Nobelprisen 2019 til Etiopias statsminister traff nok ganske godt, sjøl om det nå (13 okt) er ganske stille fra prisvinneren. Litt skyldes nok at noen har en slags Obama-følelse……at det var litt tidlig,- kanskje han sjøl også har en sånn følelse. Men forhåpentligvis er det ikke noen særlig sterk grunn til å kritisere han for ikke å ha tatt med presidenten fra Eritrea, sjøl om det alltid er en vanskelig balansegang. Og jeg registrerer at debatten nå reises………lit forsiktig inntil videre. Det har vært en viss tradisjon hos komiteen å trå litt forsiktig, og å løse problemet med å gi prisen til begge parter i konflikten. Den mest meningsløse av prisdelingen var nok at Kissinger fikk prisen sammen med Le-doc-to fra Vietnam. Og den mest meningsløse unnlatelsessynden var da presidenten i Columbia fikk prisen mens motparten, den folkelige motstandsbevegelsen FARC ikke fikk. Og mange advarte mot at den urimeligheten kunne føre til svekkelse av den ene sida i konflikten,- og fikk rett. Farc hadde ikke mer enn levert inn våpnene sine før den velstående hvite middelklassen sakte men sikkert svekka avtalen og lot paramilitære grupper myrde bondeledere og venstreorienterte politikere.
Nobelprisen er viktig.
Men også farlig!
__________________________________________________________________________
Jeg skreiv for ei tid tilbake at Nobelkomiteen burde la det sive ut noe om hvorfor geriljabevegelsen FARC ikke blei med på fredsprisen. Farc har altså kjempa i 52 år mot sosial urett, undertrykking, morderiske para-militære styrker som gjorde «grovarbeidet» for regjeringsstyrkene,- og regjeringsstyrkene som heller ikke har vært mors beste barn.
Når denne konflikten kanskje kan nærme seg en løsning, da får regjeringas fremste mann fredsprisen, – og det er så fortjent så fortjent,- mens den andre parten i fedsavtalen står tilbake litt slukøra og sjølsagt svekka i fredsprosessen. Samtidig som høyresida, med den krigerske ex-president Uribe i spissen, – kvesser knivene sine, og har pressa Farc til å godta en litt dårlgere avtale.
Vi vet jo at Columbia er et land hvor makta i alle år har ligget hos et meget konservativt regjeringsparti, som fra første øyeblikk har sverta Farc og deres det folkelige opprør i nasjonale og internasjonale medier, som banditter, mordere og narkotikasmuglere. Så fredsprosessen og Fredsprisen skulle dempe dette.
Men vi ser nå tydelige tegn på at deler av befolkninga i Columbia triumferer som vinnere. Og det kommer fler og fler meldinger om overgrep mot folkelige bevegelser og Farc-medlemmer. Sist triste meldinger i «Bistandsaktuelt». Og det er også tilfeller av at folk nekter å ha Farc-folk i sine boligområder.
For meg blir det mer og mer uforståelig at Farc ikke blei med og delte prisen. De, de utskjelte, de mest av alle trengte litt ekstra, litt ekstra aksept etter mange års bakvasking fra heile statens propaganda-apparat. Mye tyder på at Nobelkomiteen her har skutt seg sjøl i foten, i alle fall dersom fred var målet.
Noe av svaret på avgjørelsen om ikke å ta med Farc må ligge i den nye Nobelkomiteen sammensetning. De blei oppnevnt i 2015, og har et tydelig blåblått maktsentrum med :
se på dette:
Kaci Kullmann Five, tidl. nestleder i Høyre o.m.m
Henrik Syse, kjent som kristen-konservativ filosof
Inger- Marie Ytterhorn, kjent fra Fremskrittspartiet, stortingsrepresentant m.m.
og så
Torbjørn Jagland, tidligere statsminister (A) m.m
Berit Reiss-Andersen (A), lite profilert, men kjent fra «kampen» mot Gerd-Liv Vallla
Med et slikt flertall, og et slikt politisk tyngdepunkt står du i fare for å ta politske valg, og ikke bare fredspolitske. Og det mystiske er jo, hvordan kunne de greie å begrunne at bare den ene parten i en fredsprosess får fredspris. Jeg tror altså forklaringa er at de tok sjansen på å fjerne de radikale, de venstreorienterte, sosialistene, kommunistene.,- det svakeste leddet, de som ikke sto sterkt inernasjonalt, og som heller aldri har stått særlig høyt hos Høyre, Fremskrittspartiet……….og sansynligvis heller ikke hos den kristenkonservative filosofen Syse.
Vi får håpe, sjølsagt må vi det, at det går seg til, og at også Seierherrene roer seg, og aksepterer at det bare blir fred om de slipper de 10.000 geriljasoldatene inn i samfunnet, og gir dem noe av den oppreisinga de så lenge har kjempa for.
Til tross for den ganske forunderlige og ensidige Nobelkomiteen!
Odd Hansen 