Odd Hansen

MER ENN EN BOYKOTT

De fleste land i verden har problemer med å score høyt på et barometer for menneske-rettigheter, både politisk, sosialt og økonomisk. Likevel er det bare noen få utvalgte som havner på hetslista, der hvor de blir irrelevante og mediaomtalen stort sett begrenser seg til ensidigheter og hånlige karakteristikker.

Gjennom mange år har Cuba innehatt en av topplasseringene. Rik medaljehøst gjennom mange år – 47 – har bare ei forklaring. De har irritert USA, og er utpekt av stormakta til å stå på det som finnes av irrelevantlister, terroristlister, svartelister, boykottlister og isolasjonslister.

Det finnes de som mener dette lyder hult, spesielt når vi vet at USA mer eller mindre har styrt Latin-amerika i over hundre år. Uttallige ganger har de grepet inn og endra eller justert styresettet, ofte til fordel for diktatorer, militærjuntaer eller venligsinna demokraturer. Og på Amnestys lister over disse landene florerer det fremdeles med tortur, mishandling og drap. Som da kommer i tillegg til barneprostitusjon, sult og analfebtisme.

Vi skjønner at det blei en irriterende strek i regninga da noen trassige Cubanerne etter revolusjonen i 1959 nekta å bøye seg for amerikansk press, og USA så seg tvunget til å starte en militær, økonomisk og politisk krig mot landet. Trasset, og viljen til å overleve med ryggen rett, tvang Cuba inn i Østblokka, – og utviklinga av demokratiet blei ikke slik mange ønska. Men fattige mennesker over heile verden så likevel at det var mulig å frigjøre seg fra nykolonialismen. Og det er ingen tilfeldighet at Che Guevara fremdeles befinner seg fremst i de fleste demonstrasjoner mot undertrykkelse verden over.

USA har – i suveren forakt for gjentatte FN-fordømmelser – knust Cubas økonomi, og også de fleste av de svært sosiale resultatene av revolusjonen. Slik sett er den amerikanske frykten, og faren for at det Cubanske eksemplet skal smitte blitt sterkt redusert. Men det forbausende er at disse amerikanske overgrepene fører til så liten oppmerksomhet og fordømmelse. Spesielt når det er så tydelig at manglende liberalisering på Cuba langt på vei skyldes den amerikanske boykotten og frykten for amerikanske angrep.

Kanskje forteller unnfallenheten og ensidigheten oss mest om makt i de internasjonale mediene.
Også de norske?

This entry was posted on mars 16, 2007 at 15:32 and is filed under cuba. You can follow any responses to this entry through the RSS 2.0 feed. You can leave a response, or trackback from your own site.