Krigen i Syria er grusom, og vi bør gjør alt som er mulig for å finne en løsning som gir mindre sorg og lidelse, og som kan redde den Syriske nasjonen fra evig konflikt. Man kan f.eks. se til tragedien Irak. Den stillferdige forberedelsen til Fredskonferansen i Geneve overdøves dessverre alt for ofte av friske og freidige krigsrop. I USA har en fløy i det republikanske partiet, anført av John McCain, kontinuerlig ropt på mer våpen til opprørerne og bombing av den Syriske regjeringshæren. Og jeg har fått med meg at Fædrelandsvennen ikke er så overvettes opptatt av forhandlingssporet at det gjør noe.
Fredsforhandlingene i Geneve er fremdeles det fornuftigste alternativet. Regjeringa i Syria har sagt ja til å delta. Opprørerne har ikke vært like tydelige, og de er jo et utall av uensarta grupper. Men det er rart med det, siruasjonen kan raskt endre seg om de som forsyner partene med våpen og heiarop slutter med det.
Men vi må jo si stopp når noen bruker gass, sies det. Ja, kanskje det. Men det er ennå ikke klart hvem. Og det er ikke bevis nok at amerikanerne og deretter engelskmennenes Cameron og deretter Natosjefen Fogh Rasmussen sier at de er sikre. Vi vet alle at tona var like bejaende fra samarbeidspartnerne da George Bush hadde “bevis” mot Saddam. Og jeg registrerer jo at velorienterte kommentatorer våger å banne i kjerka og si at de eneste som egentlig er tjent med et gassangrep, åpent eller planta, er opprørerne, – for da vil heile borgerkrigen endre karakter, og Assad har tapt.
Så jeg for min del vil velge å ha litt is i magen, se ting litt an, og gi freden og fredskonferansen en sjanse. Velger vi å la våpnene tale enda mer øker sannsynligheten for at alt er tapt, også den spede planten i Geneve.
Odd Hansen 
Legg igjen en kommentar