Jeg hørte netopp Seniorforsker i Nupi Henrik Thune i et klargjørende innlegg om dette på Dagsnytt 18. Og jeg fant også en lengre artillel om dette fra 2014. http://www.nupi.no/Aktuelt/Kronikk-Den-nye-fienden.
Hovedpoenget hans er at vi ikke hadde noe IS før USA (m/villige) angrep Irak i 2003. Etableringen av IS skjedde i etapper fra vinteren 2004 da den nå avdøde Musab al-Zagrawi, på vegne av al-Qaeda kom til områdene ved Tigris i Irak for å kjempe mot USA. Ideologisk/religiøst er de såkalt Salafist-Jihadister.
Den Irakiske staten blei knust av amerikanerne, som forsøkte å bygge den opp igjen, bl.a. ved å satse sterkt (og sekterisk) på Sjiaene. De som da blei rekruttert til IS var de undertrykte Sunniene og de arbeidledige tidligere soldatene i Saddam Husseins store hær. De siste hadde ikke nødvendigvis noen religiøse motiver, men ville delta i den nye kampen mot amerikanerne, og blei tilbudt penger og våpen for å delta.
IS har fått pengestøtte fra rike velgjørere i Gulfen og Saudi-Arabia, sjøl om USA etterhvert- og endelig- har lagt et visst press på Saudi-Arabia for å gripe inn mot disse rike støttespillerne.
Hovedfienden i denne blodige sekteriske kampen er de vantro Sjiaene som støttes fra Irak , Iran og etterhvert Assads Syria. Det nye med IS – til forskjell fra al-Qaeda – er at de har som mål å etablere en stat, et muslimsk Kalifat som omfatter områder i Irak og Syria, og som har et territorium med skatteinnkreving, infrastruktur og en profesjonell hær. I tillegg har de hatt sterk rekruttering fra såkalte fremmedkrigere, martyreventyrere som er vanskelig å isolere fordi de ofte har europeiske pass som gir dem stor bevegelsesfrihet.
Den arabiske verden er nå inne i en dramatisk og skjebnesvanger konflikt med Vesten, som de politisk islamske kreftene foreløpig har tapt. Men de brer seg likevel til omkringliggende stater som Yemen, Libya, Sinai og Algeri. Unge muslimer som trodde på blandingen av Islam og demokrati tiltrekkes nå av militant ielamisme.
Både i Irak og Syria ser vi vi at mangelen på fungerende stater er katastrofal. Man kan sjølsagt kritisere både Saddam Husseinog Assad for at deres demokrati ikke var perfekt. Men de regigiøse konfliktene blei holdt i sjakk, blei balansert. Og statene var på mange måter velfungerende. Slik sett er mye av den grunnleggende årsaken til IS og også den pågående og blodige konflikten med Vesten å finne i USAs folkerettsstridige krig mot Irak i 2003. Dessuten Vestens forsøk på å holde liv i og å skjerpe konflikten med Assad. Det er viktig her å påpeke at at USAs arbeid med å bygge opp en såkalt «sekulær» arme i Jordan, for deltakelse i Syria; er et brudd på folkeretten.
Mi mening er at det beste angrep mot IS er å redde den Syriske statsdannelsen fra kollaps. Om Assad har en rolle i denne bør overlates til det syriske folket gjennom de planlagte valgene under internasjonal kontroll, og ikke til amerikanske «fremmedkrigere». Og også om vi ser den store konflikten mellom Vesten og Islam vil den syriske statens overlevelse være et viktig bidrag til å svekke IS, og å styrke sekulære og ikke-sekteriske islamistiske retninger.
Odd Hansen 
Legg igjen en kommentar