusjonsbevegelsen gikk løs på var modent for fall.

Forskjellen mellom fattig og rik var stor. Store godseiere, eiendomsbesittere og amerikanske firmaer styrte økonomien, og forsynte seg av godene i et tett samarbeid med diktatoren Batista. Revolusjonen fikk derfor støtte av folket. Men,- det var ingen som visste hva slags revolusjon som skulle komme, – heller ikke de som gjennomførte den. Men  etterhvert som revolusjonen gjennomførte jordreform og nasjonalisering av utenlandske bedrifter, og USA stilte seg mer og mer avvisende til det nye regimet,- var det klart at cubanerne enten måtte gi opp forsøket på store samfunnsendringer og kontroll av økonomien, eller finne sin egen vei. På denne tida, i 1959, var den kalde krigen på noe av sitt kaldeste. Og sosiale bevegelser som rokka ved tradisjonelle samfunnsfundamenter blei raskt stempla som kommunistiske, og som en del av den store krigen mellom gode og onde. I 1960 innførte USA den økonomiske blokaden av Cuba, raskt etterfulgt av Latin-Amerika og store deler av den vestlige verden. Etter en kort periode med famling i et slags økonomiens ingenmannsland lærte cubanerne at det var umulig å overleve aleine. Og ettersom USA nå var åpenlyst fiendtlige, og åpent støtta væpna grupper og sabotasjeaksjoner for å styrte regimet, var det bare samarbeid med Sovjet som kunne redde den cubanske revolusjonen. Dette har i stor vært med på å forme revolusjonen og cubansk samfunnsliv.

Men den kalde krigen er over,

Sovjetsamveldet er borte. Og etter noen fryktelig vanskelige år for isolerte cubanerne, begynner livet på Cuba nå å finne sin nye form, i tett samarbeid med nye venner, først og fremst i Latin- Amerika. Og etter at Fidel Castro trakk seg tilbake på grunn av sykdom, speider mange etter tegn på endring, liberalsering eller tøvær. Speiderne er like mangfoldige som spørsmålene de stiller og forventningene de har.

Også cubanerne ønsker endringer. 

Det vet vi fordi det stadig gjennomføres nasjonale og internasjonale meningsmålinger på Cuba. Men ingenting tyder på at de vil ha tilbake det gamle samfunnet, eller den gamle overklassen som reiste fra Cuba etter revolusjonen, og som fører sin kaldkrigs-retorikk fra Miami. De vil ha en bedre levestandard og et åpnere samfunn og et lettere liv. Slik sett har den amerikanske blokaden nådd i alle fall ett av sine mål,- å skade cubansk økonomi så kraftig at folk rammes i hverdagslivet sitt. Over 500 milliarder kroner har blokaden kosta sier cubanerne i sine rapporter til FN. Og ettersom revolusjonens prioriteringer har vært grunnleggende goder som helse, utdanning, bolig og kultur,- er det for den enkelte cubaner hverdagens forbruksgoder som har vært hardest ramma av blokaden, sjøl om rimelig mat har vært sikra alle. I tillegg til den økonomiske sida av blokaden kommer masse andre virkninger på det cubanske samfunnet. USAs noe lemfeldige holdning til sabotasjeaksjoner mot Cuba, den intense propagandakrigen, og den åpenlyse støtte til forskjellige gruppers forsøk på å fjerne regimet, har umuliggjort ei naturlig utvikling av sosiale og politske institusjoner i landet.

Overvåking og kontroll blir naturlig nok viktig for et samfunn som stadig utsettes for sabotasjeaksjoner,- og hvor det pumpes inn millioner i forsøk på oppbygging av en politisk opposisjon, fra en fiendtlig nabostats side. 

Slutt fred !

Det viktigste for cubanerne er derfor at Obama nå signaliserer at han “slutter fred” med Cuba. Opphever blokaden og aksepterer at forming av det cubanske samfunnets institusjoner og hverdagsliv, er cubanernes egen sak. Gjennom en slik normaliseringsprosess vil vi få se den cubanske revolusjonen og det cubanske samfunnet slik cubanerne “egentlig” ønsker det. 

At det nå er viktig at  Obama signaliserer endringer i sin Cubapolitikk viser utviklinga i Latin-Amerika, hvor stadig flere land sier nei takk til USAs innflytelse. Og en viktig del av  kritikken går på USAs behandling av Cuba. Evo Morales i Bolivia har nettopp foreslått at landene i Latin-Amerika skal utvise USAs ambassadører til USA opphever blokaden av Cuba. 

I FN har verdenssamfunnet gang på gang fordømt blokaden, mot USAs og Israels stemmer. Så om Obama nå vil avslutte den arrogante amerikanske alenegangen,  da må blokaden oppheves.