Odd Hansen

VIDKUN QUISLINGS LIV
leserinnlegg i Varden, Telemark 18.mai.

I disse dager åpner ei utstilling om Vidkun Quislings liv på Telemark Museum. Utstillinga er allerede blitt møtt med negative reaksjoner fra enkeltpersoner og fra organisasjonen SOS Rasisme. Argumentene som er blitt fremført er at det kan være farlig om folk i vår tid får se at Quisling og Nasjonal Samling hadde mange sider, både gode og dårlige, det kan ha en smitteeffekt.
Sjølsagt er det noe sant i det, enhver ide kan ha en viss smitteefffekt. Men i et demokrati er det innholdet i ideene som skal avgjøre hvilken innflytelse de skal ha. Og da bør vi sjølsagt ha kunnskap om disse ideene og disse tankene.

Et problem med Quisling, nazismen, fascismen og Nasjonal Samlings ideverden, er at den etterhvert er blitt oss fremmed, – det er ikke sikkert vi kjenner den igjen om og når den kommer tilbake. Den besto ikke bare av de ytterpunktene vi kjenner fra jødeforfølgelser, konsentrasjonsleirer og tortur, slik medias forenklinger ofte kan gi inntrykk av. Fascismen har også sider som mange oppfatter som positive. Det er bare å se på debatten om Knut Hamsuns liv og utvikling. Hans fascisme viste seg jo gjennom mange år som forakt for det parlamentariske demokratiet med sine kompromisser og plunder og heft. og med sin forakt for arbeiderbevegelsen med sine fagforeninger og folk som begynte å kreve det de så som sin rett. Hamsun hadde også en sterk beundring for eneren, høvdingen, åndsmennesket og åndseliten. I tillegg kom da hans beundring for styrken og kraften i Tysklands åndsliv, og etterhvert enda mer Nazitysklands gjenfødelse etter ydmykelsene i freden i Versailles. Og troen på den sterkestes rett, på makten, ja etterhvert sågar krigen.

Quislings og Nasjonal Samlings fascisme var først og fremst bygd på hovedelementene i europeisk fascisme i mellomskrigstida, kampen mot det parlamentariske demokrati og mot den internasjonale arbeiderbevegelsen og bolsjevismen. I tillegg kommer et sterkt nasjonalistisk eller nasjonalromantisk preg, med dyrking av nasjonens storhetstid, det stolte og det store og det nordiske, og makten, styrken og kampen. Dyrking av eneren ga seg jo bl.a uttrykk i innføring av førerprinsipp og til en viss grad førerdyrkelse. Og som de fleste fascistisk bevegelser hadde de sine raseteorier, med dyrking av den nordiske og den ariske rasen, og mer eller mindre forakt for slaver, jøder og andre mørkhudete.

Det er viktig å lære av historia om norsk fascisme og om Vidkun Quisling. Det er jo ingen sjeldenhet hverken i Europa eller i USA , eller i andre verdensdeler for den saks skyld, at det vokser frem politiske bevegelser med sterkt fascistisk preg.

Fascisme har vært kalt det borgerlige samfunns revolusjonære bevegelse.
Det er ingen grunn til å tro den er endelig død.

Takk derfor til museumsfolk som er seg sitt formidlingsansvar bevisst.

This entry was posted on mai 15, 2007 at 16:48 and is filed under KULTUR. You can follow any responses to this entry through the RSS 2.0 feed. You can leave a response, or trackback from your own site.