Archive for oktober 2014

DEN POLITISKE OLJEPRIS.

oktober 31, 2014

Oljeprisen har sunket 30 prosent siden juni, og ligger nå på noe omkring 85 $ pr. fat. Årsakene er mange og sammensatte. Først og fremst har USAs oljeproduksjon økt dramatisk på grunn av fracking og skifer-olje og gass. Dessuten er skiferolje billigere å produsere enn vanlig olje, så tilbudet av billig olje i markedet er stor. USAs oljeproduksjon er nå den største på 30 år. Og det er klart de store oljenasjonene merker utfordringa fra USA.

Verdens største oljeeksportør Saudi – Arabia har normalt vært tiltenkt ,- og har stort sett tatt,- rollen som stabilisator av oljeprisen. Men nå sitter de stille, uten å gjøre noe slags tegn til å redusere produksjonen sin, noe som ville ha brakt bedre balanse i markedet. Og de har i tillegg latt det sive ut at de ikke akter å gjøre noe på ei stund. De befinner seg vel med situasjonen. Og de har store valutareserver, noe som gjør at de kan tåle lave oljepriser leeeenge. Det kan også de andre Gulfstatene som Emiratene og Kuwait som også har store valutareserver.

Så hvem er tjent med situasjonen?
Stort sett land som importerer olje, og som nå slik sett slipper rimelig unna. De fleste EU-landene kan stort sett være fornøyd. Japan og Kina også.

De som er mest pressa av situasjonen er Venezuela, Russland og Iran. Slik sett er situaslonen på oljemarkedet den perfekte ønskesituasjonen for radarparet USA og Saudi – Arabia. De fleste er jo klar over at kongefamilien har overlevd opp gjennom årene ved hjelp av amerikansk støtte, både politisk, militært, og gjennom amerikanske baser i landet. Dessuten har Saudi – Arabia tilltatt seg en stadig mer offensiv rolle i politikken i Midt-østen. Det mest markerte er den offensive væpninga av opprørerne i Syria.

Så nå sitter Kong Abdullah (med stilltende aksept fra USA) rolig og ser på at alle de største fiendene får så det svir.
Sosialistene i Venezuela som aktivt har støtta alle venstreregimer i Latin-amerika og deres mange store samarbeidsprosjekter; til USAs enorme irritasjon. Og de har lagt seg til ei sjølstendig og USA-kritisk tone i mange internasjonale spørsmål.
Og Russland som har terga både USA og Saudi – Arabia ved å aktivt støtte regimet til Assad i Syria. Ja i tillegg da at Putin har utfordra Obama på diverse storpolitiske arenaer, nå sist i Ukrania. Det russiske statsbudsjettet for 2015 legger en oljepris på 100 $ til grunn, så Putin har all grunn til å svette nå.
Og Iran da, som USA lenge har hatt på lista over ønskede regimeskifter. Det har vel sannsynligvis også kong Abdullah.

Så – det er bare å registrere at oljepris ikke bare er markedsbestemt. Og markedets usynlige hånd er ikke alltid så usynlig, og fungerer ikke uten hjelp fra de som styrer hånda; – og som har makt til å mele sin og sine venners kake.
Og mitt stalltips er at radarparet Barack – Abdullah ikke vil la denne anledninga gå fra seg.

Kinonorge. Privatiseringens herligheter.

oktober 31, 2014

Med den nye regjeringa er det kommet en ny vind over landet. Alt skal fornyes, forandres og forbedres. Siv & Erna har gått offensivt ut på brei front. Ikke før har det litt himmelfalne folket fått summa seg til litt motangrep så rykker damene fram igjen med nye endringer.

Lokalt i Kristiansand har vi Kulturredaktør Karen Kristine Blågestad i Fædrelandsvennen som nå har følt seg trygg på at tida nå er inne til et prinsippiell utfordring av 50-tallets tenkning i kulturpolitikken. I det korstoget hun nå har ført til støtte for privatisering av Kristiansand kino, der føler hun seg på trygg grunn. I tillegg til Siv & Ernas ideologiske ryggdekning har det borgerlige politiske flertallet i byen klart signalisert at kommunal drift av kinoen skal avvikles.
Blågestad skriver at «å kjempe for at dette fortsatt skal være et kommunalt ansvar, det er som å kjempe for at tiden skal stoppe opp og helst returnere til 50-tallet».

