Odd Hansen

Vi har fått nok en rapport fra Verdens Helseorganisasjon som skryter av det cubanske helsevesenet. Ikke fordi de har avansert utstyr, for det har de lite av. Ikke fordi de har masse gode og avanserte medisiner tilgjengelig, – det har de nemlig ikke. Ta deg en tur til et cubansk apotek, der er det masse tomme hyller og mye urtemedisiner.

Nei, det er på en heilt annen måte det cubanske helsevesenet har fått sitt ry, og en posisjon som gjør at de utklasser alle fattige land, og også mange mellominntektsland. Ja mange av resultatene kan sammenliknes med de fra høyinntektsland.
(http://www.bbc.com/news/health-35073966)

Først og fremst er helsevesenet på Cuba gratis og universelt, og dernest er det viktige at de har satsa på det forebyggende helsearbeidet. Og det er det som speselt har fått Verdens Helseorganisasjon til å ta fram de store ordene gang på gang. Det cubanske samfunnet har bygd ut et finmaska lokalkunnskaps-nett, som gjør det mulig å følge opp innbyggernes helse fra fødsel til død. Alle familiemedlemmers helsesituasjon kartlegges, også med opplysninger om familisituasjon, livsstil og boforhold, – og følges opp med jevnlige kontroller og hjemmebesøk når det trenges. Pasientene kategoriseres etter «risiko». Noen trenger mer jevnlige legebesøk enn andre.
Hovedfokuset er å forebygge sykdom, å unngå at folk blir sjuke.

I bunn ligger et godt utbygd sysrem for fødsels – og spedbarnsoppfølging og systematiske vaksinasjonsrutiner, og et familielegesystem, hvor en lege har ansvaret for bortimot 1000 mennesker. I tillegg finnes det nabolags-polikliniske sentre. Disse, som har endel nødvendig teknisk utstyr, skal sammen med sykepleiere og besøkende spesialister, betjene et område med ca. 10.000 mennesker.
Noe som bl.a har ført til at Cuba har like lav barnedødelighet (og også like høy levealder) som
USA og andre høyinntektsland. (Med den lille forskjellen at i Cuba er det relativt lik situasjon utover i landet, mens det i USA f.eks er meget stor forskjell mellom rike og fattige distrikter.)

Den store satsinga er likevel legedekninga på Cuba, som gjør disse resultatene mulig. På øya med 11 millioner innbyggere er det 90.000 leger, som gir en legedekning på 8 – åtte – leger pr. 1000 innbyggere. Storbritania har 2,7 og USA 2,5.

Det cubanske helsesystemet koster (i.flg Verdensbanken) 431 $ pr. innbygger i året, mens USA bruker 8.553 $ pr. innbygger.

I tillegg til sin egen helse vet vi at Cuba på den Medisinske Høyskolen i Havanna, ELAM, utdanner tusenvis av leger fra fattige land. Unge mennesker som er valgt ut i sitt lokalmiljø til å dra til Cuba, hvor de får 6- årig legeutdanning, som er internasjonalt anerkjent,- og som inkluderer gratis kost og losji. Til gjengjeld må de forplikte seg til å dra tilbeke til hjemstedet, og bli en del av helsesystemet der, og avløse en cubansk lege. I 2013 var det registrert 19.550 legestudenter fra 110 land ved ELAM.

Dessuten har Cuba starta med å bygge ut et helsevesen i Latin-Amerikanske og Karibiske land, og er de første til å stille opp ved internasjonale katastrofer som ved jordskjelvet og koppeepidemien i Haiti, og ved Ebola-epidemien i Vest-Afrika. Bortsett fra et oljesamarbeid med Venezuela, som er en slags byttehandel, så er alt det øvrige gratis. Betalt av et land i den tredje verden. Stikk den !
Det er for tida 52.000 helsearbeidere som arbeider i 92 av verdens land. Det er fler enn Verdens Helseorganisasjon har.

I land som har en annerledes og mer markedsstyrt økonomi, så er det jo økonomien, den enkeltes betalingsevne og litt tilfeldigheter som avgjør hvordan helsesystemet blir utforma. Og jo mer privat jo større forskjeller og jo mindre allment forebygging, ser det ut som.

Men så er det også klart at myndighetenes helsemessige oppfølgings- og oversiktsysem nok også innebærer at helsearbeid på Cuba har et større preg av kontroll, og kanskje også «press», – dette at myndighetene har en slags rett til å snakke med deg om helsa di, og også rette en pekefinger mot deg når det er noe du burde eller måtte, skjerpe deg på. Det ville nok skapt reaksjoner i mer «liberale» samfunn. I Cuba har jeg forstått at irritasjonsterskelen ligger på et annet nivå. Det gir sjølsagt et større handligsrom for å «presse og motivere» folk til f.eks. en sunnere livsstil.

Men, til tross for dette så har heller ikke Cuba unngått det moderne samfunns livsstilssykdommer som diabetes, hjertekarsykdommer, slag og kreft. Cubas svar på disse nye utfordringene er store investeringer i offentlig-helse utdanning når det gjelder røyking, alkohol, kosthold og mosjon. Og budskapet blir brakt til hver enkelt gjennom den lokale lege og sykepleier, rett hjem, rett hjem på døra.