Odd Hansen

USA har hatt en blokade av Cuba i 57 år. Den har omfatta all handel, kulturelt og intellektuelt arbeid. Og ettersom USA er så økonomisk sterk og dominerende har de kunnet presse og bøtelegge samarbeidende nasjoner til å gjøre likeså. Vi vet jo at fra starten på sekstitallet og til Sovjetunionens oppløsning levde Cuba godt med økonomisk samarbeid med Sovjet, sjøl om de måtte akseptere å innrette seg mye etter Sovjets ønsker i økonomisk  modell. Og sjøl om de egentlig ikke ønska det blei de stort sett avhengig av sukkereksporten til Sovjet, det var den økonomiske hjørnesteinen.

Og da Sovjetsamfunnet blei oppløst raste den økonomiske verden  sammen for cubanerne. Ingen sukkereksport til Sovjet, og boykotta av USA. Over natta stupte nasjonalproduktet med en tredel.

Cuba måtte innføre den berømmelige Spesialperiden for i det heile tatt å overleve. Matrasjonene som  folk blei tildelt var så knappe at folk akkurat så vidt fikk det næringsinnholdet de måtte ha. Og de kunne aldri spise seg mette.

Etter at jordbruket etter Sovjetmodell, avhengig av kunstgjødsel og olje og landbruksmaskiner, knakk sammen, måtte cubanerne skaffe seg mat på andre måter, – og sakte men sikkert måtte et annet – og mer økologisk –  landbruk etableres. Det gikk seint, men resultatene begynner nå å komme, men  fremdeles importerer Cuba bortimot 70 prosent av matvarene sine.

EI NY, LITT LYSERE  TID.

Turismen blei den nye redningen. Og inntektene derfra blei cubas viktigste inntektskilde, viktigere enn sukker. Og samtidig åpna alle de nye besøkende samfunnet mot verden.

Og etter hvert  fikk Cuba nye samarbeidspartnere i Latin-Amerika. Spesielt samarbeidsavtalen med Venezuela betydde mye. Cuba sendte tusenvis av leger, først 15.000, for så i 2013 å nå en topp på heile 30.000, som bygde opp et helsesystem i utkant-Venezuela. Som betaling fikk Cuba olje. De fikk så mye at de kunne eksportere olje videre slik at Cuba fikk verdifulle valutainntekter.  Fidel Castro kunne nesten ikke styre si begeistring og fikk satt opp meterhøye plakater i Havanna med teksten «VAMOS BIEN «( nå går det bra!). Endelig kunne de puste letta ut, og begynne på nytt å bygge sin sosialisme. 

SÅ STO KATASTROFENE I KØ.

Cuba blei ramma av 2 – 3 store, ødeleggende  orkaner og en dramatisk tørke. Det tok år å reparere skadene på hus, veier og tobakksmarker og jordbruk.. 

Og Fidel Castro blei alvorlig sjuk og måtte trekke seg som president.

Så kom Finanskrisa som ramma alle.

Oljeprisen stupte.

Hugo Chavez i Venezuela døde.

Opposisjonen i Venezuela vant parlamentsvalget,  samarbeidsavtalen mellom Cuba og Venezuela forvitra og de viktige oljeforsyningene svant hen.  Og nok ei gang måtte cubanerne innføre bensinrasjonering og strømutkoplinger.

Som om ikke det var nok vant Trump valget i USA og gikk straks i gang med å fjerne alle rester av tøvær mellom USA og Cuba som Barack Obama hadde starte på. Den ødeleggende økonomiske blokaden skulle sjølsagt fortsette, en blokade som har kosta Cuba 130 milliarder dollar. ( the United Nations Economic Commission for Latin America and the Caribbean)

Og Trump tetta igjen alle glipene han kunne finne. Den amerikanske turismen (unntatt amerikansk-cubanere) var ei slik lita glipe. Etter de nye reglene får vanlige amerikanere bare reise til Cuba etter spesielle gruppeturopplegg. Trump har i tillegg ramsa opp ei mengde hoteller, restauranter og næringer som du blir bøtelagt om du besøker eller handler med. De 3 første måneden igikk derfor denne turisme tilbake med 300.000 besøkende.

Raul Castro  kjempa for å redde redde den skadeskutte cubanske  økonomien. Og de store plakatene i Havanna hadde nå et annet budskap: «SKAL VI FÅ MER MÅ VI SKAPE MER !».

Cuba var i knestående, og økonomien fungerte bare sånn noenlunde..

NYE PARTNERE KOMMER.

Verden endrer seg, og de reddende englene kom fra uventa hold: Russland og Kina var åpne for en ny handelspartner. Cuba hadde verdifull og ettertrakta nikkel og kobolt, og de hadde sukker, kvalitetscigarer, rom, og de hadde avansert medisinsk forskning.

