(sendt Fædrelandsvennen 7.nov. Ikke inntatt! Til tross for purring)
Medias dekning av demonstrasjonene og voldsomhetene i Burma, viser at aviser, TV og sågar moderne mobiltelefoner, kan spille en viktig rolle i kamp mot undertrykkende generaler. Det blei lagt press på generalene, men nesten vel så viktig, det blei lagt press på de som gjør det mulig for diktatorene å overleve.
I saken om Burma dreier det seg om mange land, men også Kina som er Burmas viktigst handelspartner. Sterke krefter ivra sågar for å boykotte OL i Beijing.
Så kommer diktaturet til general Musharraf i Pakistan, og så kommer unntakstilstanden. Bildene av politikere og dommere som fengsles, politifolk som slår demonstranter med køllene sine, – ruller ikke over skjermene dag etter dag, og pryder heller ikke forsidene. Kritikken av generalen er sterk nok, men sporadisk og litt laid-back. Onde tunger antyder at det kan skyldes at alle vet på hvems nåde denne generalen sitter, hvor han får sine militære krefter og sine våpen fra. Visstnok 55 milliarder på 3 år, det meste i militær bistand.
Onde tunger antyder også at makta i medieverdenen internasjonalt er slik fordelt at når USA ikke ser seg tjent med å slippe løs de kritiske kreftene, det halsende kobbelet av pressebyråer, tabloider og organisajoner, ja da holder kritikken seg innenfor rimelighetens grenser .
Og denne gang er det heller ingen som kommer på tanken om å demonstrere mot bakmennene som holder liv i diktaturet. Sjøl om adressen burde være kjent.
Den er Washington, USA.
Odd Hansen 
Legg igjen en kommentar