Som nyvalgt leder av CUBAFORENINGEN SØR googlet jeg meg en tur på nettet for å oppdatere meg litt på omtalen av den amerikanske økonomiske og politiske blokaden av Cuba, og de amerikanske aksjonene, under fellesbetegnelsen Operasjon Mongoose, – for å velte styret på Cuba på 60-tallet.
Sant å si var det ikke så mye å hente om noe av dette, – det betyr vel kanskje at media har akseptert den amerikanske påstanden at den økonomiske blokaden nesten ikke betyr noe for cubansk økonomi, og at den økonomiske tilstanden på Cuba skyldes at det cubanske økonomiske systemet,- fritt for milliardærer og mediamoguler,- ikke kan fungere. Og det betyr vel kanskje også at de amerikanske sabotasjeaksjonene på Cuba, og drapsforsøkene på Fidel Castro, – ikke er viktige for å forstå Cubas historie og situasjon.
La meg derfor si litt om blokaden. Vi hører ofte at den kom for å å innføre demokrati på Cuba. I virkeligheten er det slik at blokaden trådte i kraft som en reaksjon på at Cuba forsøkte å frigjøre sin økonomi fra amerikansk dominans. Før dette hadde USA i alle år ,- etter at Cuba blei egen nasjon, og fri fra det spanske koloniveldet, – støtta regimer på Cuba som i varierende grad var diktaturer, demokraturer e.l. – uten å få noen samvittighetsproblemer av den grunn.
Og bare en måned etter at revolusjonen hadde seira 1. januar 1959 sendte Cuba en forespørsel til USA om en beskjeden kreditt for å opprettholde stabiliteten for sin nasjonale valuta. Nå var tona en annen enn overfor diktatoren Batista, som hadde styrt landet frem mot revolusjonen. Nå var svaret nei. Og her skal vi være klar over at Cuba nærmest hadde vært et lydrike under USA. USA mottok 67 prosent av Cubas totale eksport, – og 70 prosent av alt som blei importert kom fra USA.
Lederne for revolusjonen visste at om Cuba skulle bli en sjølstendig nasjon, måtte de få styring med deler av industri og økonomi. Og like presserende var det å gjennomføre jordreformer. Gjennom disse blei hundretusener av husmenn og leilendinger herre over egen jord.
I slutten av juni 1960 satte så USA inn hovedstøtet mot Cubas frigjøringsforsøk. De annulerte selve livsnerven i Cubas økonomi, sukkeravtalen. Cuba hadde da bare valget mellom å kapitulere, å gå tilbake til rollen som lydrike under USA,- eller å forsøke å få sukkeravtaler med andre land. Cuba inngikk så en avtale med Sovjet om bytte av olje mot sukker. Og da amerikanskeide oljerafinerier nekta å rafinere sovjetisk olje hadde Cuba ingen annen utvei enn å nasjonalisere disse selskapene.
3.januar, ett år etter at revolusjonen hadde seira, – og på et tidspunkt hvor ingen ennå hadde forventa at det skulle vært avholdt noe slags valg på Cuba,- da bryter USA de diplomatiske forbindelsene med Cuba. Paralellt med dette har USA sendt våpen og CIA-folk til Cuba; starta sabotasjegrupper og terrroraksjoner. Og i april 1961 angriper eksilcubanere, trent og væpna i USA,- Cuba i Bay of Pigs (Playa Giron). Angrepet slås ned, trass i amerikanske antakelser om at det Cubanske folket ville reise seg i en slags frihetskamp.
USA innfører forbud mot import av alle Cubanske varer. Og deretter en mer omfattende økonomisk og politisk blokade av Cuba.
I følge tall som cubanerne har lagt fram for FN har blokaden kosta Cuba nesten 500 milliarder kroner. Og da har de ikke tatt med kostnadene ved sabotasjer og terrorangrep gjennom mange år. Tygg litt på tallet. Vi snakker om et land i den tredje verden!
Blokaden av Cuba er ikke bare en handelsblokade, slik vi ofte får inntrykk av.
Det er kjent nok at cubanske varer ikke kan selges i USA, og at amerikanske varer ikke kan selges på Cuba. Men blokaden er også finansiell og politisk blokade, i den forstand at amerikanerne har sørga for at cubanerne ikke får lån og kreditter, hverken i Verdensbanken eller i det Internasjonale Pengefondet. Og i alle internasjonale fora har amerikanske diplomater og politikere med seg “Den Cubanske Agendaen”. Varer til Cuba skal stoppes, penge- overføringer skal stoppes. Cuba skal svertes, og Cuba skal fordømmes.
Et illustrerende eksempel er FNs menneskerettskomite som for et par år siden fikk seg forelagt to forslag til uttalelse om brudd på menneskerettighetene. Det ene mot Cuba, det andre mot den amerikanske fangeleiren på Guantonambasen på Cuba. Etter at endel afrikanske og latinamerikanske land (i all stillhet) var blitt fortalt at framtidig økonomisk støtte hang i en tynn tråd, blei Cuba fordømt mens Guantonamofangeleiren gikk fri!!
Og når folk over heile verden kan lese at det «velrennomerte» amerikanske økonomiske tidsskriftet Forbes har kommet frem til at Fidel Castro er en av verdens mest korrupte statssjefer, – eller når vi leser at den flokken med Cubanere som mottar bunker med tusendollarsedler hos USAs ambassadør i Havana, er «journalister», så er det mye som tyder på at dette er noe av samme agendaen.
At USA har økonomisk makt, og også mediamakt, det vet vi. Og slik sett har det tydeligvis liten betydning at den amerikanske blokaden er blitt fordømt av den Internasjonale domstolen i Haag; og hvert år fordømmes av FN mot USAs og Israels stemmer.
At Cuba har makta å stå mot er bare ubegripelig.
Odd Hansen 