OG HVA MED ENGLAND?
Jeg er nettopp kommet hjem fra noen dagers ferie i England, et hyggelig land med hyggelige mennesker. Men ofte føler jeg en litt oppskjørta barnslig begeistring for Skandinavia mens jeg er der. Samtidig som jeg bevisst forsøker å se de gode sidene ved landet hvor jeg er gjest, så dumper jeg bare uti ting som minner meg om vår forskjellighet.
Først dumpa jeg bort i en artikkel i The Guardian om friluftsliv, som fortalte at om du ønska å slå opp telt så måtte du ha tillatelse av grunneieren, uansett hvor innvikla og tungvint det måtte være. Og du trengte et ja, du hadde ingen såkalt rettighet. Og jeg tenkte umiddelbart på den norske Allemannsretten som gir oss masse rettigheter spesielt når det gjelder ferdsel i utmark, og som vi så altfor ofte tar som en selvfølge, og som vi vel stort sett tror finnes de fleste steder. Men disse reglene er særegne for Skandinaviske land. I de fleste andre land, og England – er omfanget av slike regler av langt mindre omfattende karakter.
Og jeg husker ei gang for en ti års tid siden, hvor noen venner tok meg med på en totimers biltur oppover i Norfolk. Vi havna til slutt på ei slette ved elva Ant. Der leita vi oss frem i gresset og fant fire små merker som var satt opp, og som avgrensa mine venners 3 ganger 3 meters gressbevokste jordstykke. Der bretta vi ut tepper og duk og hadde vår lunsj på vårt jordstykke.
Jeg forsøker ikke å si at vi er så mye bedre her hjemme på berget sånn generelt sett, – men noen ganger må man likevel minnes på at noen av de verdier vi har utvikla i vårt lille hjørne av Europa er verd å ta vare på.
Og ingenting kommer av seg sjøl.
Odd Hansen 
Legg igjen en kommentar