(innlegg i Klassekampen 16.april)
Forfatteren Torgrim Eggen er en slags litteraturanmelder i Klassekampen. Men enda tydeligere, og med enda større engasjement, er han en slags kulturens Cubaekspert.
Først og fremst er han engasjert i kulturkampen på 60 og 70-tallets Cuba. Han har sett på noe av det som skjedde. Og engasjert seg. Det er ærlig nok. Om man bare er klar over sammenhengen: den krigen han fører er en liten del av en gammel krig. Den er om de vanskelige årene for Cuba, like etter revolusjonen. Et samfunn skulle formes på nytt. De gamle makthaverne skulle fratas makt og innflytelse. Nye samfunnsklasser skulle overta. Motsetningene i folket var store, og de var bitre. Årene med diktatur hadde satt dype spor. Som om ikke det var nok, så hadde USA erklært Cuba krig, først i det stille, så åpent, så i det stille igjen. Sabotasjer og attentater var en nesten daglig foreteelse.
Verden omkring, norske forfattere f.eks, lot ikke høre fra seg i noen særlig grad. Heller ikke norske medier. USAs overgrep var uhyrlige. At store deler av den cubanske opposisjonen den gang, som nå, sto på USAs lønningsliste, er vel mer enn sannsynlig.
Torgrim Eggen har tatt sitt standpunkt, valgt side, og erklært sin egen personlige krig mot den ene sida i konflikten den gang, de revolusjonære. At han i den sammenheng har positive og begeistrede meninger om den kjente opposisjonelle, eller landssvikeren, Armando Valladeres, er jo logisk nok.
Jeg skal være den første til å akseptere en forfatters rett og trang til å profilere seg, ha merkesaker, og å stå for noe mer enn hverdagsflanerier og kitch. Og når Eggen har valgt seg en noe forsinka kald krig mot “etternøleren” Cuba som sitt varemerke, så er han på trygg grunn, det vet han nok. Han er en del av noe større enn seg sjøl. Den politiske og økonomiske forfølgelsen av Cuba som USA har stått for de siste 49 årene savner sidestykke. Og sjøl om så godt som heile verden fordømmer USAs folkerettsstridige overgrep, så gir likevel den massive propagandaen fra USAs side resultater i det lange løp. Det er derfor relativt trygt, stuerent og sågar salongfahig å forfølge Cuba.
Men Eggens sprang over til politikkens verden i dag, med krigserklæring mot folk på venstresida, eller hvor det nå er, for å ha sympati med dagens Cuba, og de verdier de står for, i en verden hvor “there is no alternativ”, – det blir blir bare usympatisk og pinlig. Torgrim Eggen tar seg heller ikke bryet med å oppdatere kritikken, men roper på SVs sentralstyre, for at de skal ta seg av en av hans kritikere, Arnfinn Monsen.
Og når jeg skriver oppdatere kritikken, så mener jeg i forhold til det Cuba vi etterhvert begynner å se konturene av. Et samfunn som legger for dagen en holdning til ressurser og bærekraftig utvikling,- og en solidarisk holdning i forhold til mennesker i fattige land, – som burde få Eggen og andre pene mennesker i verdens rikeste land til å sette croissantene fast i halsen.
Stikkord: cuba, sv, torgrim eggen
Odd Hansen 
Legg igjen en kommentar