EN SMAK AV HUND.
Det er kommet en ny dokumentarfilm på markedet, d.v.s foreløpig bare på norske kinoer, filmen er blitt avvist både hos TV 2 og NRK. Likevel hadde man lov å være spent på en film som tar for seg norsk landbruk og de store landbruksmonopolene som Gilde, Prior og Tine, for det er jo ikke vanskelig å være kritisk til mye av det stordriftsjordbruket vi finner, også her til lands.
Filmen tar bl.a opp at Gilde importerer soya som brukes til dyrefor, fra Brasil. I enkelte områder i Brasil har ivrige pengekåte brasilianske landbruksgiganter brent ned regnskog for å gi plass til soyabønnedyrking. Nesten hver gang ordet soya nevnes viser derfor filmen store skogbranner som flammer over lerretet, og som skal understreke Gildes medskyldighet i overgrep eller utbytting eller miljø-ødeleggelse. Landbrukssamvirket, og spesielt Tine, har reklamemateriell som rettes mot barn fortelles det, materiell og som viser kyr som gresser fritt på grønne marker, som om norske kyr skulle ha det slik. Og ellers viser filmen oss kyllinger og høns som behandles, – ja som dyr. Og viss ikke vemmelsen ennå har tatt oss fylles lerretet med jevne mellomrom med ei uapetittelig kjøttkvern med dyrekadavere og pølsesnabber og hva det nå er alt sammen.
Litt pussig er det at filmens markedsførere slår opp Gildes kommentarer: “Motbydelig, suspekt og spekulativ”, som en salgsgimmick for å selge filmen til publikum,- hva slags publikum er de på jakt etter mon tro?
For kort tid siden viste TV2 en dokumentar av Christoffer Owe, “Naive Norge” om innvandrere, eller kanskje heller: innvandrerplagen på Holmlia. Det er nok kanskje mest denne sjangeren “En smak av hund” må sammenlignes med.
At TV2 og NRK ikke viser filmen har filmskaperne visstnok oppfatta som et problem for ytringsfriheten. Vel vel vel vel…… man skal nå høre mye da, før ørene detter av.
Men nå blir jo filmen vist da, sjøl om jeg nok er litt forundra over at den havna på kino og ikke gikk direkte på video, som kanskje hadde vært mer logisk for en film som dette.
Etter å ha sett filmen sitter jeg igjen med den litt sære følelsen man får når man snakker med et menneske som hopper fra den ene halvkveda VG-overskriften til den andre, og som egentlig ikke har noen mening om noe som helst, bortsett fra at sensasjonene og overskriftene fyller vedkommende med begeistring eller gru.
I den mediaverden vi nå lever måtte bare en slik film og en slik sjanger komme. Dette er en del av en dokumentarsjanger i tid hvor meninger ikke lenger bare er meninger i god gammel forstand, men en vare som skal selges, og derfor er på jakt etter oppmerksomhet, et marked og en pris.
Dette er “Tabloid” og VGs forsider som dokumentarfilm.
Så vel bekomme.
13.04.07