Odd Hansen

En gjenganger i mediene har vært at folket på Cuba undertrykkes ved at de ikke har noe særlig tilgang til internett,- og at det også er så godt som umulig å få seg mobiltelefon .

Nå gjør cubanerne det kjent at internettilgangen vil bli drastisk forbedra, og mobiltelefoner vil bli tilgjengelige for alle som ønsker det, sjøl om det i første omgang bare vil være i konvertible pesos og ikke cubanske pesos. Jeg ser at norske aviser derfor bringer videre spekulasjoner om at dette viser at den Cubanske regjeringa er under sterkt press, og nå er pressa til «liberalisering», eller at Raul Castro nå har innsett at større frihet må komme.

Javelja.

Det er klart at bedre utbygd mobilnett er et gode for den jevne cubaner. Og bedre internett-tilgang er et fremskritt. Men den cubanske forklaringa på hvorfor det har vært som det har vært, og hvorfor det skjer endringer nå, er jo ganske interessant da.

I følge cubanerne har internettilgang vært begrensa først og fremst fordi USA har nekta cubanerne tilgang til de undersjøiske kablene i Karibien. I tillegg har USA nettopp blokkert 3.500 .cu-adresser. Cuba har derfor vært tvunget til å kjøpe seg tilgang gjennom dyre og tungvinte sattelittløsninger. Av den grunn har det vært nødvendig å prioritere bedrifter, helsevesenet, offentlig virksomhet og undervisning foran privatpersoner, logisk nok. Nå har lån fra Kina og utbyggings-samarbeid med Venezuela for undersjøiske kabler, gjort det mulig å endre på dette.

Og bygging av infrasruktur for mobilnettet har vært et ressursspørsmål. Cuba er f.eks ramma av den amerikanske blokaden som har kosta Cubansk økonomi nesten 500 milliarder kroner. Når det nå legges opp til økt tilgang på mobiltelefoner skyldes det først og fremst bedret cubansk økonomi. Men også gode teknologiske løsninger og et etappevis investeringsprogram som sakte men sikkert skal gi Cubanerne bedre tilgang. Utbygginga kommer først de distrikter på Cuba til gode, som har dårlig ordinært telefonsystem.

Cuba er et land i den tredje verden, et land med begrensa ressurser, – men har en økonomisk modell som gjør det mulig å prioritere hva man mener er viktigst å satse på. Et par år har det vært storsatsing på energiøkonomisering og bedra energiforsyning. Og et par år har det nå vært satsa stort på å modernisere kommunikasonssystemet, først og fremst buss og jernbane. Samtidig har man heile tida opprettholdt et slags kortsystem for mat som sikrer alle innbyggerne den nødvendige maten for en såpass billig penge at alle har råd til det.

Sammenlikner vi med andre land med begrensa ressurser høres det fornuftig ut.

Og jeg synes noe av dette høres ut som noe som likner på Gerhardsenperioden i norsk etterkrigspolitikk.

Innlegg i Klassekampen 2.april.

Torsdag 3.april kommer Caleb McCarry for å ha møte med Raymond Johansen i UD. Han er den i USA som for tida har ansvaret for; bl.a ved hjelp av 80 millioner dollar, å knekke Cubas selvstendighet, og å innføre et amerikanskliknende markedssystem i landet. Han fremstiller det som en kamp for demokrati.  Men vi som har oversikten over USAs skjulte og åpne krig mot Cuba vet at undergraving og sabotasje starta kort tid etter at Cubanerne hadde gjennomført sin revolusjon,-  og først og fremst for å sikre de store amerikanske firmaenes økonomiske interesser.

Og man kan jo spørre seg,- med hvilken rett krever USA en markedsøkonomi innført på Cuba? Er det virkelig ikke lov for et folk å satse på at samfunnet og økonomien kan fungere uten milliardærer og mediamoguler?

Norge har i mange år stemt for FN-resolusjonen som fordømmer USAs folkerettsstridige blokade av Cuba. At USA overhodet ikke bryr seg om resolusjoner i FN er vi vant til.  Men når nå McCarry kommer for å få Norges støtte til overgrepene sine håper jeg virkelig den rød-grønne regjeringa gir McCarry den beskjeden han fortjener:  Nemlig……. at vi ikke er med på spillet deres. Snarere tvert om. Vi vil gi Cubanerne ei håndstrekning til å overvinne de problemene blokaden påfører dem. Hører du Sam,- de rød-grønne foretrekker at Cubanerne styrer landet sitt sjøl, ikke dere!!