Odd Hansen

Unge Høyres Benjamin Grønvold har et utspill om Afghanistankonflikten i onsdagsavisen, som trenger en liten kommentar.

Da den rødgrønne regjeringa overtok regjeringsmakta i 2005, trakk de ut norske offiserer fra Irak, og de trakk ut norske soldater fra den amerikanskleda Operasjon Enduring Freedom i Sør-Afghanistan. Samtidig tok de debatten innad i NATO om å øke den sivile innsatsen. For Norges vedkommende er den nå 50%/50%. For de andre landene som deltar ligger den nærmere 90/10, altså i alt vesentlig krig og bomber.

Vi vet alle at det først og fremst var SV-kretser som representerte den “sivile” linja,- og som heller ikke ville at Norge skulle delta i USA sin heseblesende jakt på alt som ved en viss velvilje kunne kalles Taliban, gjennom sin Operasjon Enduring Freedom i Sør. Med høyteknologisk krigføring, med detaljert sattelittovervåking, med ubemannede droner, blei dødbringende raketter sendt avgårde mot mistenkte personer, om det så var midt i en landsby. Amerikanerne og deres samarbeidspartnere har dessuten stått for en brutalitet overfor fanger som vi ikke tror er sann, og som bryter krigens regler med sine overgrep. Slik skaper amerikanerne stadig økt rekruttering til Taliban og til motstanden mot utlendingene.

Jeg skjønner at Grønvold er fornøyd med ISAFs og NATOs økte fokus på sivilebefolkninga og på kvinners rettigheter, som nå bl.a  har ført til at 1/3 av jentene i landet får gå på skole. Men sannsynligvis finnes det mer menneskelige og effektive måter å gi jenter utdanning på enn å bombe landet deres, skape enorme flyktningestrømmer, tigging, prostitusjon og fattigdom.  Sentrale forskere og ledende militære har derfor tatt til orde for forhandlinger med de forhandlingsvillige deler av Taliban. Det kan jo ikke være noe mål i seg sjøl å utrydde alle Islamister (?)

Situasjonen er blitt slik nå, – at bare dersom det norske militære engasjementet avvikles, kan Norge konsentrere sin innsats på det sivile området og styrke muligheten for en politisk løsning. En løsning som innebærer at FN etterhvert overtar ansvaret for støtte til sikkerhet og stabilisering.

Jeg registrerer at Barack Obama har tatt ei tenkepause når det gjelder denne krigen.  Jeg tror nok jeg kunne tenke meg å foreslå noe av det samme  for Unge Høyre. Det er ikke nok å være guttaktig begeistra for krig og æresmedaljer og våre soldater.

For å sikre ei fredelig utvikling er det viktig at Barack Obama nå velger forhandling og dialog framfor flere soldater. Og mye tyder på at han er klart mer inkluderende i forhold til deler at Taliban. Det er derfor viktig å opprettholde kravet om en forhandlingsløsning, og at krigføringa stanses.  Det sivile samfunnet  må bygges på Afghanistanernes premisser, i en prosess der nasjonale demokratiske institusjoner tar kontroll på alle områder, med full råderett over egne ressurser, og uten fremmede baser.

Det er jo sjølsagt mulig at en slik stat blir en Islamsk stat. Det må vi leve med. Men det betyr sjølsagt at vi  fortsatt vil støtte kvinners rett til utdanning, rett til å slippe å tvangsgiftes og å gå med burka. Men dette blir en del av det sivile hjelpearbeidet og menneskerettighetsprosesser som vi fortsatt vil drive – med mye større effekt – i arbeidet med å bygge det framtidige Afghanske samfunnet. Målet med krigen og bombinga er tross alt ikke å bygge jenteskoler eller å hedre våre soldater, slik som Unge Høyre later til å tro.

—————————————–

Sendt Fædrelandsvennen 29.oktober.

Jeg har ringt og purra i dag, mandag 2.11.

Kommer inn dersom jeg forkorter det, sier de.

Så gjør jeg det da!

Innlegget om Cuba ligger dårligere an forstår jeg.

«Det er så mange debatter som går……bl.a om presten Lied…..»

Den siste tids debatt, både internasjonalt og i Norge, delvis med utgangspunkt i erfaringer fra militære som har deltatt i krigen, – har vist at tida nå er moden for en ny politikk i Afghanistan.

De fleste er nå klar over at en vesentlig årsak til den negative utviklinga i landet er den svært agressive høyteknologiske  krigføringa i regi av den amerikansk-ledede Operation Enduring Freedom. En jakt på de såkalte restene av Taliban, som ikke tar hensyn til sivilbefolkninga, og som bryter krigens regler og sivilisert anstendighet med sine hemmelige fengsler, overgrep og tortur.

