Mange har jo fått med seg fortellinga om krigen i Syria; om den autoritære diktatoren Assad som gikk til angrep på et folk som ville ha frihet og demokrati. Vi vet at regimet i Syria var udemokratisk og autoritært, som de fleste andre regimer i midt-østen.
Men der finnes også ei anna fortelling, en annen sannhet. Fortellinga om det vi ikke ser og ikke hører om,- den om det politiske renkespillet, maktspillet bak kulissene.
Vi vet nå endel om dette forspillet, og det er her viktige deler av fasiten ligger.
Blant annet har økonomen Jeffrey Sachs ved University of Columbia nylig hatt artikler i New York Times om dette. Lett å sjekke.
Og det dreide seg mer om Iran enn om Syria.
Mens situasjonen i Syria fremdeles var relativ rolig og normal i 2010 så forhandla USA (CIA ), Israel, Saudi-Arabia og Tyrkia med Syria for å endre maktforholdene i midt-østen. Målet var å isolere Iran. Til dette trengte de støtte fra Assad.
Assad hadde ingen sans for dette , så de lyktes ikke med planen sin, og CIA og utenriksminister Hillary Clinton satsa da på Plan B, nemlig ved rett og slett å ta sikte på å fjerne Assad. Vi vet jo at det har vært en ulykksalig tradisjon i USA å bruke litt slike løsningsmetoder når statsledere de ikke liker setter seg på tverke.
Da så urolighetene i Den Arabiske Våren brøyt ut tidlig 2011 så de at det kunne åpne seg en anledning til å velte Assad raskt og å vinne en geopolitsk seier. Hillary Clinton blei da den viktigste forkjemperen for den USA-leda innsatsen for «regime change» i Syria.
Tidlig 2011 støtta Tyrkia og Saudi-Arabia lokale protester mot Assad for å skape betingelsene for regimets fall.
Våren 2011 organserte CIA og USAs allierte væpna opprør mot regimet. Og allerede18. august gjorde den amerikanske regjeringa sitt standpunkt offentlig: «Assad må gå»!
Etter dette og inntil den nylig inngåtte skjøre våpenhvilen som nå har blitt forhandla fram, har alle forhandlinger om våpenhvile stranda. USAs krav om rask iverksetting av sanksjoner, og det bastante kravet om ingen fredsavtale før Assad hadde gått av, – har gjort det umulig å få stoppet krigshandlingene. De forskjellige opprørsgruppene som etterhvert deltok i forsøket på å kaste Assad slutta seg til denne linja. (Vi kan gjerne føye til at mange av disse opprørsgruppene er av tvilsom karakter, og udemokratiske og voldelige så det holder).
Så Kofi Annans forsøk – på vegne av FN – å forhandle fram en fredsavtale var forgjeves, USA blokkerte alt, trass i tildekkende utenomsnakk og diplomatiske formuleringer.
Og mye av ansvaret for at krigen og blodbadet fortsatte skal USA og de andre politiske kannestøperne ha!
Kanskje vi er blitt så vant til at USA og deres allierte aktivt forsøker å fjerne regimer, at vi ikke reagerer på det lenger. Men det bør vi.
Og det er åpenbart i strid med både FN-charteret og internasjonal lov.
Odd Hansen 