Nylig viste NRK 2 OG NRK 1 en film om “DAMENE I HVITT” i Havana. Damene er slektninger til Cubanere som har vært fengsla siden 2003. Amerikanerne – og også Amnesty Internasjonal – kaller disse for samvittighetsfanger. Cubanerne kaller dem “Leiesoldater for USA”, ettersom de er dømt for å ha samarbeidd med amerikanerne, ha mottatt pengebeløp, og for noens vedkommende også ha støtta den amerikanske blokaden mot Cuba. Alt dette er forbudt etter Cubansk lov, ettersom USA i mange år har ført en krigsliknende politikk overfor Cuba.
En normal samfunnskritisk opposisjon er nødvendig for ethvert samfunn, uansett politisk farge. Og kritisk samfunnsdebatt er sjølsagt ikke forbudt på Cuba. Men den tar nok andre former enn vi er vant til i vår fredelige del av verden, – og med våre kommersielle medier som skriker høyt og sensajonshungrigt kontinuerlig. I følge den informasjon jeg sitter inne med er det en levende debatt i de forskjellige mediene i landet. Og cubanerne er et velutdannet folk med stor innsikt og engasjement. Men det er hevet over enhver tvil at den spesielle situasjonen med USA som fiendtligsinnet makt, som har som uttalt mål å fjerne styret på Cuba, – har lagt vansker i veien for kritisk debatt og åpenhet i landet.
Og det er dette bakteppet vi må ha for å forstå fengslinga av disse opposisjonelle. Konflikten toppet seg i 2003. Bush førte en krigersk retorikk. Og den daværende lederen av USAs Interessekontor i Havana, James Cason, reiste rundt på Cuba for å støtte, og å bygge opp opposisjonsgrupper mot styret på Cuba. Og i en periode i 2003 var det en reell frykt hos cubanske myndigheter for at USA skulle bruke uroen omkring flykapringene, båtkapringene og James Casons hektiske møtevirksomhet – som et påskudd til å angripe landet.
USAs blokade og forfølgelse av Cuba er fordømt av et så godt som enstemmig FN gang på gang, og av domstolen i Haag. Den bryter et utall internasjonale lover og avtaler. I tillegg til den ødeleggende blokaden kommer alle de sabotasjeaksjoner USA har utført mot Cuba, og den lettvinte og lemfeldige holdninga til væpna og krigerske eksilcubanske grupper i Miami som både planlegger og utfører sine aksjoner mot Cuba. Uten denne situasjonen ville det sivile samfunn og dets organisajoner på Cuba kunne utvikle seg normalt. Det er ikke vanskelig å observere at det nye Cuba,- Cuba etter Sovjetepoken,- signaliserer en ny og spennende åpenhet. Men USAs krigerske politikk hindrer normalisering. Dette påpeker også Amnesty Internasjonal.
Noen ganger lurer jeg på om vi heilt skjønner hva USAs truende politikk og provokasjoner dreier seg om. Men tenk f.eks at den Russiske ambassadøren skulle reise rundt i landet vårt, arrangere møter med spesielle opposisjonelle grupper, forsyne dem med utstyr og penger, slik at de kan sørge for at regjeringspartiene ikke vinner neste valg, – og gjerne med sverting av samfunnet vårt i internasjonale medier. Og tenk om de i tillegg gjør det i en «nesten- krigs situasjon» – på vegne av et land som har stått bak et militært angrep på oss og lovet at de skal sørge for å kaste styret i landet vårt, og fører en konfronterende og krigsliknende retorikk. Vel,- poenget er at det er noe slikt cubanerne opplever dette som. Og det er nå engang slik at cubanerne har vedtatt lover mot slik virksomhet. Og jeg har forstått det slik at mange land har liknende lover for å «samarbeide med fiendtligsinnet fremmed makt». Og disse fangene som de hvite damene demonstrerer for er,- etter cubanernes utsagn,- dømt etter slike lover.
Og så, bare for å ta med det, – det svirrer mange tall om hvor mange slike samvittighetsfanger det er på Cuba, tusenvis eller bare hundrevis. Propaganda er nå ei gang propaganda. Men holder vi oss til observasjonene i Amnesty Internasjonals årsrapport fra 2008 så er det 62 som defineres som samvittighetsfanger på Cuba. Det er nok adskillig færre enn det er hos hovedanklageren USA.
Så kan man spørre seg hvorfor disse fangene på Cuba blir så viktige, og så sentrale i mange medier. Mens USA greit kan leve med sine samvittighetsfanger, torturofre og brutale fengselssystem. Fort lest og fort glemt. Kanskje det bare har med at de fleste nyheter produseres og vinkles i USA eller hos deres nære venner (?)
TILBUD FRA CUBA
Men problemet med disse samvittighetsfangene lar seg løse. Raul Castro har i en tale i Brasil i desember, tilbudt seg å frigi alle de som USA kaller “politiske fanger” på Cuba. I bytte krever han å få løslatt de 5 cubanerne – THE CUBAN FIVE – som nå har sittet fengsla i 10 år i USA under til dels brutale soningsforhold.
De fem er cubanske etteretningsagenter som var sendt til USA for å avsløre planlegging av terroraksjoner mot Cuba fra grupper av eksilcubanere i Miami. Så seint som i 1997 blei det sprengt bomber i 5 hoteller i Havana, så problemstillinga var aktuell nok. Men da Cubas etteretningsvesen i 1998 ga FBI detaljerte opplysninger om de kriminelle aktivitetene hos den eksicubanske mafiaen reagerte USAs myndigheter – ikke med å stoppe disse terrorgruppene,- men med å arrestere de 5 cubanerne. Og etter en rettsak av Kafkasks type ble de fem dømt til lange fenselstraffer. 3 fikk livstidsdommer og 2 fikk 15 og 19 år.
Men Barack Obama har nå fått et ærlig og utfordrene forslag på bordet sitt:
Følger han opp Raul Castros forslag om fangebytte vil spenninga mellom landene kunne dempes, og DAMENE I HVITT kan få sine ektefeller hjem eller til USA, – og Cubanerne kan få sine 5 helter hjem.
Odd Hansen 