Etter år med «dementier» fra ledelsen i USA er den brutale torturpraksisen nå slått fast i Røde Kors rapporten den respekterte journalisten Mark Danner har skrevet om i New York Review of Books. 

Samtidig har amerikanerne pressa fram ei økende sammenblanding med  ISAFs (og Natos) stabiliseringsoppdrag, som i utgangspunktet var ment å skulle ha  en heilt annen  og fredsbyggende funksjon. Slik skal Europeiske soldater gjøres mer og mer medansvarlige.

Situasjonen er derfor blitt slik nå,- at bare dersom det norske militære engasjementet i ISAF-styrkene i Afghanistan avvikles, kan Norge konsentrere sin innsats på det sivile  området og styrke mulighetene for en politisk løsning. En løsning som innebærer at FN overtar ansvaret for  støtte til sikkerhet og stabilisering.

For å sikre ei fredelig utvikling i landet er det avgjørende at krigføringa fra USA og landets allierte i Afghanistan stanser. Det militære nærværet må avvikles i en gradvis prosess der  nasjonale demokratiske institusjoner tar kontroll på alle områder, med full råderett over egne ressurser – og uten fremmede militærbaser. 

Forutsetningene for å kunne bidra til en konstruktiv innsats i Afghanistan vil bedres hvis Norge ikke samtidig deltar i det store deler av folket nå oppfatter som fiendtlig krigføring.                                                                                          

Målet må være at Norge fortsetter sitt humanitære arbeid i Afghanistan,  og sitt sivile utviklingssamarbeid med afghanske myndigheter og med det afghanske sivilsamfunnet.   

Til en slik debatt må vi forvente at Siv og Erna kommer på banen med sin klippe, klippe. For dem er det nok at Nato har sagt vi skal delta. Men denne kritiske debatten foregår nå aktivt i de fleste europeiske land. Lysten til å delta i amerikanernes «krig mot terror»  kloden rundt forsvinner sakte men sikkert etter hvert som det viser seg at den skaper stadig nye «terrorister», og romsligheten for brutale overgrep bare øker mot alle grupper som står på USAs berømmelige «Terrorliste» (tiltrådt av Siv Jensen, men ikke av den rød-grønne regjeringa)

Innlegg i Klassekampen.

Det er i disse dager lett å få en følelse av at det norske folks lyst til å bli med på krigseventyret i Afghanistan er overveldende. Men i ei meningsmåling før Jul var det flertall mot å sende flere norske soldater. Likevel kan en ikke se bort fra at kampanjejournalistikk på det mest intense kan endre dette. Alle de store norske avisene mener nå det samme som Erna og Siv. Og alle de politiske kommentatorene vi etterhvert har fått, er samstemte når de med jevnere og jevnere mellomrom klappes frem for å forklare hvordan vi skal forstå nyhetene.

Det jeg for min del savner er at disse ivrige mediene skal ta seg tid til å bringe til torgs endel av de fakta som ligger under overflaten. Hvorfor i all verden er Norge involvert i denne krigen i Afghanistan ? Og hvorfor er Nato det ? Det var jo egentlig USAs krig.

Derfor noen små fakta: Etter å ha okkupert Aghanistan i oktober 2001, engasjerte USA endel “villige” land til å bidra militært i organisasjonen ISAF. Nato kom først med i august 2003 da krigen liksom stort sett var over, og man trengte å stabilisere freden, og ISAF ble lagt under Natokommando. Men ISAF fortsatte å være en såkalt “stabiliseringsstyrke” som først og fremst skulle bidra i det sivile oppbyggingsarbeidet, og hadde ingen oppgaver i Sør-Afghanistan hvor USA fremdeles holdt på med sin siste rest av jakt på terrorister og liknende, under betegnelsen “Enduring Freedom”. Og da de rødgrønne vedtok Soria Moria erklæringa var det dette bildet de forholdt seg til. Og regjeringa trakk da også den norske støtten til amerikanernes “Enduring Freedom”. Men bildet blei sterkt endra i august 2006 da ISAF overtok det militære ansvaret for heile krigføringa i Afghanistan. Denne beslutniga kom etter sterkt press fra amerikanernes side. Både Frankrike, Tyskland og Spania var sterkt imot.
USA har altså pressa flere og flere Natoland til å overta krigen sin i Afghanistan. Meningsmålinger i USA viser nå at flertallet av amerikanerne er i mot også denne krigen. Ingenting tyder på at den skulle være så fryktelig mye mer populær i Europa. Og store Natoland sitter fremdeles stille uten å løfte en finger til tross for de stadig mer høylydte appeller og krigsrop fra amerikanerne og Natoledelsen.

