Odd Hansen

Jeg har med skuffelse, og ikke så lite vantro, fulgt konflikten i Syria. Vantro først og fremst fordi de mange mulighetene for en «brukbar» løsning har vært skusla bort.

1. En Arabisk Vår blei skusla bort ved at Saudi-Arabia og Qatar raskt gjorde demokratiske og antiautoritære demonstrasjoner om til væpna opptøyer og borgerkrig ved å sende inn våpen. Og Assadregimet brukte fra første stund av urimelig harde midler for å stanse opptøyene.

2. USA, EU, Saudi Arabia og Qatar satsa alt på å få gjennom en FN-resolusjon som ville det gjort det mulig å gå inn militært i borgerkrigen på opprørernes side. Dette var sannsynligvis mest et propagandautspill. Russland og Kina hadde nemlig gjort det klart tidlig at de ikke ville gå med på en slik resolusjonstekst som vestmaktene i Libyakonflikten hadde misbrukt til å satse på regimeskifte, og ikke som vedtatt en Flyforbudsone.

3. Alle forhandlinger har stranda. Først og fremst fordi deler av opprørsbevegelsen enten ikke ville forhandle eller stilte som betingelse at Assad måtte gå. Og da så vi jo at det ikke blei rare forhandlingene.

4. Flere og flere internasjonal opprørere som Jihadister og Al Qaida strømmer til Syria, slik at det tidlige demokratiske opprøret nesten er forsvunnet i det mylderet av muslimske fundamentalister som nå oversvømmer landet.

Sannsynligvis er det ikke mange muligheter for at Syria skal overleve som stat, det er ikke mange av aktørene i konflikten som har det som sitt førstevalg. Altfor mange er interessert i å få fjerna en president de ikke liker, det gjelder Tyrkia, Saudi Arabia, Qatar, den gamle kolonimakta Frankrike, og diverse andre. Resultatet av fortsatt borgerkrig kan bli en oppsmuldra og oppdelt stat, eller en såkalt «failed» stat som Libya, Irak eller Afganistan. Og situasjonen er allerede nå katastrofal med bortimot 150.000 drepte og 7 – 8 millioner flyktninger eller internt fordrevne. Og vi ser jo at det internasjonale samfunn ikke har noe særlig lyst til å ta imot flere flyktninger, og det er stadig flere som slåss om de knappe nødhjelpsressursene.

Men, om det går an å si det sånn; det finnes små tegn til endring: Assads regjeringsstyrker er – enn så lenge – på offensiven. Og sjøl om det er borgerkrig skal det gjennomføres valg i deler av landet. Syria kan kanskje kunne komme til å fungere igjen, dersom alle gode krefter står landet bi. Da burde fornuftige land i Vesten – og Norge – kjenne si besøkelsestid, og ta initiativ til seriøse drøftinger med Assad, slik at det kan bli enighet  om en slutt på krigshandlingene og gjennomføring av demokratiske reformer i landet. Det innebærer at jeg mener det er bedre at Syria kommer seg på beina igjen enn at landet ødelegges totalt. Og jeg legger til grunn at mye av det bildet vi fikk av Syria og Assads regime i startfasen av opptøyene var et ensidig og fortegna bilde. Jeg viser f.eks til boka «Syria», av Elisabeth Reehorst, Kolofon forlag. Sjøl om Syria er og har vært en autoritær stat med politiske fanger og et allestedsnærværende overvåkingspoliti, som i de fleste andre land i Midt-Østen, – var den likevel , med alle disse forbehold – stort sett – en relativt godt fungerende stat.

Skal slike optimistiske forhåpninger slå til må vi forutsette at støttespillerne til fundamentalistene skjønner at de ikke er sterke nok til å knekke Assad og å innføre sitt Muslimske Kalifat, og slutter med sin våpenhjelp.  Og vi må også håpe at USA ikke gjør alvor av sine – visstnok – planer om å forsyne opprørerne med ytterligere våpen, deriblant de mest moderne bakke-til-luft missilene. Det vil i så fall gjøre katastrofen for Syria langvarig og total.

Og det kan vi virkelig ikke ønske!

This entry was posted on mai 21, 2014 at 16:04 and is filed under Syria, USA. You can follow any responses to this entry through the RSS 2.0 feed. You can leave a response, or trackback from your own site.