USAs blokade av Cuba har nå vart i nesten 50 år, og er den lengste i moderne historie. Enkelte perioder med tøvær og dialog har vært kortvarige, – så har partene vært tilbake i skyttergravene igjen. Ikke rart at det både i USA, og i det eksilcubanske miljøet i Miami, – og på Cuba, – er en mer optimistisk stemning etter valget av Obama som president. Under valgkampen sa Obama at han gjerne kunne tenke seg å sette seg ned med Raul Castro for å finne løsninger som ville kunne forbedre forholdet mellom de to landene. Og i sitt valgprogram sa han at han vil tillate enhver form for reisevirksomhet mellom USA og Cuba, og også igjen åpne for hjemsendelse av penger fra eksilcubanere til slektninger på Cuba. Dette oppfattes sjølsagt positivt i miljøer som ønsker normalisering. I tillegg vil han benytte diplomati for å få regjeringa i Havana til å ta skritt i retning demokrati, deriblant å løslate alle politiske fanger i landet,- det som cubanerne fastholder er amerikanernes kjøpte og betalte opposisjon. Men blir landene enige her vil USA ta skritt for å normalisere forholdet, og redusere blokaden. Og han har flertallet av det amerikanske folket med seg. En måling som AP står bak viser at 48 prosent er for å oppheve blokaden, mens 40 prosent er mot.
Men hvorfor har konflikten holdt seg så lenge?
USA har en historisk tradisjon for å blande seg inn i styresettet i Latin-Amerika, som den mektige fetteren i nord, som fylte tomrommet etter de spanske koloniherrene. Overfor Cuba kom det til uttrykk gjennom grunnlovstillegget Platt Amendment fra 1902, som ga landet en slags juridisk-politisk rett til å gripe inn overfor Cubanske regjeringer som ikke tjente USAs interesser. Mange er de eksemplene på “inngrep” i Latin- Amerikanske land, deriblandt Cuba, som moderne amerikanske politikere helst skulle ha sett ugjort. Alt for mange av disse landene har beholdt en undertrykkende føydal eller halvføydal samfunnsstruktur heilt til de nye sentrum-venstre regjerngene nå går løs på dem.
Det Cuba som Castro og revolusjonsbevegelsen gikk løs på var modent for fall.
Forskjellen mellom fattig og rik var stor. Store godseiere, eiendomsbesittere og amerikanske firmaer styrte økonomien, og forsynte seg av godene i et tett samarbeid med diktatoren Batista. Revolusjonen fikk derfor støtte av folket. Men,- det var ingen som visste hva slags revolusjon som skulle komme, – heller ikke de som gjennomførte den. Men etterhvert som revolusjonen gjennomførte jordreform og nasjonalisering av utenlandske bedrifter, og USA stilte seg mer og mer avvisende til det nye regimet,- var det klart at cubanerne enten måtte gi opp forsøket på store samfunnsendringer og kontroll av økonomien, eller finne sin egen vei. På denne tida, i 1959, var den kalde krigen på noe av sitt kaldeste. Og sosiale bevegelser som rokka ved tradisjonelle samfunnsfundamenter blei raskt stempla som kommunistiske, og som en del av den store krigen mellom gode og onde. I 1960 innførte USA den økonomiske blokaden av Cuba, raskt etterfulgt av Latin-Amerika og store deler av den vestlige verden. Etter en kort periode med famling i et slags økonomiens ingenmannsland lærte cubanerne at det var umulig å overleve aleine. Og ettersom USA nå var åpenlyst fiendtlige, og åpent støtta væpna grupper og sabotasjeaksjoner for å styrte regimet, var det bare samarbeid med Sovjet som kunne redde den cubanske revolusjonen. Dette har i stor vært med på å forme revolusjonen og cubansk samfunnsliv.
Men den kalde krigen er over,
Sovjetsamveldet er borte. Og etter noen fryktelig vanskelige år for isolerte cubanerne, begynner livet på Cuba nå å finne sin nye form, i tett samarbeid med nye venner, først og fremst i Latin- Amerika. Og etter at Fidel Castro trakk seg tilbake på grunn av sykdom, speider mange etter tegn på endring, liberalsering eller tøvær. Speiderne er like mangfoldige som spørsmålene de stiller og forventningene de har.
Også cubanerne ønsker endringer.
Det vet vi fordi det stadig gjennomføres nasjonale og internasjonale meningsmålinger på Cuba. Men ingenting tyder på at de vil ha tilbake det gamle samfunnet, eller den gamle overklassen som reiste fra Cuba etter revolusjonen, og som fører sin kaldkrigs-retorikk fra Miami. De vil ha en bedre levestandard og et åpnere samfunn og et lettere liv. Slik sett har den amerikanske blokaden nådd i alle fall ett av sine mål,- å skade cubansk økonomi så kraftig at folk rammes i hverdagslivet sitt. Over 500 milliarder kroner har blokaden kosta sier cubanerne i sine rapporter til FN. Og ettersom revolusjonens prioriteringer har vært grunnleggende goder som helse, utdanning, bolig og kultur,- er det for den enkelte cubaner hverdagens forbruksgoder som har vært hardest ramma av blokaden, sjøl om rimelig mat har vært sikra alle. I tillegg til den økonomiske sida av blokaden kommer masse andre virkninger på det cubanske samfunnet. USAs noe lemfeldige holdning til sabotasjeaksjoner mot Cuba, den intense propagandakrigen, og den åpenlyse støtte til forskjellige gruppers forsøk på å fjerne regimet, har umuliggjort ei naturlig utvikling av sosiale og politske institusjoner i landet.
Overvåking og kontroll blir naturlig nok viktig for et samfunn som stadig utsettes for sabotasjeaksjoner,- og hvor det pumpes inn millioner i forsøk på oppbygging av en politisk opposisjon, fra en fiendtlig nabostats side.
Slutt fred !
Det viktigste for cubanerne er derfor at Obama nå signaliserer at han “slutter fred” med Cuba. Opphever blokaden og aksepterer at forming av det cubanske samfunnets institusjoner og hverdagsliv, er cubanernes egen sak. Gjennom en slik normaliseringsprosess vil vi få se den cubanske revolusjonen og det cubanske samfunnet slik cubanerne “egentlig” ønsker det.
At det nå er viktig at Obama signaliserer endringer i sin Cubapolitikk viser utviklinga i Latin-Amerika, hvor stadig flere land sier nei takk til USAs innflytelse. Og en viktig del av kritikken går på USAs behandling av Cuba. Evo Morales i Bolivia har nettopp foreslått at landene i Latin-Amerika skal utvise USAs ambassadører til USA opphever blokaden av Cuba.
I FN har verdenssamfunnet gang på gang fordømt blokaden, mot USAs og Israels stemmer. Så om Obama nå vil avslutte den arrogante amerikanske alenegangen, da må blokaden oppheves.
Odd Hansen 