I 54 år har Cuba vært utsatt for et overgrep fra verdens stormakt nr. 1. Et land som mente de hadde en slags rett til å bestemme at det ikke skulle være sosialisme i deres del av verden.
Og vi vet at USA kort tid etter den cubanske revolusjonen i 1959 starta en «hemmelig» krig mot Cuba. Den var hemmelig fordi USA aldri innrømte det som skjedde,- før de etterhvert blei avslørt. Vi vet at sukkermarker blei satt i brann, fabrikker blei bomba i nattlige flytokt, sabotasjegrupper blei oppretta og satt i virksomhet over heile Cuba, Tilsammen blei 3000 cubanere drept i disse aksjonene. Ikke alle blei utført av amerikanere, noen blei også utført av samarbeidspartnere i de datidige diktaturstatene i Latin-amerika.
Når nå USA signaliserer en slags fredstilstand, – så høres det ut på internasjonale medier som om konflikten er over og alt er ok. Men det er det såvist ikke. Cuba angrep aldri USA. De sto fast på at et land måtte ha rett til å lage sin egen samfunnsmodell. For det fikk de betale en høy pris. Nå må oppgjøret om overgrepene komme. USA bør ikke slippe unna. Bevisene for bruddene på internasjonele lover og regler er overveldende. Og den knusende økonomiske blokaden er der fortsatt, og i reine penger har den til nå kosta et fattig land over 500 milliarder kroner.
USA og Cuba åpner nå ambassader, og bra er det.
Men cubanerne krever respekt for sin sosialisme. Og de aksepterer ikke amerikanernes utspill om en åpnere, d.v.s mer amerikanskorientert økonomi,- og de akspterer heller ikke uten videre amerikanernes forslag om fri aktivitet på Cuba for den nye amerikanske ambassaden. Siste amerikanske ambassadør i 2003 brukte nemlig denne friheten til å reise rundt på Cuba og nærmest opprette lokallag av «anti Castro», og å forsyne dem med teknisk utstyr og penger slik at de kunne være med å kaste regimet. Alle oppegående land ville ha reagert. Og Cuba gjorde.
Og der står vi nå.
Og som en innbygger i et vestlig demokratisk land så føler jeg at tida nå er inne for disse landene til å ta en antydning sjøransaking. Var det virkelig rett av demokratiske nasjoner å sitte musestille å se på, og stilltiende akseptere USAs overgrep? Går det ingen grense for hvor langt det går an å strekke «forståelsesstrikken» eller «underdanighetsstrikken»?
Eller gjelder menneskerettigheter bare for venner og kjente?
Odd Hansen 