Odd Hansen

For noen måneder siden sto alle de store tidligere engelske Labourlederne fram på rad og advarte folket mot å velge den litt stillferdige – og politisk radikale – Jeremy Corbyn til leder av Labour etter partiets ydmykende nederlag i siste parlamentsvalg. I tillegg sto alle de store avisene i kø for å harselere og nederlagsdømme Corbyn. Selve Mantraet for de politiske journalistene og Kommentariatet var at for å vinne noe som helst i England, da måtte du være i Sentrum. Kanskje litt sentrum-venstre eller sentrum-høyre,- men i alle fall Sentrum. Og det er klart at etter alle politikkens tradisjonelle målestokker, sjøltiillit, høy sigarføring, den fikse replikken, harselas etc., så er ikke Corbyn akkurat vinnervalget. Men gjennom den politiske prosessen det siste året har vi sett en politiker av en type som vi etterhvert ser færre av. Han er tydeligsvis ikke opptatt av å vinne billige poenger, men av det politiske innholdet i det han står for. Og han har kjempa for sitt syn i Labour som en såkalt «backbencher» i mange år. I tillegg har han stått i fremste rekke blant de engelske krigsmotstanderne og motstanderne av den engelske og europeiske såkalte «innsparingspolitikken»,- den som legger byrdene for Euromiseren på de som har dårligst rygg til å bære, og som har skjerma bankene, de egentige synderne.

Men i går – torsdag 3. desember – var den store dagen.
Først var det debatt og avstemning i Parlamentet om Storbritania skulle stille opp og være med å bombe IS. Corbyn hadde valgt å ikke binde Labours parlamentgruppe før avstemninga, og Corbyns utfordrer i Labour, Hilary Benn, sønn av den store Marxisten Tony Benn, han holdt det store innlegget – for – bombing til støtte for Statsminister David Cameron. Jeg hørte innlegget hans, mye fine ord og ei avslutning hvor han knytta valget om å delta i bombing til kampen mot fascismen og nazismen under 2. verdenskrig.
Plumpt spør du meg!
Og etter det retorisk imponerende innlegget hans blei han umiddelbart utropt av «media» som Labours ny stjerne og leder.
Takk skjebne for at vi fremdeles har Corbyn, et ekte menneske, et ekte politisk menneske.

Og så hørte jeg statsministeren, og det heilt utrolige han fikk seg til å si: at de som ikke støtta hans planer om å bombe i Irak og Syria var Terroristsympatisører. Han fikk endel muligheter i løpet av debatten til å korrigere eller unnskylde seg, men nei takk!
Men likevel. Sjelden har jeg sett en så brydd og flau britisk statsminister, han fikk virkelig så ørane flagra, men nei, den dumheten var han ikke stor nok til å beklage, pinlig, pinlig!

Men i går skjedde det også noe annet i Storbritania, og det var en fryktelig positiv ting, – det var supleringsvalg i en valgkrets i Manchester. Og etter at alle – absolutt alle – britiske medier hadde dømt Corbyn og det nye Labour nord og ned, da opplevde vi det utrolige at Labours kandidat vant en komfortabel seier. Ja Labour vant ytterligere 7,5 prosent av stemmene i forhold til siste valg. Og dette var altså den første testen på om det ensidig negative mediastyret hadde skada Corbyn.
Men nei!
Han står sterkere enn noengang etter denne seieren.

This entry was posted on desember 4, 2015 at 18:17 and is filed under NYHETER. You can follow any responses to this entry through the RSS 2.0 feed. You can leave a response, or trackback from your own site.