Odd Hansen

Om kulturhuset i Kristiansand
Leserinnlegg i Fædrelandsvennen 31.mai

Fremskrittspartiet har gjort det til en fanesak å kjempe mot Kilden, det nye kulturhuset i Kristansand. Det de spesielt legger vekt på i sin motstand er at utgiftene til huset vil gå på bekostning av andre gode formål som eldre, sjukehus, veier etc. Ellers har jeg forstått det slik at det i saken ligger et snev av motstand mot det som kalles finkultur. Og det er nok rett at deler av den klassiske musikken og opera har vært belemra med endel snobbisme, kanskje litt som seiling og golf i tidligere tider. Det betyr at slik kultur har vært betrakta som finere enn annen kultur, og at man har hatt et lite snev av ovenfra-og-ned holdning til de som ennå ikke har lært seg å verdsette slikt. Mange av oss har jo møtt slike holdninger opp gjennom livet. Men det begynner vel å bli endel år siden nå, at disse sosiale barrierene forvitra.

Men for å forstå FRPs motstand mot kulturhuset Kilden tror jeg nok vi må grave litt dypere for å finne hvor hunden egentlig ligger begravd. For mye tyder på at vi står ovenfor noe heilt grunnleggende kulturfjernt og kulturfremmed hos FRPs politikere. Og argumentene som brukes er nok til en viss grad vikarierende, – de gamle og de syke er jo alltids greie å ha til slikt bruk.

Jeg har nemlig truffet på FRPs kulturpolitikk mange ganger i mitt liv. Og det er et mønster i den. Alltid når det har vært snakk om offentlige kulturtiltak, som skal gjøre kultur tilgjengelig for de mange, har de gått i skyttergravene. Argumentene kan ha variert fra sted til sted. Men felles er det at kulturarbeidet alltid er det som skal prioriteres lavest, det er det minst viktige. Offentlige ungdomsklubber har de vært i mot. Musikkskoler var de imot, og kulturskolene. Lokale kulturhus av den typen vi har fått i Kvinedal, Sirdal, Vennesla, Grimstad etc. har de gått i mot. Kulturkontorer ville de ikke ha. Til og med kinoer har de stått på for å få lagt ned. Og der hvor de ikke har kunnet bruke argumenter om de gamle og de syke eller finkultur, har de snakka om uforståelig kunst, kunstnere med sugerør i statskassa og om offentlig ansatte byråkrater som spiser opp skattepengene våre – eller deres.

Konsekvensen av dette kultursynet ville i praksis betydd at vi fremdeles ville hatt det “gamle samfunnet”, som vi husker det fra tida før velfersstatens satsing på kultur tok skikkelig av. Der hvor gamle frøken Pedersen ga pianotimer for barn fra det velsituerte borgerskap. Og vi andre hadde Tarzan, cowboy og action på kinoen. Og ellers vet vi jo at de velbemidlede alltid finner en ordning, – der er alltids en teaterweekend i Wien som kan friste.

Er det noe vi bør være stolt over at det norske samfunnet har fått til, så må det være at det har gitt alle mennesker en mulighet til å utvikle heile seg, og har åpna en fantastisk kunst og kulturverden for «folk flest».

FRP har alltid kjempa mot ei slik utvikling. Ikke bare mot Kilden, men mot alle “kilder”.

VIDKUN QUISLINGS LIV
leserinnlegg i Varden, Telemark 18.mai.

I disse dager åpner ei utstilling om Vidkun Quislings liv på Telemark Museum. Utstillinga er allerede blitt møtt med negative reaksjoner fra enkeltpersoner og fra organisasjonen SOS Rasisme. Argumentene som er blitt fremført er at det kan være farlig om folk i vår tid får se at Quisling og Nasjonal Samling hadde mange sider, både gode og dårlige, det kan ha en smitteeffekt.
Sjølsagt er det noe sant i det, enhver ide kan ha en viss smitteefffekt. Men i et demokrati er det innholdet i ideene som skal avgjøre hvilken innflytelse de skal ha. Og da bør vi sjølsagt ha kunnskap om disse ideene og disse tankene.

Et problem med Quisling, nazismen, fascismen og Nasjonal Samlings ideverden, er at den etterhvert er blitt oss fremmed, – det er ikke sikkert vi kjenner den igjen om og når den kommer tilbake. Den besto ikke bare av de ytterpunktene vi kjenner fra jødeforfølgelser, konsentrasjonsleirer og tortur, slik medias forenklinger ofte kan gi inntrykk av. Fascismen har også sider som mange oppfatter som positive. Det er bare å se på debatten om Knut Hamsuns liv og utvikling. Hans fascisme viste seg jo gjennom mange år som forakt for det parlamentariske demokratiet med sine kompromisser og plunder og heft. og med sin forakt for arbeiderbevegelsen med sine fagforeninger og folk som begynte å kreve det de så som sin rett. Hamsun hadde også en sterk beundring for eneren, høvdingen, åndsmennesket og åndseliten. I tillegg kom da hans beundring for styrken og kraften i Tysklands åndsliv, og etterhvert enda mer Nazitysklands gjenfødelse etter ydmykelsene i freden i Versailles. Og troen på den sterkestes rett, på makten, ja etterhvert sågar krigen.

Quislings og Nasjonal Samlings fascisme var først og fremst bygd på hovedelementene i europeisk fascisme i mellomskrigstida, kampen mot det parlamentariske demokrati og mot den internasjonale arbeiderbevegelsen og bolsjevismen. I tillegg kommer et sterkt nasjonalistisk eller nasjonalromantisk preg, med dyrking av nasjonens storhetstid, det stolte og det store og det nordiske, og makten, styrken og kampen. Dyrking av eneren ga seg jo bl.a uttrykk i innføring av førerprinsipp og til en viss grad førerdyrkelse. Og som de fleste fascistisk bevegelser hadde de sine raseteorier, med dyrking av den nordiske og den ariske rasen, og mer eller mindre forakt for slaver, jøder og andre mørkhudete.

Det er viktig å lære av historia om norsk fascisme og om Vidkun Quisling. Det er jo ingen sjeldenhet hverken i Europa eller i USA , eller i andre verdensdeler for den saks skyld, at det vokser frem politiske bevegelser med sterkt fascistisk preg.

Fascisme har vært kalt det borgerlige samfunns revolusjonære bevegelse.
Det er ingen grunn til å tro den er endelig død.

Takk derfor til museumsfolk som er seg sitt formidlingsansvar bevisst.