(Under den verste krisa under Spesialperioden på nittitallet hadde Kina kommet med en – nærmest livreddende hjelp – 500.000 sykler og etterhvert en sykkelfabrikk og support.). Her handles det i stort!

Men likevel, – da kineserne  og russerne var klar til å handle dempa de store vyene seg for både kineserne og russerne da de registrerte  at cubanere ikke hadde noe særlig penger å betale økt varehandel med, – tvert i mot hadde de kjempestor gjeld.

Men Putin strakte seg langt og satte en strek over 9/10 av gammel gjeld. Og så kunne de begynne å handle.

Russerne inngikk avtale om å modernisere 1000 km nedslitt jernbane. I tillegg ville de begyne å planlegge en hurtigtogs-jernbane mellom Havanna og turistområdet Varadero.

Og som en vennlig gest sendte de et kjærkomment tankskip med olje.

Det kom som en forløper for russernes økte energisamarbeid, oppgradering av oljeraffineriet i Cienfuegos og samarbeid om å utvikle cubanernes off-shore oljefelt.

Handelen starta: 300 nye Ladaer er sjølsagt lite, men en begynnelse på det nye handelssamkvemmet, – så følger lastebiler og de legendariske Ural motorsyklene. Og reservedeler til traktorer og landbruksmaskiner fra sovjettida kommer godt med. Russernes største kjøretøyfabrikk Avtovaz øker eksporten takket være finansiering fra den Russiske stats Utviklingsbank VEB. Og nylig leverte russerne de første av 75 lokomotiver.

Den positive holdninga fra russernes side er blitt registrert med uro i USA, – ikke bare i handelsnæringa, men også i forsvarsdepartementet. Skal USA nok ei gang få ei fiendtlig makt tett opp i USAs fjæresteiner? Bare tanken skremmer. Den såkalte LOURDES  basen på Cuba, som blei brukt til elektronisk overvåking, den blei stengt i 2001, men den spøker nå i bakhodet til amerikanske militæranalytikere.

EN STERKT STYRT «KINESISK» MODELL.

Med hensyn til økonomisk samarbeid er det likevel kineserne som er Storebror både som handelspartner og  – delvis – som økonomisk forbilde.  Kineserne har gjennom flere år levert lavenergi lysarmatur, riskokere, vifter,  diverse forbruksvarer og 1000  energi-effektive busser,. Noe  av dette er levert som en slags halvfabrikata som ferdigmonteres på Cuba. Kineserne følger opp og har en opplæringsrolle, i tillegg til at de samarbeider om å etablere og utvikle et mer variert næringsliv som  fiskeoppdrett, saueavl, anlegg for produksjon av plantevernmiddel, og biogass kraftverk m.m. Kineserne skal også i gang med å rehabilitere sjukehus og havner.

I tillegg kommer ei kjempesatsing med ei storstilt utbygging av dypvannshavna  og industrisona «med spesielle skatteordninger», ei såkalt Maquila,  i Mariell litt utenfor Havanna. I samarbeid med Brasil er det anlagt kai med 18 meters dybde,- og ferdig utbygd vil heile anlegget ha plass til 1 million containere, i tillegg til diverse industrianlegg.  Dette har vært det mest omstridde av reformene i den cubanske debatten. Denne typen anlegg har tidligere vært mye kritisert fra cubansk hold, i alle fall slik de er blitt drevet i endel andre land, bl.a Mexico.

Og på den andre sida er frykten stor for at USA vil legge kjelker i veien.

Men det viktige er sjølsagt heile den prosessen Cuba er inne i med omstilling og utvikling av økonomien. Store deler av det cubanske folket har deltatt i debatten om endringene. Raul Castro har vært en pådriver, – men Fidel var kritisk heilt til han døde, og sørga for å sinke det han kunne.

Prosessen med å øke andelen sjølsysselsatte som starter sin egen virksomhet har nå passert 500.000. Rauls målsetting er at 30 prosent av næringslivet skal være privat.

Sakte men sikkert har reformer pressa seg fram.  De som forventer at Cuba står på nippet til å innføre markedsøkonomi eller forlate sosialismen, de tar sannsynligvis feil.  De reformene som har vært satt ut i livet sikrer regjeringa full kontroll. I det ligger at styringa av økonomien ikke er grunnleggende endra. «Sosialisme for vår tid» sier cubanerne.

Veien fram for Cuba har stadig mange hindringer, og vanskene tærer på folkets tålmodighet. Men et lite lysglimt tross alt, etter nedgang i brutto nasjonalprodukt på 0,9 prosent i 2016, som først og fremst skyldtes oljemangel, –  er ei framgang på 1,6 prosent i 2017.