Man kan si mye om amerikanernes “krig mot terror”. Men at norske medier skal gå så totalt av hengslene i sin begeistring for at Norge skal innta en fremtredende plass i den, det kan forundre noen og enhver. Forklaringa er nok av innenrikspolitisk art. Her ser man muligheten til å sparke litt på SV. Men jeg tror likevel de gjør opp regning uten vert. Krigsromantikk av denne typen kan umulig være særlig salgbar over tid. Til det er det for mye løgn, drap, tortur og politisk og religiøs fundamentalisme i amerikanernes “krig mot terror”.

Jeg for min del er glad vi har ei regjering som ikke gir etter for presset.

              ——————————————

NORSK HØYRESIDE OG USA SPILLER PÅ LAG.

(innlegg i Fædrelandsvennen des. 2006.)

Etter flere ukers press fra norsk høyreside for å stille opp og delta i en skikkelig krig i Afghanistan, kommer nå – ikke uventa – ei håndstrekning til dem fra USA. Vant som amerikanerne er til å kunne presse politikere i vennligsinna land er de nå svært så tydelige om hva de forventer av oss. USAs ambassadør i Norge blander seg veldig direkte inn i den norske debatten og kritiserer den rød-grønne regjeringas standpunkt. Øk forsvarsbudsjettet, og delta mer i krigen i sør-Afghanistan er budskapet.

Det er derfor viktigere enn noengang at Norge viser seg som en sjølstendig nasjon, og fremmer egne synspunkter innad i NATO. Muligheten for ei fredelig framtid for Afghanistan er nå sannsynligvis mer avhengig av en brei strategi med mer vekt på bygging av det sivile samfunn med politi, rettsvesen, sykehus, skoler og veier. Den veldig ensidige strategien med å jakte på restene av Taliban har etterhvert vist seg lite vellykka. Ved å gå fram med en brutalitet som også rammer det sivile samfunn sterkt, tyder mye på at motstandsbevegelsen bare vokser i styrke, og nå har støtte fra andre grupper enn bare Taliban.

USA bør også være klar over den moralske indignasjonen i store deler av verden, mot måten de behandler og torturerer fanger på. Det er uverdig og rystende.Og sjøl om de har skjerpa rutinene for å hindre lekasjer…(!), tyder alt på at de fortsetter med både hemmelige fengsler og med tortur.

Og i Afghanistan har USA, sin vane tro, nekta å inngå en avtale om fangebehanling, slik f.eks Norge har gjort. Om ikke annet, så burde dette være grunn nok til å reservere seg mot amerikansk press.

Nye toner i utenrikspolitikken.
Innlegg i Fædrelandsvennen.

George Bush har holdt en stor tale for en amerikansk Tenketank, og benytta anledningen til å be endel land, deriblandt Norge, skjerpe seg. Spesielt gjelder det at styrkene i Afghanistan ikke må ha noen restrikisjoner på hvor og hvordan de skal disponeres.
Jeg registrerer at norske medier begeistra griper også denne anledningen til å fortelle det norske folk, og spesielt de rødgrønne, at dette er alvorlige greier.
Og jeg registrerer også at den litt puddelaktive tona vi hadde i norsk utenrikspolitikk under Jan Petersen og Kristin Krohn Devold, ikke er avgått ved døden. Den hadde bare tatt et lite hvileskjær.

Men den rødgrønne regjeringa har altså tatt seg den frihet å forbeholde seg retten til å ha ei hånd på rattet i sentrale utenrikspolitiske spørsmål. Uttallige er de såkalte kommentatorene som de siste dagene har belært oss om hva det innebærer å være med i en forening som NATO. Det skal visstnok bety at vi har å stille opp for alle alltid, i en slags altoppslukende militær idealisme.

At nesten samme diskusjonen som i dag føres i den rødgrønne regjeringa også føres i andre sentrale europeiske land ser ikke ut til å legge noen demper på den hojende belæringslysten. Men det er ingenting å legge skjul på at det er blitt et problem innad i Nato at USA presser Natolandene slik de gjør, for å få dem til å overta mest mulig av problemene både her og der. USA er raske til å starte krig, spesielt har det vært slik under George W. Bush. Men for oss i SV er det nå engang slik at vi ikke har så fryktelig stor titro til cowboystilen i internasjonale konfliktområder.

Vel er det så at vi har vært enige i at Norge stiller opp med en stabiliseringsstyrke i Kabulområdet, i det som opprinnelig var en såkalt ISAF operasjon. Og vel er det slik at vi aktivt arbeider for å styrke fredsprosessen i Afghanistan. Men heilt fra starten på den rødgrønne regjeringsperioden har vi reservert oss mot deltakelse i “Enduring Freedom” og den amerikanske jakten på fiender både i Irak og i Afghanistan, og hvor Bush nå måtte finne det for godt å jakte.

Det er godt det er kommet nye stemmer og nye tanker inn i norsk utenrikspolitikk. Det gir håp om at gårsdagens løsninger og gårsdagens feil ikke gjentas og gjentas til det kjedsommelige.