Ja, mon det; er det det som er poenget?
Eller er det slik at god kulturpolitiikk ofte krever at samfunnet eller det offentlige har en rolle i å korrigere eller utfylle markedet. Vi trenger ikke å gå lenger ned enn et par hundre meter fra kinoen til kulturhuset Kilden hvor byens og fylkets største kulturinstitusjon driver etter modeller som har henta vesentlige kvaliteter fra det utskjelte 50-tallet. Såvidt jeg har registrert programmerer Kilden sine arrangementer etter ei blanding av kommers og kvalitet (smaksdommere, som Blågestad sikkert ville kalt det). Og det er ganske mange opplevelser vi hadde gått glipp av om vi hadde overlatt alt til markedet.
Onde tunger antyder også at om driften av den kommunale kinoen Fønix oser av forgangent 50-tall, ja da kan mange av oss leve vel med den slags 50-tall. (Den går forresten med overskudd også.)

Blågestad skriver litt sarkastisk at vi ikke trenger at kino forvaltes av det offentlige for å bli opplyste og gode samfunnsborgere. Vel, vel Blågestad; det er nok heller ikke det det dreier seg om, hverken i film og kino, musikk, litteratur eller presse. Men i de fleste land har man registrert at markedet er en utilstrekkelig mekanisme for å sikre bredde og kvalitet i kulturtilbudet. Det er forsåvidt greit nok at mer mainstream Hollywoodfilm for tida er den store publikumsvinneren og sikkert både gleder og underholder. Men med bredde mener jeg at det også er plass for filmer fra andre land og kulturer, filmer med andre emner og innfallsvinkler. Disse filmene finnes, og de vises fortsatt på norske kinoer. Tidligere kinosjef Petter Benestad hadde for ei tid tilbake en oversikt i Fædrelandsvennen som viste at de privatiserte kinoene sakte men sikkert reduserte visning av slike filmer. Og sjølsagt er det slik. Det er jo markedets og lønnsomhetens ubønnhørlige lov.

Kulturpolitikere i Norge har fra kinoens barndom diskutert seg fram til mål og mening med virksomheten. Og det har vært enighet om at den skal både glede og underholde, og den skal utfordre, ergre og «opplyse». Og alle har vi vel ei gang innimellom gått ut fra en kino med en følelse av berikelse, av å ha sett noe viktig, kanskje noe ubeskrivelig, noe som synger bak pannebrasken lenge.

De nye blåblå kulturpolitikerne har skåret i gjennom i denne debatten, og legger nå det nye forenkla kulturbegrepet til grunn. Den film som lønner seg mest er best, og det er den kinoene mest skal vise!
Basta!

EN AMBISIØS MILJØVERNMINISTER ?

oktober 24, 2014

I mai i fjor slo miljøvernminister Tine Sundtoft fast at den blåblå-regjeringa skulle ha like ambisiøse klimamål som EU. Nå har EU beveget seg videre fra det generelle nivået og konkretisert sine klimamål; utslippene skal reduseres med 40 prosent innen 2030.

Da er det jo enkelt å trekke konklusjonen at Norge også skal redusere sine utslipp med det samme nivået. Du trenger ikke være regnemester eller en logikkens tusenkunstner for å skjønne det.

Men så enkelt er det altså ikke. På gjentatte spørsmål i nyhetene i dag om regjeringa nå går inn for dette, – da svarer ministeren : «Vi er ambisiøse i de internasjonale forhandlingene, vi skal forankre våre mål.»
Noen og enhver kunne jo stusse på hva dette betydde, om det var et svar på spørsmålet eller…… Og Nrks reporter måtte da for sikkerhets skyld stille spørsmålet på nytt, om Sundtoft ville bekrefte det hun sa i fjor, om å ha like ambisiøse klimamål som EU. Hun gjentok at: «vi er ambisiøse», men nå med en annen tilleggsvri: «vi skal ha et faglig grunnlag for vår politikk.»

Nok ei etterlysning etter et begripelig svar viste seg å være formålsløst. Ministeren gjentok sitt klippe klippe.

Jeg registrerer jo at vi har fått ei blåblå regjering, hvor «enkelte ikke er interessert i klimapolitikk» for å sitere Erna Solberg. Men er vi også på vei til å få et nytt og ubegripelig politikerspråk?
Eller er det bare veldig, veldig «ambisiøst»?

VALGET I BRASIL – 2 VALGOMGANG 26. OKTOBER.

oktober 14, 2014

ANDRE VALGOMGANG.

Overaskende nok var det den klassiske nyliberalisten Neves som gikk videre til 2. valgomgang 26. oktober. Nå er resultatet veldig usikkert, ettersom Silvias parti har oppfordra folk til å støtte Neves. Men hun har stilt som betingelse at Neves støtter de viktigste fattigdomsprogrammene til regjeringa. Dette er viktig for Silvia ettersom det er sannsynlig at hun stiller til valg neste gang,- og i denne valgkampen var det sannsynlig at den tvilen sentrum-venstrekandidaten Rousseff greide å så om ektheten i Silvias støtte til programmene var det som felte Silvia.

