Sånn fra sidelinja, som en våken avisleser, har jeg fulgt den økte kritikken av Kina.
Det har sjølsagt vært kritikk av Kina i mange år, men det heile blei flytta opp i en høyere divisjon da Donald Trump stadig kraftigere skjelte ut den avgåtte Barack Obama for å ha gitt kineserne så urimelig gode handelsbetingelser. Trump ordna opp sjølsagt, økte toll på kinesiske varer med 100 prosent, 200 prosent, ja han trua sågar med 1000 prosent. Tona blei dårlig. Men Trump fortsatte,- stoppet den kinesiske teknologigiganten Hua Wei i å levere sitt 5 G nett i USA, og starta så å presse andre vestlige land og samarbeidspartnere til å følge opp. Så forbød Trump amerikanske og andre vestorienterte firmaer å eksportere høyteknologiske chips og såkalte halvledere, som kineserne sårt trengte.
Og Kina svarte sjølsagt med noenlunde samme mynt, så godt de makta
Sjølsagt får USA vist sin økonomiske styrke og dominans, og de får vist at de har venner som gjør som de sier.
Og de har markert revir, de vil ikke ha noe Kina opp på sida av seg. Ja, aller helst vil de vel dukke kineserne skikkelig.
Så neste skritt er å vise hvem som eier fortellinga om det som skjer..
Vi vet jo at USA med venner stort sett styrer de 10 – 12 største mediehusene i verden. Kina får sitt syn frem gjennom den engelskspråklige avisen Global Times og Kinesisk Tv (CCTV). Kanskje litt mer, men det er likevel rått parti.
Nå dreier kampen seg seg om Uigurene fra den autonome Xinjiang-regionen i Kina. Mange av Uigurene er muslimer. Og der finnes også en radikal islamistgruppe, Øst-Turkestans Islamske Bevegelse ETIM, som sto på USAs terrorliste. Ja de sto der til Trump hadde tapt valget,- da fjerna han raskt bevegelsen fra lista . Han ville vel helst at det ikke skulle være snakk om at det var en terrorbevegelse i Xinjiang.
Vel, det er nå ei gang sånn at i Kina, et stort land med mange «folk», livssyn og religioner, så er det konflikter. Slik også mellom de dominerende Han-kineserne og Uigurene. Bosettingspolitikken har vært omstridt, og det har vært opptøyer og sosial uro i regionen.
Men etterhvert har det utvikla seg slik at Uigurske demonstranter, opprørere og terrorister har angrepet sivile kinesere oftere og oftere. Og det er ikke mer ukjent enn at det ligger på Wikipedia under «Uigursk terror».
«KINESERNES KRIG MOT TERROR.»
Et vendepunkt blei det i 2014 da Uigur-seperatister i et knivangrep på Kunming-jernbanestasjonen drepte 30 mennesker og knivstakk og såra mer enn 150. Den kinesiske presidenten Xi Jinping krevde kraftige mottiltak,- en total kamp mot terrorisme, infiltrasjon og seperatisme.
Og det er rett at Kina har stramma til i Xinjiang. Separatister og terrorister er blitt arrestert, og det har visstnok vært masse henrettelser.
Jeg skal ikke forsøke å unnskylde kineserne, så langt derifra,- men noen ganger er det nødvendig å peke på at «krig mot terror» foregår over alt der terror truer, i USA, Russland og Frankrike m.m.
Men språkbruken i den amerikanske fortellinga om Kinesernes krig mot terror slår alle rekorder, det er slavearbeid, massevoldtekt, tvangssterilisering og folkemord.
Det heter i et gammelt ordtak at «store ord og feitt flesk sitter ikke fast i halsen». Og kanskje er det litt illustrerende for språkbruken at president Biden i starten på sin presidentperiode uttaler at president Putin er en morder. Intet mindre!
Jeg for min del nekter å forholde meg til om masse av disse kinapåstandene er sanne eller ikke,- før kruttrøyken har lagt seg, og hverdagen banker på.
Fortellinga er fortalt, og filmer går verden rundt. På nettet ligger bilder av noen store bygninger som bevis på fangeleirer og fengsler. Kineserne forteller at det er yrkesskoler,- ja ikke bare det, det er også en del av ei slags avradikalisering. Kineserne sier at de satser på at ungdom som får utdanning og arbeid, og som også lærer om Kinas historie og ideer, ja de skal bedre forstå landet de lever i. Men, det kan så klart også kalles indoktrinering. Men, indoktrinering i samfunnets verdier er vel kanskje ikke ukjent i noe land. Tja !
Nå skal den amerikanske fortellinga bringes ut til alle folkeslag. De fleste land får etterhvert sine Anti-Kina organisasjoner med ledende politikere, – Norge har allerede fått sin. Over hele verden er det nå spesielle Anti-Kina aviser,- Norge har fått sin.
Og, i et nytt lovforslag i USA skisseres hvordan Kinas medier skal bekjempes. Penger følger.
Kanskje Kina kan holde seg greit stående imot USAs økonomiske krig, Kanskje.
Men de vil sikkert ha noe større vansker med å stå imot denne nye krigen, krigen om fortellinga, hvor Vestens store mediehus har fått seg tildelt hjemmebane.
I
Odd Hansen 