Kanskje den nye presidenten Miguel Diaz-canel kan håpe på snart å ta fram plakatene igjen, de med det optimistiske budskapet: VAMOS BIEN ! NÅ GÅR DET BRA !

melder NRK dagsnytt klokka 19.00 torsdag (9.september). Den samme nyheten melder Aftenposten. “Ikke lenger Rød” sier ABC-nyheter. Og dette var jo litt av en sensasjon!

Men kilden for oppslaget finnes, – heldigvis.  Så det er så absolutt mulig å vite hva som er fakta her. Det dreier seg om begynnelsen av et intervju den amerikanske journalisten Jeffrey Goldberg har gjort med Fidel Castro, og som finnes i avisen  The Atlantic magazine. Og ved å sjekke hva media til nå har skapt av sensasjons-overskrifter, så blir man jo bare fortvila og oppgitt over deres intellektuelle dovenskap.

Det viser seg at oppslagene er en grov fortegning av hva Castro  mener, – og en manglende evne til ordinær innenatlesning.  Og hva kan ikke komme til å følge i dagene som kommer, når resten av samtalen blir offentliggjort.

Og for NRKs vedkommende er dette andre gang på et par uker at de målbærer nyheter som på negativ og uriktig måte sverter Cuba. (www.latin-amerikagruppene.no/Artikler/12127.html) Man kan jo spørre seg om hva slags agenda NRK har. Eller føler de kanskje bare at akkurat når det gjelder Cuba så er det greit å bringe hva som helst til torgs. (Jeg spør forsåvidt NRK, om de leser dette!)

Tilbake til intervjuet, og til bakgrunnen for det: Castro har åpenbart kalt den amerikanske journalisten til seg for å advare om faren for atomkrig om Iran og USA/Israel  ikke besinner seg. Han har brukt enhver anledning siden han kom på beina igjen, til å advare om dette. Kanskje vi burde lytte litt.

Men når det gjelder det han sier om kommunismen og Cuba i intervjuet så skal journalisten ha spurt Castro om han trodde den cubanske modellen fremdeles var verd å eksportere, og Castro svarte: ”Den cubanske modellen fungerer ikke engang lenger for oss”.  Da er det journalisten benytter seg av sin medbrakte latinamerikaekspert Julia Sweig, som tolker hva Castro kan ha ment,  i denne litt gemyttelige lunsjsamtalen:

”: She said, «He wasn’t rejecting the ideas of the Revolution. I took it to be an acknowledgment that under ‘the Cuban model’ the state has much too big a role in the economic life of the country.»

Denne utdypinga har åpenbart ikke falt i smak for landets medier, så den har de likegodt sett bort i fra!

Og cubansk samfunnsdebatt og kritikk har i mange år dreid seg om svakhetene  i den sterkt sentralstyrte økonomiske modellen kalt «Sovjetmodellen». Og det er også med bakgrunn i dette de siste årenes økonomiske reformer er fremma på Cuba. Og sjølsagt er dette lille utspillet fra Fidel med på å gi Raul bedre ryggdekning for de nye, svært omfattende,- reformene som nå skal settes ut i live, etter lange drøftinger i alle slags folkevalgte organer på Cuba..

Du skal være ganske vrangvillig, om du greier å oppfatte dette som et farvel til kommunismen, når ikke ei gang den medbrakte eksperten gjør det.

Nylig viste NRK 2 OG NRK 1 en film om “DAMENE I HVITT” i Havana. Damene er slektninger til Cubanere som har vært fengsla siden 2003.  Amerikanerne – og også Amnesty Internasjonal – kaller disse for samvittighetsfanger. Cubanerne kaller dem “Leiesoldater for USA”,  ettersom de er dømt for å ha samarbeidd med amerikanerne, ha mottatt pengebeløp, og for noens vedkommende også ha støtta den amerikanske blokaden mot Cuba. Alt dette er forbudt etter Cubansk lov, ettersom USA i mange år har ført en krigsliknende politikk overfor Cuba. 

En normal samfunnskritisk opposisjon er nødvendig for ethvert samfunn, uansett politisk farge. Og kritisk samfunnsdebatt er sjølsagt ikke forbudt på Cuba. Men den tar nok andre former enn vi er vant til i vår fredelige del av verden, – og med våre kommersielle medier som skriker høyt og sensajonshungrigt kontinuerlig. I følge den informasjon jeg sitter inne med er det en levende debatt i de forskjellige mediene i landet. Og cubanerne er et velutdannet folk med stor innsikt og engasjement.  Men det er hevet over enhver tvil at den spesielle situasjonen med USA som fiendtligsinnet makt, som har som uttalt mål å fjerne styret på Cuba, – har lagt vansker i veien for kritisk debatt og åpenhet i landet.

