Nye toner i utenrikspolitikken.
Innlegg i Fædrelandsvennen.
George Bush har holdt en stor tale for en amerikansk Tenketank, og benytta anledningen til å be endel land, deriblandt Norge, skjerpe seg. Spesielt gjelder det at styrkene i Afghanistan ikke må ha noen restrikisjoner på hvor og hvordan de skal disponeres.
Jeg registrerer at norske medier begeistra griper også denne anledningen til å fortelle det norske folk, og spesielt de rødgrønne, at dette er alvorlige greier.
Og jeg registrerer også at den litt puddelaktive tona vi hadde i norsk utenrikspolitikk under Jan Petersen og Kristin Krohn Devold, ikke er avgått ved døden. Den hadde bare tatt et lite hvileskjær.
Men den rødgrønne regjeringa har altså tatt seg den frihet å forbeholde seg retten til å ha ei hånd på rattet i sentrale utenrikspolitiske spørsmål. Uttallige er de såkalte kommentatorene som de siste dagene har belært oss om hva det innebærer å være med i en forening som NATO. Det skal visstnok bety at vi har å stille opp for alle alltid, i en slags altoppslukende militær idealisme.
At nesten samme diskusjonen som i dag føres i den rødgrønne regjeringa også føres i andre sentrale europeiske land ser ikke ut til å legge noen demper på den hojende belæringslysten. Men det er ingenting å legge skjul på at det er blitt et problem innad i Nato at USA presser Natolandene slik de gjør, for å få dem til å overta mest mulig av problemene både her og der. USA er raske til å starte krig, spesielt har det vært slik under George W. Bush. Men for oss i SV er det nå engang slik at vi ikke har så fryktelig stor titro til cowboystilen i internasjonale konfliktområder.
Vel er det så at vi har vært enige i at Norge stiller opp med en stabiliseringsstyrke i Kabulområdet, i det som opprinnelig var en såkalt ISAF operasjon. Og vel er det slik at vi aktivt arbeider for å styrke fredsprosessen i Afghanistan. Men heilt fra starten på den rødgrønne regjeringsperioden har vi reservert oss mot deltakelse i “Enduring Freedom” og den amerikanske jakten på fiender både i Irak og i Afghanistan, og hvor Bush nå måtte finne det for godt å jakte.
Det er godt det er kommet nye stemmer og nye tanker inn i norsk utenrikspolitikk. Det gir håp om at gårsdagens løsninger og gårsdagens feil ikke gjentas og gjentas til det kjedsommelige.
Odd Hansen 
Legg igjen en kommentar