Men det er likevel ikke slik at det bare er å summere stemmene fra 2 partier. Også i Silvias parti er det ei slags venstreside og ei slags høyreside, sjøl om alt tyder på at høyresida er størst. Jeg har sett ei vurdering på TeleSur som antyder at høyresida er dobbelt så stor som venstresida. Men mye kan endre seg i løpet av en valgkamp.
Det så vi nettopp!

MEN,- NÅ BEGYNNER MENINGSMÅLINGENE Å KOMME.

Og den aller første ga Neves en knapp ledelse på 2 prosent. Så kommer det ei måling nå som gir Rousseff en ørliten ledelse på 1 prosent. Begge disse ligger innenfor feilmarginen, så i realiteten står det heilt likt, sjøl om de siste målingene da viser at Rousseff er litt i siget fremover.
Men det blir uhyre spennende fremover mot 26. oktober.
Heile latinamerikansk venstreside biter sannsynligvis negler.
Slik jeg gjør.

VALGET I BRASIL, OGSÅ EN KAMP OM LATIN AMERIKAS VENSTREDREINING.

oktober 4, 2014

Dilma Rousseff fra det brasilianske Arbeiderpartiet utfordres av Marina Silva, og det har vært ganske jevnt heilt til nå i innspurten. Silva har vært miljøvernminister og stiller for Sosialistpartiet. Og partinavnene sier ikke så veldig mye om hvilken politikk vi kan vente oss når partiene heter Sosialistpartiet og Arbeiderpartiet. Og i tillegg stiller da Neves fra det Sosialdemokratiske partiet. Den generelle media-merkelappen som brukes for begge de store partiene er sentrum – venstre. Det må jo også skape litt forvirring.
Og det har rett og slett vært vanskelig å finne konkret innhold i politikken i valgkampen, forskjellen mellom partiene; det er jo mye snakk om fornying, å slippe nye krefter til, og å få slutt på korrupsjonen. Nå skal det jo sies at den sittende regjeringas politikk kjenner de fleste fra de siste årenes politikk i landet. Men det politiske innholdet i Silvas politikk har jeg hatt problemer med å finne.

Men litt har jeg funnet:
Silva åpner for tilnærming til EU og Stillehavsalliansen; og åpner for mer utenlandsinvesteringer i oljeleting. Hun favoriserer en tøff finanspolitisk justering til gunst for private banker; – har stor støtte fra næringslivet, de økonomiske rådgiverne hennes er i alt vesentlig konservative og regnes for stort sett å stå for en klassisk nyliberal politikk i økonomien.
Silva representerer et brudd med den økonomiske politikken under Lula og Dilma. Det har vært 12 år med sterk økonomisk vekst som har brakt Brasil forbi Storbritania i BNP og til å bli verdens 6. største økonomi. Denne politikken har løfta bortimot 40 millioner brasilianere ut av ekstrem fattigdom.
Brasil har også fått en posisjon som ei viktig stormakt i internasjonal politikk bl.a som medlem av BRICS-alliansen sammen med Russland, India, Kina og Sør Afrika. Men det mest markerte har vært den økonomiske utjevninga, utvikling av sosiale programmer innen helse, utdanning og fattigdomsbekjempelse og sysselsetting. Landet har også gitt staten en aktiv rolle i økonomien. Og for samarbeidet og integrasjonen i Latin Amerika er Brasil heilt sentral med utvidelse av samarbeidet gjennom Mercosur, UNASUR, Celac, South Bank og det Søramerikanske Defenc Council.

Og meningsmålingene helte i Silvas favør ei stund, da internasjonale medier valgte seg Silva som ny yndling; men nå som valgkampen med TV-debatter etc. er kommet godt i gang gir meningsmålingene Dilma en liten ledelse. Men ingen vil få 50 prosent i første valgomgang, så det vil bli en spennende andre valgomgang. Tendensen de siste dagene er at Dilma kan synes å styrke sin stilling litt.

Det er sjølsagt ikke bare i Brasil det kjempes om makta. Den Latin Amerikanske venstredreiningen er sjølsagt indirekte også på valg. Og ingen er i tvil om at høyreregimene i regionen og USA deltar med alle sine ressurser, slik de har for vane.
Og om ikke dette er kompliserende nok så kommer det reliøse aspektet inn. Silva er pinsevenn, en religiøs retning som er i enorm vekst i Brasil, og hun er da også negativ til fri abort og homofili og det pleier jo å være et sterkt kort i denne del av verden.

De opptøyene vi så sist sommer – da 1 million tok til gatene- tyder på at utjevningspolitikken har mista litt av kraften; nå er den nyskapte middelklassen stadig sterkere på banen..

Sannsynligheten er stor for at det blir ei andre valgomgang. Usikkerheten er ekstra stor, ettersom det er antatt at stemmene til partiet til Neves, det sosialdemokratiske partiet, er ventet å gå til utfordreren Silva.