Og det er dette bakteppet vi må ha for å forstå fengslinga av disse opposisjonelle. Konflikten toppet seg i 2003. Bush førte en krigersk retorikk. Og den daværende lederen av USAs Interessekontor i Havana, James Cason, reiste rundt på Cuba for å støtte, og å bygge opp opposisjonsgrupper mot styret på Cuba. Og i en periode i 2003 var det en reell frykt hos cubanske myndigheter for at USA skulle bruke uroen omkring flykapringene,  båtkapringene  og James Casons hektiske møtevirksomhet – som et påskudd til å angripe landet. 

USAs blokade og forfølgelse av Cuba er fordømt av et så godt som enstemmig FN gang på gang, og av domstolen i Haag. Den bryter et utall internasjonale lover og avtaler. I tillegg til den ødeleggende blokaden kommer alle de sabotasjeaksjoner  USA har utført mot Cuba, og den lettvinte og lemfeldige holdninga til væpna og krigerske eksilcubanske grupper i Miami som både planlegger og utfører sine aksjoner mot Cuba. Uten denne situasjonen ville det sivile samfunn og dets organisajoner på Cuba kunne utvikle seg normalt. Det er ikke vanskelig å observere at det nye Cuba,- Cuba etter Sovjetepoken,- signaliserer en ny og spennende åpenhet. Men USAs krigerske politikk hindrer normalisering. Dette påpeker også Amnesty Internasjonal.

Noen ganger lurer jeg på om vi heilt skjønner hva USAs truende politikk og provokasjoner dreier seg om.  Men tenk f.eks at den Russiske ambassadøren skulle reise rundt i landet vårt, arrangere møter med spesielle opposisjonelle grupper, forsyne dem med utstyr og penger,  slik at de kan sørge for at regjeringspartiene ikke vinner neste valg, – og gjerne med sverting av samfunnet vårt i internasjonale medier. Og tenk om de i tillegg gjør det i en «nesten- krigs situasjon» – på vegne av et land som har stått bak et militært angrep på oss og lovet at de skal sørge for å kaste styret i landet vårt, og fører en konfronterende og krigsliknende retorikk.  Vel,- poenget er at det er noe slikt cubanerne opplever dette som. Og det er nå engang slik at cubanerne har vedtatt lover mot slik virksomhet. Og jeg har forstått det slik at mange land har liknende lover for å «samarbeide med fiendtligsinnet fremmed makt». Og disse fangene  som de hvite damene demonstrerer for er,- etter cubanernes utsagn,- dømt etter slike lover.

Og så, bare for å ta med det, – det svirrer mange tall om hvor mange slike samvittighetsfanger det er på Cuba, tusenvis eller bare hundrevis. Propaganda er nå ei gang propaganda. Men holder vi oss til observasjonene i Amnesty Internasjonals årsrapport fra 2008 så er det 62 som defineres som samvittighetsfanger på Cuba. Det er nok adskillig færre enn det er hos hovedanklageren USA.

Så kan man spørre seg hvorfor disse fangene på Cuba blir så viktige, og så sentrale i mange medier.  Mens USA greit kan leve med sine samvittighetsfanger, torturofre og brutale fengselssystem. Fort lest og fort glemt. Kanskje det bare har med at de fleste nyheter produseres og vinkles i USA eller hos deres nære venner (?) 

TILBUD FRA CUBA

Men  problemet med disse samvittighetsfangene lar seg løse. Raul Castro har i en tale i Brasil i desember, tilbudt seg å frigi alle de som USA kaller “politiske fanger” på Cuba. I bytte krever han å få løslatt de 5 cubanerne – THE CUBAN FIVE – som nå har sittet fengsla i 10 år i USA under til dels brutale soningsforhold. 

De fem er cubanske etteretningsagenter som var sendt til USA for å avsløre planlegging av terroraksjoner mot Cuba fra grupper av eksilcubanere i Miami. Så seint som i 1997 blei det sprengt bomber i 5 hoteller i Havana, så problemstillinga var aktuell nok. Men da Cubas etteretningsvesen i 1998 ga FBI detaljerte opplysninger om de kriminelle aktivitetene hos den eksicubanske mafiaen reagerte USAs myndigheter  –  ikke med å stoppe disse terrorgruppene,- men med å arrestere de 5 cubanerne. Og etter en rettsak av Kafkasks type ble de fem dømt til lange fenselstraffer. 3 fikk livstidsdommer og 2 fikk 15 og 19 år.

Men Barack Obama har nå fått et ærlig og utfordrene forslag på bordet sitt:

Følger han opp Raul Castros forslag om fangebytte vil spenninga mellom landene kunne dempes, og DAMENE I HVITT kan få sine ektefeller hjem eller til USA, – og Cubanerne kan få sine 5 helter hjem.